Red. anm: Daglig leder i Montages, John Einar Hagen, er en av to produsenter av Tunnelen, som denne analysen handler om. Redaktør Karsten Meinich er en av filmens tre klippere, og har ikke vært redaksjonelt involvert i arbeidet med denne teksten. Artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke nå eller tidligere har kommunisert med Hagen.
*
Pål Øies katastrofefilm Tunnelen (2019) er på ingen måte «larger than life». I stedet får vi en realistisk skildring av et ulykkesforløp og dets implikasjoner. Ved å ta utgangspunkt i det vante og dagligdagse, tar Øie sikte på å skape et ubehag som er virkningsfullt også utenfor filmens fiksjonsunivers og fysiske rammer – et ubehag som blir med deg neste gang du setter deg i bilen, vel vitende om at du må gjennom en mørk fjellpassasje for å komme fram til destinasjonen din.
Tunnelen kan ses som et siste forsøk på å redde det norske kinoåret 2019 med høye publikumstall og klingende mynt i kassa. Katastrofefilmens premiere ble lagt til romjulen, men likevel oppnådde ikke Pål Øies påkostede film det antallet besøkende som enkelte kinosjefer hadde drømt om. Har de norske kinogjengerne allerede sett seg lei på katastrofefilmenes oppskriftsmessige tilnærming til virkeligheten?
Vel, ikke hvis vi skal tro Fantefilm. Produksjonsselskapet, som tidligere har stått bak både Bølgen (2015) og Skjelvet (2018), hevder nemlig at «den største katastrofen ligger foran oss», og premieren på Nordsjøen er satt til høsten 2021. Tunnelen, produsert av Nordisk Film, har formelt sett ingenting med de ovennevnte filmene å gjøre, men tittelen alene signaliserer et ønske om å bli assosiert med det som etter hvert har blitt en nasjonal bølge av katastrofefilmer.
Tatt i betraktning at Tunnelen ikke ble markedsført like tungt som de filmene det er naturlig å sammenligne den med, er besøkstallene langt ifra noen tragedie. Premierehelgas 72 000 besøkende har i skrivende stund steget til rett over 200 000, godt hjulpet av relativt positive presseomtaler. At filmen ikke ble gjenstand for den helt store markedsføringskampanjen, kan ha vist seg å ha vært et økonomisk sjakktrekk: Den var uansett nærmest dømt til å havne i skyggen av de kommersielle gigantene Star Wars: The Rise of Skywalker og Frost 2, som hadde premiere omtrent på samme tidspunkt.
Hvis vi først skal dvele litt ved det kommersielle aspektet, er det kanskje ikke så merkelig at den gjengse nordmann foretrekker Hollywoods lasersabler og snøprinsesser framfor kolonnekjøring på Vestlandet når man først skal klemme inn et kinobesøk mellom familiesammenkomster og feriehvile. Frost 2, med sine samiske referanser og Aurora på lønningslisten, slo norsk kinorekord og ble den mest sette animasjonsfilmen etter en premierehelg som talte svimlende 230 000 besøkende.
En familiefeide
I Tunnelen introduseres vi for en familie på to: Veiarbeider Stein Berge (Thorbjørn Harr) og tenåringsdattera hans Elise (Ylva Fuglerud). Tre år har gått siden deres respektive kone og mor døde, men Elise befinner seg fremdeles i dyp sorg. At faren har funnet seg en ny kjæreste i kaféeier Ingrid (Lisa Carlehed) er nesten ikke til å holde ut.
Elise står midt i de vanskelige tenårene, og når Stein ytrer et ønske om å feire jul sammen med sin nye flamme, renner begeret over. I sinne og sorg kaster hun seg på første ekspressbuss til Oslo for å feire jul med bestemor. Faren er lykkelig uvitende om datterens impulsive opprørshandling når han samme dag rykker ut til en tunnelulykke. På grunn av ferierelatert underbemanning er han blitt nødt til å gjenoppta jobben som brannmann – et yrke han opprinnelig sa fra seg i et løfte til kona om å være der for Elise. Det han ikke vet, er at datteren befinner seg inne i tunnelmørket – og situasjonen skal bli langt verre enn han hadde kunnet forestille seg.
Mannen i gata
Sett bort fra det emosjonelt betente forholdet mellom far og datter Berge, er tonen i Tunnelens innledende fase overraskende lystig og jovial. Her beiles det i større grad til distrikts-Norge enn til storbyfolket: Allerede før vi har rukket å svelge unna den første ladningen popkorn, befinner vi oss i en kolonnekjøring. Et oversiktsbildet av vidda tonesettes av Vassendgutanes «Det e helg». «Jævla Tesla,» mumler kollegene til Stein når en frekk bil baner vei forbi brøytebilen, før den i neste øyeblikk får sin straff og kolliderer med en snøfonn.
Ut av bilen trer en dresskledd eiendomsmegler som skal tilbringe resten av filmtiden på telefonen, der han diskuterer en uheldig skjeggkre-situasjon tilknyttet en av leilighetene han nylig har solgt.
Tesla-mannen, spilt av Jan Gunnar Røise, er et godt eksempel på Tunnelens folkelige undertoner. Røises karakter er åpenbart ment å fungere som en skyteskive for tilskuerenes frustrasjon over klasseskille, snobberi og generell byfolksmentalitet. Vi ler av ham, ikke med ham.
Med en fortelling som utspiller seg i dagene fram mot jul, slipper vi heller ikke unna verken Jussi Bjørling, lutefiskmiddag eller diskusjonen om hvilken julebrus som egentlig smaker best. Også de klimaskam-trette får komme til orde i setninger av typen: «Ikke dra klimakortet nå, du, det er fortsatt snø i fjellet».
Bilistenes trang til å komme seg hjem til jul gir filmen en kledelig desperasjon og amperhet som intensiveres jo lengre inn i Tunnelen vi kommer. Øie er god på å leke med publikums forventinger, og den innledende, lystige tonen står i skarp kontrast til grusomhetene som venter. Vi blir introdusert for et bredt spekter av karakterer som alle har den kommende katastrofen som omdreiningspunkt – enten de befinner seg på utsiden eller innsiden av tunnelen og skal figurere som offere, pårørende eller redningspersoner.
Utenfor tunnelen treffer vi blant annet Andrea (Ingvild Holthe Bygdnes). Hun er ansatt ved veitrafikksentralen i Bergen og blir en viktig brikke i redningsaksjonen, all den tid hun koordinerer alle nødmeldingene i anledning krisen. Vi følger også to lastebilsjåfører fra de møtes på en veikro og slår følge innover i tunnelen, til de ender med å forårsake selve brannen. Også her spilles det på såkalt ”folkelige” forestillinger og stereotypier – den ene sjåføren er skildret som en brautende polakk med gebrokken engelskuttale.
Et feilslått innsalg?
Med unntak av filmprosjektet ASTRUP – Flammen over Jølster, som ble lansert nesten samtidig som Tunnelen, har Pål Øie tidligere holdt seg til horror-sjangeren med filmer som Skjult (2009) og Villmark 1 og 2 (2003 og 2015). Filmskaperens bakgrunn, i kombinasjon med Tunnelens fengende salgspitch – «To veier inn, ingen vei ut» – og den bevisste henspillingen på tidligere katastrofefilm-suksesser, har skapt en rekke forventninger til hva slags film Tunnelen skal være, og da kanskje først og fremst en audiovisuell opplevelse, spekket med CGI- og «buldring-i-kinosetet»-effekter.
Hovedrolleinnhaver Thorbjørn Harr har uttalt følgende til VG: «Jeg trodde jeg skulle lage en kul actionfilm. Men etter hvert som jeg gikk inn og gjorde research og jobbet tett på brannvesenet, ble det også viktigere og viktigere for meg at filmen også skulle være en hyllest til alle redningsfolk i hele landet.» Selv om Tunnelen skildrer sikkerhetsrutiner som er alt annet enn eksemplariske, synliggjør sitatet hvordan filmen i praksis bryter med de på forhånd etablerte forventingene om hva en slik film skal være – her eksemplifisert av en på innsiden av produksjonen.
Bak manuset står Kjersti Helen Rasmussen, som tidligere har samarbeidet med Øie om Villmark 2, i tillegg til å ha vært manusforfatter på Varg Veum – Din til døden (2008). Filmens emosjonelle kjerne og realistiske forelegg tatt i betraktning synes ikke målet med Tunnelen å være å tromme sammen en spektakulær og eksotisk storfilm. Enorme spesialeffekter og hyppige action-intervaller uteblir, og filmen lokker heller ikke med de største stjernene.
Selv om Harr har vært aktuell med en rekke prosjekter det siste året – henholdsvis Askeladden – I Soria Moria slott, Barn og Togo – og ensemblet består av enkelte erfarne skuespillere som Jan Gunnar Røise og Kyrre Haugen Sydness, domineres rollelisten likevel av unge, relativt ukjente navn.
Fuglerud gjør en god rolle som Elise og spiller faktisk Harrs datter for andre gang, sist i krimserien Kielergata (2018). Carlehed, som spiller Ingrid, har tidligere vært å se i Netflix-serien The Rain (2018) og det danske dramaet Psychosia (2019). Holthe Bygdne spillefilmdebuterer som Andrea, men har tidligere medvirket i NRK-serien Monster (2017). Og så har vi SKAM-favoritten Henrik Holm, da. Denne gangen i en godt kamuflert – og malplassert – birolle som en transseksuell goth-haiker.
Spiller på sannferdighet
På samme måte som Bølgen og Skjelvet, innledes Tunnelen med en rekke faktaopplysninger knyttet til katastrofen vi vet at snart skal inntreffe. Faren for tunnelbrann framstilles som overhengende, og filmen understreker sin egen relevans ved å påstå å være inspirert av virkelige hendelser – i dette tilfellet branner i Oslofjordtunnelen, Gudvangatunnelen og Skatestraumtunnelen.
Tunnelen er på ingen måte «Larger than life». I stedet får vi en realistisk skildring av et ulykkesforløp og dets implikasjoner. Ved å ta utgangspunkt i det vante og dagligdagse, tar Øie sikte på å skape et ubehag som er virkningsfullt også utenfor filmens fiksjonsunivers og fysiske rammer – et ubehag som blir med deg neste gang du setter deg i bilen, vel vitende om at du må gjennom en mørk fjellpassasje for å komme fram til destinasjonen din – enten det er et familieselskap eller en hyttetur.
Når Øie vier såpass mye oppmerksomhet til prosessene rundt selve tunnelbrannen, føyer han seg inn i en kort, men betydelig rekke norske film- og serieskapere av fjoråret som på ulike måter undersøkte fenomenet krisehåndtering med et kritisk, nært og undrende blikk, for eksempel Sara Johnsen og Pål Sletaune i dramaserien 22. juli, og Dag Johan Haugerud i Barn.
Tunnelens realistiske dimensjon blir ytterligere forsterket av medieoppslagene som fulgte i kjølvannet av premieren. «Skremt over sikkerheten i filmen Tunnelen? Den er ikke bedre i virkelighetens tunneler,» skriver Aftenposten, og i en Dagbladet-reportasje fortelles det at filmproduksjonen selv fikk kjenne risikoen på kroppen da planen om å filme i Gudvangatunnelen gikk dukken fordi det faktisk oppstod en ekte brann der. Tilfeldigvis (?) klaffet også filmens kinolansering med åpningen av Ryfylketunnelen – verdens lengste undersjøiske tunnel.
«Katastrofe» – et definisjonsspørsmål
Grunnet den alvorstunge formidlingen av sannsynlighet og risiko, virker det nesten som Tunnelen er ute i et samfunnsoppdrag. Når den sentrale hendelsen i tillegg er såpass uspektakulær, er det fristende å betegne filmen som en skildring et ulykkesforløp heller enn en katastrofe. Henvender man seg til leksikonet, er definisjonen på det sistnevnte «en plutselig, ulykkelig omveltning i et menneskes liv eller en voldsom, ødeleggende naturbegivenhet.» Og jo, da – hovedpersonene blir utsatt for plutselige og ulykkelige omveltninger. Ordet katastrofes etymologi er imidlertid vendepunkt, og det passer enda bedre.
Noen «naturbegivenhet» eller «naturkatastrofe» er det imidlertid ikke snakk om. I Thor Joachim Hagas analyse av Bølgen, argumenterte han for at katastrofefilm-sjangeren ofte tilknyttes de fire grunnelementene: jord, ild, luft og vann. Med henvisning til filmjournalist Nick Roddick hevdet Haga at menneskelig handling ofte framstilles som noe underordnet: «Humans may well be an ‘implicit cause’, confounding the actual disaster or hindering survival, but the ‘actual cause’ is always fundamental, rooted, even inevitable.»
Selv om hendelsen i Tunnelen påvirkes av en rekke naturgitte omstendigheter, er det til syvende og sist de menneskelige konstruksjonene og handlingene som forårsaker den. Det er ikke snakk om noen naturkatastrofe per se. En tankbil kolliderer på innsiden av en tunnel, og årsaken er uoppmerksom kjøring. Der Bølgen og Skjelvet framsto som mer eksotiske fordi vi her til lands ikke har opplevd noe som kan betegnes som en naturkatastrofe i nyere tid, har Tunnelen på sin side valgt å ta utgangspunkt i et scenario som kan skje når som helst, med hvem som helst: en trafikkulykke. Samtidig er Øie i berøring med katastrofefilmens sentrale nerve slik den defineres av Roddick: «Disaster movies are an essential earthbound form: they operate, almost by definition, within the realm of the possible. People must believe ‘it’ could – indeed very well, might – happen to them.»
Jo visst er katastrofen i Tunnelen menneskeskapt, men mennesket er ikke løsrevet fra naturen. Dette sentrale poenget understrekes ved at det er en plastpose – symbolet på materielt forbruk og miljøødeleggelse – som treffer frontruta til den ukonsentrerte trailersjåførens. Plastposen som motiv opptrer hele tre ganger i filmen, og inni tunnelen er mennesket er fanget, tvunget til å inhalere sine egne utslipp. De bakenforliggende årsakssammenhengene som plastposen er et symbol på, fungerer som et tydelig brudd med den klimaskam-trettheten som kommer til uttrykk tidligere i filmen. I tillegg til å demonstrere hvor uhyggelig raskt en tragedie kan oppstå – et uoppmerksomt øyeblikk er nok – signalisere plastposen med sin nærmest humoristiske entre at forsøpling er ugreit, og potensielt veldig farlig(!).
Melodramaets fallgruver
Store deler av Tunnelens dramatikk og spenningspotensiale drukner imidlertid i sentimentalitet. Allerede i første scene sitter Elise på kirkegården og snakker til sin avdøde mor. Senere ser hun på laptop-videoer fra morens sykehusopphold, hun blar gjennom bilder på mobilen og oppsøker familiens fotoalbum.
Det er ikke vanskelig å forstå at Elise sliter med å håndtere tomrommet etter morens døsdfall, ei heller at sorgprosessen intensiveres når faren går videre med en større letthet enn henne. I tillegg nærmer familiehøytiden seg med stormskritt og blir en vond påminnelse om alle de som ikke er iblant oss lenger.
Måten alt dette skildres på, framstår imidlertid som svært kompakt, repetativ og overtydelig. I tillegg serveres vi en scene hvor Elise klart og tydelig setter ord på følelsene sine: «Du snakker aldri om mamma mer,» gråtes det på Ingrids kafé. «Det er bare Ingrid, Ingrid, Ingrid.» «Vi skal aldri glemme mamma, men det har gått tre år,» svarer Stein. «Vi må komme oss videre.»
Denne scenen er sterk, først og fremst på grunn av Fugleruds såre og overbevisende spill, men den er også så utbasunerende at resten av filmens påminnelsesgrep kjennes overflødige.
Og som om hovedpersonenes kjernekonflikt og sorg ikke var melodramatisk nok, blir en rekke bipersoner utstyrt med hvert sitt høyst alvorlige problem som aldri utbroderes nok til å rettferdiggjøre dets plass i fortellingen. Blant annet får vi en hul skildring av en voksen far- og sønn-relasjon mellom et par kolleger av Stein. Når redningsaksjonen når et kritisk punkt, pålesses fortellingen ekstra emosjonell tyngde (og bagasje) med setningen: «Du er den eneste jeg har igjen.»
Også Andrea ved veitrafikksentralen har en tragedie hun vil dele. «Jeg har også vært redd en gang,» meddeler hun de innesperrede ofrene via nødtelefonen. Blikket hennes streifer bildet på pulten, og gradvis får vi se hvordan hennes private ulykke blør over i den jobbrelaterte krisesitasjonen. Følelsene trumfer profesjonaliteten. Blant annet bryter hun protokollen idet hun trygler Stein om å risikere sin egen sikkerhet for å redde en tredjjepart – uten at filmen ser ut til å ville problematisere denne oppførselen på noe vis. Det blir rett og slett for mye utvannet selvmedlidenhet og sentimentalitet, og dette står i veien for de ekte emosjonelle øyeblikkene.
Dødens forenklede utvei
Tunnelens klimaks lever dessverre ikke opp til den spenningen som skapes i filmens innledende fase. Her både eksploderer og brenner det, men fortellingen klapper sammen på grunn av uinspirert forutsigbarhet. Karakterene er karikerte, og stikk i strid med det ellers så realistiske anslaget, oppleves også psykologien som kunstig og utvendig. Man tror ikke på sjokket, enten det kommer til uttrykk gjennom hyppig sjokoladespising eller i form av bilister som tramper på gasspedalen i panikk etter å komme seg ut.
Dødeligheten hviler som en trussel over filmen. Særlig kommer den til uttrykk i den tikkende fornemmelsen av at tiden er knapp. Når Elise returnerer til mennesker hun tidligere forlot inni tunnelen, har personene allerede rukket å gå tom for luft mens hun var borte. Døden framstår likevel som ganske blek og ubetydelig – den er aldri en reell trussel for protagonistene. Drevet av kunnskap og stålkontroll vandrer Elise og Stein nærmest uberørt omkring som usårlige helter. Mens andre mennesker faller som fluer rundt dem, utgjør disse personene bare en tragisk bakgrunn som muliggjør far og datters forsoning i forgrunnen. Døden – og dens ofre – blir redusert til et billig virkemidler ikke som får reelle konsekvenser.
Med et så ambisiøst og utradisjonelt valg av sted som en tunnel faktisk er, etterlyser jeg at dette spennende rommet anvendes på en bedre måte. Tunnelen kunne med fordel ha vært mer konsentrert omkring et her og nå, med et sanselig kaos av svette, angst og omtåkethet. I et mer utforskende formspråk kunne ubehagskapende virkemidler som mørke, røyk og flammer forsterket følelse av å være der. Når man først har gjort det vanskelig for seg selv, burde filmskaperne våge å stå mer i sin selvvalgte katastrofe.
