Dream Scenario setter kanselleringskulturen på spissen. Filmen er uforutsigbar og giftig som en skorpion.
Kristoffer Borgli holder hus i Los Angeles, men de to første fullengderne hans, DRIB (2017) og Syk pike (2022), ble laget i samarbeid med norske produksjonsselskaper. Dream Scenario er hans første amerikanske spillefilm, produsert av indiestudioet A24 (med verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto høsten 2023).
Nicolas Cage spiller Paul Matthews, en sløv familiemann og trøttsom akademiker. Plutselig skjer det noe uforklarlig: Paul begynner å dukke opp i andres drømmer. Han bare er der, stirrende likegyldig på de merkeligste opptrinn. Eksponeringen gjør ham til internasjonal kjendis, og slik får han etterlengtet oppmerksomhet. Stjernestatusen blir imidlertid et problem idet drømmene blir til voldelige, groteske mareritt.
Akseptert, men uønsket
Paul Matthews gjør ingenting direkte galt, men sliter med sjarmen. Folk gremmes når han krøkkete lirer av seg umorsomme vitser, eller slår an en utroverdig jovial tone med oppspilt ansikt. I universitetets auditorium skaper han akutt mobillengsel; studentene scroller seg gjennom forelesningene hans. Paul er en som blir observert og overhørt, men sjelden sett eller lyttet til. Han er akseptert, men uønsket. Bekreftelsesbehovet er i ferd med å nå et bristepunkt, så idet han bokstavelig talt blir stjerne over natten, er det som om en god Disney-fe har svingt tryllestaven.
Den sosiale klossetheten Borgli fremstiller her, som er så utbredt i virkeligheten, har sjelden vært like troverdig på film – kanskje må vi helt tilbake til Min pappa Toni Erdmann-regissør Maren Ades spillefilmdebut Skogen for bare trær («Der Wald for lauter Bäumen», 2003) for å finne noe lignende. Der møter vi den nyutdannede lærerinnen Melanie, som på sin nye arbeidsplass ønsker å berike elever og kolleger med idealisme og nytenkning, men erfarer at ingen ser ut til å tåle oppsynet og vesenet hennes. Den voksende eksistensielle krisen gjør vondt å se på, samtidig som latteren hikster seg oppover halsen og spruter ut av munnen i de kleine scenene der Melanie i desperasjon blir kontaktsøkende inntil det groteske, og går på den ene skivebommen etter den andre i hverdagens sosiale spill.
Mange som blir skjøvet til side holdes oppe av en visshet om at flere er i samme situasjon, at det simpelthen er vanskelig å danne relasjoner når tidsklemma klyper, eller at det bare er «alle de andre» det er noe galt med. Men den grusomme sannheten er at slike avvisninger enkelt kan spores til bestemte personlighetstrekk. Paul er en av disse sliterne som aldri gir opp håpet om å innynde seg, men selv blant tilsvarende knusktørre kolleger og fagfeller sliter han med statusen.
Drømmescenario for merkevarebygging
Straks berømmelsen tar av, undersøker Paul muligheten for å få utgitt en akademisk bok, men PR-byrået som vurderer potensialet hans som influenser vil i stedet at han skal markedsføre «Sprite», brusen med sitrussmak som var på sitt mest populære på åtti- og nittiallet. Tanken bak er en avansert form for produktplassering som kommuniserer direkte med folks underbevissthet – et drømmescenario for merkebarebygging! Men Paul vil ikke fronte et brand han ikke kan stå inne for, og virker – til alles store overraskelse – helt uinteressert i penger.
For en som har alt det materielle i livet på stell, men sliter med det mellommenneskelige, er det ingen valuta som står høyere i kurs enn anerkjennelse. De rike og berømte kulturpersonlighetene som er «deplatform-et» («scenenektet») de siste årene, kan nok skrive under på det. Og Dream Scenario utvikler seg til å bli en analogi for nettopp kanselleringskulturen – og avansert som sådan. I Syk pike satte Borgli løsnese på godhetsposører og lidelsesgrossister, og kommenterte hvordan skillene mellom indre, subjektiv og objektiv, målbar sannhet snart er visket ut (mer om det i min analyse). Dette spinner regissøren videre på i Dream Scenario, der også krenkelseshysteriet tas i nærmere øyesyn.
Freddy Krueger i forkledning
I begynnelsen er Paul et passivt, taust vitne, og noen reagerer på at han ikke griper inn i potensielt farlige situasjoner. I neste fase blir Paul mer direkte involvert: En av de ansatte i PR-byrået, Molly (Dylan Gelula), forteller om en våt drøm der de har sex på sofaen, en upscalet versjon av «rørleggerporno». Hun ber ham med hjem til hybelen sin for å gjenskape fantasien, og resultatet får en klam metoo-het ved seg (i og med at Paul absurd nok er havnet i en slags maktposisjon), og punkteres av pinlige, kroppslige reaksjoner. Borgli kunne gjort det enkelt for seg selv ved å bare drite ut sin kleine hovedperson, men scenen er overraskende sår og sier noe om hvor stor avstanden mellom hvem vi er med oss selv og hvordan vi opptrer i andres blikk kan være.
Videre begynner Paul å terrorisere drømmerne, som en Freddy Krueger i forkledning. Folk snur seg vekk i avsky når de møter ham på gaten, butikken eller den lokale dineren, selv om det virkelige mennesket er uskyldig og ingen er rammet av noe mer forferdelig enn å ha mistet nattesøvnen. Likevel argumenteres det for at når mange opplever at Matthews har traumatisert dem, så bør han fjernes av hensyn til fellesskapet. Det oppstår moralsk panikk i sosiale medier, og de søvnløse blir desperate og villige til å knuse egg. På en måte returnerer Paul til sin opprinnelige, sosiale posisjon, bare i et outrert parallellunivers der tilbakemeldingene ikke er til å ta feil av.
«Fortsatt stor i Frankrike»
Et sleivspark til kanselleringskulturen, som i enkelte tilfeller har virket febril og ute av stand til å ta rederlige avgjørelser (Johnny Depp/Amber Heard-saken har vel blitt det mest berømte eksempelet)? Hadde Dream Scenario hatt premiere under «peak woke» ville den muligens fremstått provoserende i visse kretser, men nå som pendelen svinger tilbake igjen, virker det som om alle bare ler godt av satiren – et sunnhetstegn for amerikansk humor i årene fremover. Og for de som ikke graver seg nedover i meningslagene, kan Dream Scenario også nytes som klassisk forviklingskomedie, bare så det er sagt!
Når Paul Matthews er blitt en paria i USA, men «fortsatt stor i Frankrike» og skal på turné der, er det nesten umulig å ikke tenke på Woody Allen. Det er ingen hemmelighet at Kristoffer Borgli er fan: Foruten å ha inkludert Husbands and Wives (1992) på sin Sight and Sound-liste over tidenes beste filmer, har han som gjest i podkasten til Bret Easton Ellis snakket om Allen som inspirasjonskilde, i forbindelse med lanseringen av Syk pike.
Og i likhet med sistnevnte, minner Dream Scenario om de «magiske Allen-filmene», som The Purple Rose of Cairo (1985), Midnight in Paris (2011), Fellini-inspirerte Stardust Memories (1980) og nihilistiske Deconstructing Harry (1997), som duver mellom drøm, fantasi, fiksjon og virkelighet. Norske Benjamin Loebs deilige, analoge foto i Dream Scenario er høstlig og grovkornet, nærmest en pastisj på stilen til Carlo Di Palma, som stod bak kameraet på de fleste av Allens filmer i tidsrommet 1986-1997.
En giftig skorpion
Paul blir presset til å lage en unnskyldningsvideo, så selvsentrert og -medlidende at den vekker assosiasjoner til noen av de minst troverdige forsøkene på renvasking i forbindelse med metoo. Scener der studenter samles i snakkesirkler for å ha eksponeringsterapi med Paul til stede, og løper skrekkslagne ut av grupperommet, troller med historiene om hvordan new public management har rensket akademiske miljøer for kontroversielle stemmer og ubehagelig forskning av hensyn til «kundene». Selskapet Norio skaper ny teknologi på bakgrunn av Paul Matthews-affæren og lanserer et armbånd, en smartwatch, som gjør drømmene til et sosialt medium fylt av influencere, inkl. popup-reklamer (med «ingen mareritt»-garanti). Borgli stikker i alle retninger, som en hissig skorpion, og en må bare le av hvor godt brodden treffer.
Nicolas Cage slo igjennom som sjarmerende snåling i kunstnerisk ambisiøse åttitallskomedier (Raising Arizona, Valley Girl, Moonstruck), ble ikonisk med David Lynchs Gullpalme-vinner Wild at Heart (1990), og utpekt til actionhelt på nittitallet (The Rock, Face/Off), for så å donere seg selv til høystbydende (stort sett undermåls direkte-på-video-produksjoner) etter at real estate-krakket gjorde ham bankerott og skyldig rundt seks millioner dollar. Miksen av kommersielle fiaskoer, irrasjonelle forbruksvaner, en svær samling eksotiske dyr og stadig mer snurrige opptredener, har gjort at Cage per 2024 mest av alt er en meme, så det er gledelig å se at skuespilleren igjen fordyper seg i og nyanserer en rollefigur. Cage med Picasso-ansiktet, de animerte faktene og den mollstemte røsten var aldri noen typisk poster boy, men mest troverdig som eksentriker og «huleboer».
All verden er en app
Som Allen og Charlie Kaufmans eksistensielle komedier (Adaptation. med Cage er en åpenbar referanse), ser Borgli det komiske i hvordan mennesker rives og slites mellom forskjellige identitetsnivåer og virkelighetsplan – en sjonglering gjort betydelig mer komplisert av sosiale medier, algoritmer og kunstig intelligens som nærer seg på halvsannheter og simulakrum. Den nye normalen er å spalte seg opp i et knippe avatarer med ulike agendaer og behov, fordelt utover en rekke programmer og plattformer, så det er ikke lenger noen enkel sak å se hverandre dypt inn i øynene, forbi det medierte. All verden er en scene, sa Shakespeare; all verden er en app, sier Borgli.
Kristoffer Borglis filmer driver gjøn med influenserrollen, gruppetenking i sosiale medier, polarisering, posering, oppmerksomhetsøkonomi, produktplassering og kortslutningen som oppstår når alle skal være unike og likevel bevege seg dit vinden blåser. De er lette og morsomme å oppleve i kinosalen, men svir godt i etterkant.