Naomi Kawase er noe av et household name i Cannes, der hun har deltatt i hovedkonkurransen og vunnet priser flere ganger, men er ellers lite kjent utenfor Japan. Fjorårets Under kirsebærtrærne har blitt plukket opp for norsk kinodistribusjon av Arthaus – som kanskje bet seg merke i at landsmannen Hirokazu Koreedas tilsvarende myke og vamre Søstre ble omfavnet av både kritikere og publikum her hjemme.

På overflaten har de to filmskaperne mange fellestrekk. De tilhører samme generasjon, lager dramaturgisk bedagelige filmer som behandler menneskelige relasjoner med en sterk humanisme og rørende varsomhet, og begge har i sine siste filmer et fokus på hverdagslige ritualer som er så tydelig at man kan snakke om en slags poetikk for de små tingene. Arven etter Yasujiro Ozu er ubestridelig, men både Kawase og Koreeda har egne særtrekk, og henfaller aldri til pastisj.

I sin siste film, som er basert på en roman av Durian Sukegawa, kretser Kawase fortellingen rundt Sentarô (Masatoshi Nagase), som selger hjemmelaget dorayaki med søtt bønnefyll (en slags japanske pannekaker) i en liten småby, og den langt eldre Tokue (Kirin Kiki), som etter mye om og men får jobbe hos Sentarô.

Sammen med ungdomsskolejenta Wakana (Kyara Uchida) utgjør de et triangel som ikke helt har funnet sin plass i lokalsamfunnet. Alle har sitt å stri med, og dorayaki-boden blir et narrativt og tematisk fokus for Kawases utforsking av sosial dynamikk de tre imellom; et fristed som ikke kan være fritt for alltid.

På papiret høres det ganske fryktelig ut. Uten å velte omtalen over i påtatt gonzo, er det på sin plass å nevne at jeg stod klar til å hugge ned kirsebærtreet før jeg i det hele tatt hadde fått med meg blomstringen. Etter å ha lest synopsis på nettsidene til Arthaus, virket den mer enn noe annet som et eksotisk oppgulp, en søtsuppe av salgbar, sørasiatisk livsvisdom, skreddersydd for et vestlig publikum. En slags japansk Et helt halvt år? Akseptabel bare fordi de ikke snakker engelsk? Sentimentalitet av den verste sorten?

Under kirsebærtrærne er absolutt ikke selvbevisst kitsch – den vil vekke store følelser. Vi har å gjøre med sammenvevde skjebner, fordums dager, fantastiske tilfeldigheter og poengterte øyeblikk av klarsyn og ekstase. Så hva er det som gjør at den ikke tipper under sin egen vekt?

Vel, filmen løftes av en imponerende stø regi; Kawase vet akkurat når hun skal stramme til fortellingen, og når det passer å la fortiden sive inn i og gi nytt meningsinnhold til de nåtidens rutiner. At filmen blir litt ”baktung”, med mye som skal skyves inn i siste akt, er tilgivelig.

I en film som hele tiden balanserer på en knivsegg mellom dramaturgisk stillstand og underkommunisert drama (en større kunst enn å meisle ut et labyrintisk plottspill, når det trivielle skal holdes interessant uten å være ”overskridende”), er nettopp timingen for når sceneteppet skal dras til side helt avgjørende.

Under kirsebærtrærne holder tilbake i første akt, men når avsløringene endelig svømmer opp til overflaten, føles de mer som en godt bevart hemmelighet enn et manipulerende regigrep. Kawase gir tilskueren en følelse av å bli tatt på alvor; man får følelsen av å bli invitert inn i ”hjertekammeret”, først etter å ha blitt kjent med og kommet nærmere innpå hovedpersonene.

Under kirsebærtrærne er imidlertid på sitt beste når samtalene viker for poetiske sekvenser uten noen av rollefigurene. Saturerte bilder av elver og trær, akkompagnert av en fortellerstemme, oppsummerer de vakende følelsene, og sender tankene i retning av det japanske begrepet mono no aware, som betegner en følelse av tristhet over alle tings forgjengelighet – melankolien som oppstår når man blir verdens flyktighet bevisst.

De patosfylte sekvensene varsler en aksept av tingenes tilstand, og utgjør et mikrokosmos av ledemotivene natur/kultur og mennesket i omgivelsene. Da er det lett å glemme – eventuelt tilgi – at monologene som ledsager bildene faktisk er oppleste brev fra Tokue (et narrativt grep som gjerne kunne ha blitt enda mer uglesett fordi det stort sett aldri fungerer særlig godt).

Kawase er opptatt av å skildre enkeltmenneskets forhold til sine umiddelbare omgivelser, og i så måte er Under kirsebærtrærne en slags øvelse i psykogeografi, der den varsomt studerer hvordan Sentarô umerkelig har blitt en del av lokalsamfunnet i rollen som dorayaki-selgeren på hjørnet.

Relasjonene i Under kirsebærtrærne rommer mange nyanser, og fanges inn av lange, observerende kamerainnstillinger. Nettopp fordi tålmodigheten aldri virker retningsløs, unngår Naomi Kawase å senke seg ned i selvtilfreds slummer.