«For being a talk show host, you’re an awful listener» bjeffes det til Jack Delroy, antihelten i Late Night with the Devil. Noe slikt kunne også blitt sagt om selve filmen, som mangler gehør for mediekulturens nyanser.
Cairnes-brødrene, som står bak filmens manus, regi og klipp, sitter skulder til skulder bak hev-senk-skrivebord, tastende på annenhver replikk, glisende bak de majonesherjede skjeggene sine. Hvis det stemmer at Kristoffer Borgli er den onde fetteren til Ruben Östlund, så er Cairnes-brødrene deres gjeldstyngde fjerne grandonkler i Australia, som har fått nyss om at alle produsenters våte drøm er en filmskaper som slår i bordet med en tidsaktuell high concept-film som kan skytes på bare én location.
Premisset, skrevet på en skitten kaféserviett: En satirisk, overnaturlig skrekk-mockumentar satt til en skjebnesvanger kveld på syttitallet, om enkemannen Jack Delroy (David Dastmalchian), en desperat amerikansk late night show-host som ikke klarer å matche seertallene til that damn Johnny Carson. For å ta seg selv til toppen av the ratings, inviterer Delroy derfor til en Halloween-spesial med overnaturlige gjester, i håp om at de skal tilføre uforutsigbar okkultisme til programmet, og resultere i sensational television. Men… kommer idéen til å bite den opportunistiske, kapitalistiske, oppmerksomhetshungrige godklumpen i halen?
Late Night with the Devil «påstås» å være filmet med de faktiske tv-kameraene denne kvelden. Men først blir vi servert en prolog, utformet som en biografisk reportasje om Jack Delroy og hans late night-show, «Night Owls». Dette er glimrende filmatisk håndverk. Ikke bare blir all den nødvendige eksposisjonen levert i en eksposisjonsforsvarlig kontekst, men selve montasjen er tidsriktig gjennomført i hele mise-en-scènen: tekstur, fargepalett, spillestil, kostymer. Jeg får rett og slett følelsen av at dette er slik en amerikansk tv-reportasje og et late night show fra syttitallet ville sett ut.
I disse minuttene vekkes forhåpninger om at Late Night with the Devil kan være en Zelig (1983) for vår tid, en teknisk bragd av en «mocku» som fanger en populærkulturell tidsånd, og gjør dokumentarformen til en kommentar i seg selv – her også ispedd overnaturlige elementer og skrekk. Jeg begynner å forestille meg hvor spinnvilt dette kan bli: Kan de matche de magiskburleske varietéteater-scenene i Bulgakovs Mesteren og Margarita, hvor djevelen bokstavelig talt inntar scenen, og hans medfølgende, snakkende katt, river av hodet på konferansieren?
Men der Zelig kontinuerlig holder seg innenfor rammene for hva som ville gitt mening å få se i «den virkelige dokumentaren», kludrer Cairnes-brødrene til illusjonen både hva gjelder stil, skuespill og manus. Showsekvensene brytes opp av behind the scenes-innslag, som jeg antar er ment for å skyve oss tettere på rollefigurene og motivene deres når de ikke er på lufta, i frykt for at selve tv-sendingens avstand til dem er for stor. Men kameras blikk blir her for sensitivt, nært og bevegelig til at de observerte i virkeligheten ikke ville flydd på fotografene som skamløst filmer sine kolleger i pausen. Dessuten er det ikke noe av substans her, bare krangler om hvorvidt sendingen bør fortsette eller ikke.
Her kunne filmskaperne heller dyrket pausenes begrensninger og bundet sekvensene til statiske, observerende kameraer og lyden fra mikrofonene som fortsatt er påskrudd. (Om jeg fikk se og høre noe jeg ikke burde, kunne det skapt et intenst ubehag – som i en av true crime-historiens mest skremmende øyeblikk, når Robert Durst i The Jinx, etter å ha nektet sin straffeskyld i flere tiår, prater med seg selv på do, uvitende om at mikrofonen hans er påskrudd, og gulper opp: «Killed them all, of course.»)
Å spille rollefigurer som selv opptrer i en teatral kontekst (foran kameraer og publikum) og samtidig få frem deres indre, er utfordrende; skuespillerne bør ideelt sett beherske to rollefigurer i jevnlige vekslinger, både den intime og offentlige (gjerne posør-intime). Alle som har sett direktesendt tv vet hvilke skjold av fysiske gester og hersketeknikker offentlige figurer gjemmer seg bak (med vekslende hell) for å ikke avsløres som det de egentlig er (senile, for eksempel). I Late Night with the Devil, virker det ikke som at regissøren og skuespillerne er seg bevisst denne dobbeltheten. Derfor fremstår de endimensjonale, uten kontrast mellom masken og kjernen. Og vi som ser på, blir fratatt muligheten til å være meddiktende.
Gjestene i studio vender seg konstant rundt med lettlest, forutsigbar mimikk (forskrekkelige opptrinn resulterer i forskrekkede ansikt). Og på ett punkt, når en av rollefigurene er ment å være ordentlig flau, sier han «I have never been this embarassed in my whole life». For alle som har følt seg flaue, oppleves en slik uttalelse nokså kontraintuitiv foran et stort publikum og fjorten kameraer, mens hele goddamn America følger med.
Filmens akilleshæl er likevel det skjematiske manuset, som med sine instrumentelle figurer, replikker og vendinger ødelegger for den dokumentariske illusjonen – og skrekkens potensielt fysiske effekt på tilskueren. Alt virker konstruert, og derfor ufarlig. Ian Bliss sin rollefigur Carmichael Haig er det beste eksemplet: Fortellingen har behov for en skeptiker til det okkulte, slik at vi som publikummere skal være med på filmens dialektikk omkring det okkulte («kan alt det overnaturlige forklares vitenskapelig?») Måten vi lærer at Haig er skeptisk til det okkulte, er ved at han konstant, gjennom hele filmen, ikke gjør noe annet enn å påpeke at han er skeptisk til det okkulte.
Mye går tapt i filmens uforpliktende forhold til sin egen form, som hadde kledd å være langt mer ruskete og livlig. Dette inkluderer også antihelten Jack Delroy. Tidlig signaliseres det at han er av typen som er villig til å gi alle metoder en sjanse for å bli kongen av senkveld-tv, ikke bare ved å gjøre sitt eget program dummere, plattere og mer populistisk, men også ved å «gråte på Lindmo», når han inviterer sin kreftsyke, døende kone til å prate på programmet sitt.
Her er det grobunn for en kompleks og ikke minst ubehagelig gjenkjennelig samfunnskommentar som kan tas med utenfor kinosalen, om den moderne Faust-pakten mange av oss er slaver av, når vi går fra å være rene barn, til stede med hverandre i lek og relasjoner, til å beherske og gjøre krav på verden rundt oss, og vurderer mennesker, opplevelser, følelser og gjenstanders relevans ut ifra hvordan de kan være til nytte i våre stigespill-liknende liv.
Her er filmen langt mer tematisk potent enn i sin kvasiteologiske «finnes spøkelser faktisk eller ikke?»-diskusjon. Delroy havner imidlertid raskt i bakgrunnen, noe som er synd, når David Dastmalchian med god margin står for filmens mest interessante rolletolkning, med Nicolas Cage-lignende keitethet, overskudd og presis gestaltning av programlederfakter. Og figurene som omringer ham er kun brikker som flyttes rundt av dramaturgiske årsaker – det er ingen pustende, vakre, sårbare, nakne mennesker bak de narrative funksjonene. Det kan godt være at dette reflekterer Cairnes-brødrene verdenssyn, at de er kulturelle fatalister som ikke tror at det finnes noen vei ut av den kapitalistiske pakten som ble gjort generasjoner før dem, men det gjør ikke Late Night with the Devil til en film med substans.
Dette er bare fifty shades of sensasjonalisme, et underholdningsprodukt like manipulerende som selve programmet til Delroy – som forresten avsløres som enda mer opportunistisk mot slutten, i en plotvending vi alle har kunne se fra milevis avstand. Å påpeke at medievirkeligheten er guffen, har ingen tragisk tyngde om det ikke står i opposisjon til noe menneskelig bak staffasjen, noe som er verdt å leve for.