I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

9, som er  Shane Ackers dataanimerte langfilmdebut, fikk jeg faktisk sett på kino! Den hadde en visning under Oslo Internasjonale Filmfestival, og teksten som følger er basert på en artikkel publisert tidlig i desember 2009 (jamfør kommentarfeltet). Denne lille animasjonen var en av filmene som virkelig trakk publikum på festivalen. Under visningen ble det både klamt og trangt, og jeg tok meg selv i å tenke at salen godt kunne vært dobbelt så stor. Minst. Ekstra stoler måtte til, faktisk. Det kan være et tegn på at den ville gjort det bra med ordinær kinodistribusjon. Men det er også mulig at den har en ihuga fanskare som benyttet denne ene muligheten til å se den.

I enkelte miljøer var nemlig 9 godt kjent lenge før den ble ferdigstilt. Det kan ha sammenheng med at Tim Burton har produsert filmen sammen med Timur Bekmambetov, regissøren av blant annet Night Watch og Wanted. Burton så kortfilmversjonen av 9, som var Ackers hjemmesnekrede studentprosjekt, og ble overbegeistret. Han elsket den og ville svært gjerne gi Acker muligheten til å lage en langfilm. Kortfilmvarianten har lenge vært å finne på nett, og det var min fantasyelskende storebror som delte den med meg i vill begeistring. Jeg undrer litt på om distributørene er klar over hvor mange det er som liker denne typen mørk estetikk her til lands. Visningen av 9 under OIFF var i alle fall en god pekepinn på at vi er mange. På vei inn i kinosalen la jeg merke til at dette er film mange dataspillere og tegneserielesere har gått og ventet på. Ikke rart, siden den var et av de store høydepunktene under Comic-Con i San Diego tidligere i år.

Som animasjonsfilm er likevel 9 noe ganske annet enn det som vanligvis kommer på kino. Budsjettet var lavt, noe som ga filmskaperne større kontroll over sitt eget verk, og som gjorde det mulig å bruke dataanimasjon til noe annet enn spesialeffekter eller familiefilm. 9 er en nifs, forskrudd fremtidsdystopi med en varm, menneskelig bunn. Den har like mye til felles med surrealistisk stop-motion som familieeventyrene fra de store studioene. Misforstå meg rett, den er slett ingen barnefilm. Til det er den alt for skummel og dyster.

Heltefiguren, tøydukken 9, våkner til live i en verden som har gått til grunne. Menneskene er vekk, og alt ligger i ruiner. 9 finner en mystisk talisman som han tar med seg, og legger ut på en ferd hvor han møter andre tøydukker, alle med et nummer, og ikke minst noen fryktinngytende robotmonster. Det viser seg at mennesker og maskiner har tilintetgjort hverandre i en stor krig, og bare noen få mekaniske vesener gjenstår. Men hvor får de livskraften fra? Og hva er den forunderlige talismanen for noe? Det er noen av mysteriene 9 og de andre må løse. Hvis de da greier å unngå splid innad. Filmen er både nervepirrende og varm, og karakterene bæres frem av stemmene til skuespillere som Elijah Wood, Jennifer Connelly, Martin Landau, Crispin Glover og Christopher Plummer. Temamusikken er komponert av av Danny Elfman og Deborah Lurie, og estetikken er absolutt gjenkjennelig for Burton-fans.

Acker nevner både Jan Svankmajer og Brothers Quay, foruten Tim Burton selv som noen av sine inspirasjonskilder. Det vises. Både tøydukkene og metalluhyrene har en organisk følelse og unik tekstur. Likevel kan jeg ikke la være å sende en tanke til Wall-E. 9 er på en måte en Wall-E for voksne barn. Den har åpenbart ikke et like bredt, familievennlig nedslagsfelt som de kostbare studioanimasjonene. Til det er den alt for sær. Og det er et stykke igjen til karakterene er like rørende som Wall-E og Eve. Men i mine øyne er det likevel en usedvanlig vakker, liten film som absolutt er verd å få med seg.