Longlegs tråkker i en felle med sine omstendelige, usannsynlige forklaringer.
«Skrekk-thrilleren» Longlegs har vært en snakkis siden den ble vist for første gang tidligere i sommer, på nyoppussede Egyptian Theatre i Hollywood, Los Angeles. Produksjons- og distribusjonsselskapet A24 har gjort det til sin spesialitet å «forhåndsbestille» entusiasme og få publikum til å forvente noe helt ekstra hver gang. Gullpalme-grossisten NEON ligger ikke langt etter, og har allerede sørget for å gjøre snålingen Longlegs til en liten blockbuster i USA.
Vi som følger litt med, vet at rapporter om massiv respons fra amerikanske publikummere og endog kritikere ofte har et islett av markedsføring over seg, og derfor må tas med en klype salt. Ikke desto mindre er det vanskelig å dempe forventningene når en killerthriller med innslag av horror blir løftet frem som en umiddelbar klassiker og vår tids svar på Nattsvermeren (1991).
Sammenligningen er høyst overdrevet, viser det seg, bortsett fra selve premisset. FBI-agent Lee Harker (Maika Monroe) har fremvist en overnaturlig evne til å peke ut hvor forbrytere holder hus, og blir kalt inn for å bistå i en gruoppvekkende sak. En morder har helt siden søttitallet rystet Oregon med bestialske drap, uten å etterlate spor. Familier har begått noen slags kollektive selvmord (tenk Michael Hanekes Det sjuende kontinent), men det er åpenbart at samme forbryter står bak i kulissene, ettersom noen har lagt igjen kauderveldske brev med «sataniske vers» på åstedene, signert «Longlegs».
Harkers posisjon i fortellingen kan med andre ord minne om Jodie Fosters Clarice Starling, som skal assistere etterforskningen av Buffalo Bill (Ted Levine) i Nattsvermeren. Noen har påpekt at Longlegs-figuren (Nicolas Cage) ligner på Jame Gumb aka Bill, men selv om transpersoner var opprørte over skikkelsen da Nattsvermeren hadde premiere, fordi den kunne bidra til enda sterkere fordommer mot en svært utsatt gruppe, må det understrekes at Bill ikke er trans, og at hans form for «drag» neppe lar seg kategorisere (han syr seg en drakt av ekte kvinnehud for å gjøre seg selv til sitt eget begjærsobjekt). Dette blir presisert av blant andre Hannibal Lecter, men fremstår likevel såpass tvetydig at regissør Jonathan Demme i ettertid beklaget dette ved flere anledninger.
Det kan imidlertid ikke være noen tvil om at Longlegs er trans, og måten dette gjøres vemmelig og skremmende på har så langt vært forbausende lite omdiskutert i USA, der filmen «trender». Hans visuelle fremtoning ligner en klovnaktig forstørret versjon av utdaterte ideer om «menn med sminke og kvinneklær» – hen ser ut som «noen man ville ledd av på bussen» for tredve år siden, som Marilyn Manson på en dårlig dag.
Nicolas Cage overspiller i kjent kabuki-stil. Jeg er like glad i Cage som alle andre, men etter å ha blitt påminnet om hvor god han er i naturalistisk modus, i Kristoffer Borglis Dream Scenario (min anmeldelse), blir rolleprestasjonen i Longlegs parodisk, nesten fan fiction, inkl. en sorti som skapt for memes og dårlige etterligninger på fremtidige Halloween-utkledningsfester. Som den Coppola-en han er, har Cage selv nevnt kredible inspirasjonskilder som Fellinis Julietta og åndene (hermafroditten, ikke en hardt sminket Giulietta Masina), men også «tatt en Lindmo» og vært åpen om erfaringer fra oppveksten med en schizofren, bipolar mor. Vulture skriver: «Cage said he hoped Longlegs the character would be perceived as “very beautiful.”» Hver sin smak! (Indikerer han at rollefiguren er ment å vekke medfølelse, til tross for sine bestialske drap på uskyldige barnefamilier? Disse sympatistrukturene blir altfor innfløkte til at undertegnede klarer å henge med.)
Poenget mitt var uansett at parallellene mellom Longlegs og Nattsvermeren er et resultat av dårlig hukommelse. Det ville vært mer presist å trekke inn forfatteren Thomas Harris‘ første Lecter-roman, Den røde drage, og Michael Manns filmatisering av denne, mesterverket Manhunter (1986). For i likhet med Longlegs, har også den fortellingens seriemorder, Francis Dolarhyde, et oppheng i familier og mystiske brev.
I begynnelsen er regissør Oz Perkins (sønn av Psycho-skuespiller Anthony Perkins) grusomt god på å skape dårlig stemning. En fornemmer at fæle ting foregår utenfor bildekanten, og blir engstelig for hvor hen kameraet skal snu seg. Lyddesignen spinner en kokong av død og fordervelse rundt tilskueren. Forstedsmiljøene har noe spesifikt amerikansk-melankolsk, nedslitt og forlatt over seg, som faktisk sender tankene til hovedrolleinnehaver Maika Monroes gjennombrudd It Follows (2014), det forrige tiårets beste skrekkfilm, som utspiller seg i spøkelsesbyen Detroit.
Monroe har et litt vridd ansikt som veksler mellom å være skarpt og uskyldig. Hun er visuelt kraftfull, men også en god skuespiller, som kan minne om nevnte Foster og en ung Holly Hunter. Den introverte rollefiguren hennes er jeg mer ambivalent til. Lee Harker virker som et spennende bekjentskap i begynnelsen, klarsynt og traumatisert, men innover-snakkingen og Asbergers-tendensene bikker over i klisjeer fra 00-tallets nordic noirs, da Saga Norén (Broen) og Lisbeth Salander (Millennium) satt premissene for kvinnelige etterforskere på film og tv. Nymotens da, datert nå.
Mordgåtene er av et omfang som vekker akutt fascinasjon, og frem til Longlegs for alvor entrer scenen i andre halvdel og skrur filmen i en helt annen retning, er det engasjerende å følge etterforskningen. Jo flere spørsmål som forblir ubesvarte, dess enklere er det å engasjere seg aktivt i handlingen. Når Perkins begynner å forklare og ty til magiske løsninger på oppløpssiden, med ønske om å skape en slags «lore» rundt Longlegs og Lee, deiser filmen i bakken, slik mange middelmådige skrekkfilmer gjør. Dette var jo ikke særlig skummelt, bare rart og utroverdig. Å etterlyse realisme i en film som beskjeftiger seg med overnaturlige elementer, blir for dumt, så da er det vel snarere miksen av forskjellige subsjangere som ikke fungerer optimalt. Longlegs er halvveis konvensjonell, men skikkelig suggererende krim, halvveis klumsete okkult horror.
Longlegs uforklarlige innflytelse på familiene hen oppsøker er kanskje ment å kommentere hvordan mennesker gir etter for sekterisk retorikk som får dem til å handle irrasjonelt. Eller hvordan noe plagsomt utenfra kan rive kjernefamilier i filler. Sånn sett kan Longlegs minne om The Twilight Zone (Perkins har passende nok vært involvert i rebooten av serien) og filmer som The Box (2009), The Gift (2015) og Knock at the Cabin (2023) – og dessuten Pasolinis Teorema (1968), om vi skal være litt fine på det. Jeg tror Perkins prøver å si noe om menneskers flytende, påvirkelige identiteter, men akkurat hva er vanskelig å oppfatte.
De grafiske sjokkscenene leverer. Et pill råttent barnelik oppspist av vrimlende larver sender tankene til Lucio Fulcis groteskerier. En mann økser løs på sine kjære med like stor kraft som om han skulle felt et tre i skogen, og blodspruten er deretter. Suverent håndverk. Fotoets brungule toner sender tankene til David Fincher, men etter den lovende innledningen strever Perkins og hans makker Andrés Arochi – i motsetning til Se7en– og Zodiac-regissøren – med å bruke Cinemascope-formatet på en formålstjenlig måte. I de skumle tilbakeblikkene med Longlegs i sin tidlige fase, innskrenkes bildet til Academy Ratio, men det de mange sekvensene med Lee på leting som har behov for et mer klaustrofobifremkallende utsnitt.
Brevenes merkelige skriftspråk er mest dekorasjon, for Lee dechiffrerer dem før noen rekker å si gresk. Hun blir forfulgt av Longlegs, han har fått med seg at hun er involvert i saken, men ettersom vi møter ham allerede i filmens anslag, spasmisk og gaulende, er det litt vanskelig å forestille seg hvordan han kan være så ressurssterk og listig. Men han lykkes jo med å drepe alle disse familiene uten å etterlate spor, så the proof is in the pudding so to speak!
Longlegs er stødig i starten, der alt kan skje, men velter over ende i sitt forsøk på å gi både snute og hale til fortellingen.