I A House of Dynamite kanaliserer regissør Kathryn Bigelow sin særegne kraft – en intens, nesten musikalsk energi – inn i et fortettet drama om usynlige, men stadig nærværende trusler.

En ny Kathryn Bigelow-film er alltid en begivenhet; hun tar seg ofte god tid mellom prosjekter – det er hele åtte år siden hennes forrige film, Detroit (2017). Men man møter alltid hennes arbeider med en forventning om kroppslig intensitet, fyldig visualitet og livlig klipperytme. Alt dette er heldigvis på plass også i A House of Dynamite (som er produsert av Netflix og kun har et begrenset to-ukers kinovindu før den slippes på strømmetjenesten 24. oktober), men det er egentlig lite i selve fortellerstrukturen som skulle tilsi det.

Filmen tar utgangspunkt i et skremmende, dagsaktuelt premiss: Den gjennomborende frykten for atomødeleggelse, som i 2025 nesten er på nivå med etterkrigstiden. Men trusselbildet har endret seg siden den gang – det er ikke lenger bare én markant nasjonalstat som skiller seg ut som fiende. Det er heller ikke en flora av små og store terrorceller, slik det var for bare 10-15 år siden. I stedet er det flere mektige, totalitære regimer som til sammen kan sørge for gjensidig apokalypse. Rådvillheten som hersker knytter seg til uforutsigbare pådrivere som alle kan føre til verdenskrig, ikke bare regionale konflikter.

A House of Dynamite iscenesetter denne verdensomspennende paranoiaen ved å fokusere på det amerikanske beredskapsapparatet etter at et missil av ukjent opprinnelse skytes opp fra Stillehavet, med kurs mot USA. Historien fortelles fra flere forskjellige synsvinkler – Rashōmon-style – uten at de forskjellige perspektivene nødvendigvis rekontekstualiserer hendelsene for oss, eller bringer oss nærmere noen form for sannhet. I stedet handler det om å beskrive, på en nøktern måte, reaksjonsmønstre lenger og lenger opp i beslutningshierarkiet.

På papiret er det et premiss som nærmest lover spektakulære effekter, sprudlende actionsekvenser og dramatiske intriger. Vi minnes TV-seriene 24 (2001-2014) og Homeland (2011-2020) som sesong etter sesong kastet den ene trusselen etter den andre mot USA, ytterligere buespent med personalintriger som strakk troverdigheten til det ytterste. Bigelow bryr seg ikke om det i det hele tatt; hun vil ned på bakkeplan så fort som mulig, strippe historien for sjangertroper og la både eksposisjon og klimaks forbli i ellipsene. Frykten er større for det vi ikke ser, som Hitchcock en gang lærte oss.

Gitt et slikt uortodoks fortellergrep, er det oppsiktsvekkende hvor levende filmen likevel føles. Det er som om Bigelow har pålagt seg selv en utfordring – hvordan opprettholde den samme intensiteten, rent audiovisuelt, når fortellingen ikke har noen set pieces å briefe med, à la The Hurt Locker (2008) og Zero Dark Thirty (2012)? Kan man lage «dialog-action»?

Kathryn Bigelow bruker hele sin spisskompetanse, hele sin verktøykasse, for å sette eksperimentet ut i livet:

Lengst fremme ligger den utstrakte bruken av Steadicam og håndholdte kameraer, et grep hun har finpusset siden Point Break (1991). Men der hvor bruken ble noe overdrevet i Detroit (i hvert fall i filmens begynnelse), er det hakket mindre sjøsykt i A House of Dynamite. Kameraet beveger seg virtuost rundt, bak og mellom rollefigurene, enten vi befinner oss på «gølvet» hos en militærbase i Alaska, i situasjonsrommet, hos generalene og offiserene, eller hos presidenten i Washington. Kaos rår, både tematisk og visuelt, men Bigelow holder såpass mye igjen at det oppstår en nysgjerrighet, en vilje til å søke etter svar i den urolige bilderammen – det er ikke bare eksess for eksessens skyld.

Urbane landskap er, som ofte i hennes filmer, badet i grå, tåkete, mørke og kornete teksturer, ikke ulikt det fotograf Barry Ackroyd bidro med på Detroit (eller hans tidligere arbeider for Paul Greengrass, for den saks skyld). Mye av filmens visuelle dynamikk ligger også i spennet mellom nær og fjern – granskende, urolige nærbilder av menneskene i beredskapsapparatet målt opp mot fjerne, mer statiske dronebilder av byene og basene. Alt sammen med grit og taktilitet.

Selv om filmen skorter på fysiske actionsekvenser, pepres uttrykket av spenstige visuelle motiver (som den semiotikeren Bigelow nå en gang er) som minner oss om alt som står på spill; alt som er under angrep – endeløse innskuddsbilder av amerikanske flagg, malerier og byster av tidligere presidenter og et sidespor omkring en gjenskapelse av slaget ved Gettysburg. Ikke for å være spesielt patriotisk, tror jeg, men for å sette reaksjonene i relieff.

Noe av det mest imponerende ved A House of Dynamite er rytmen – hvordan alle disse visuelle motivene er snekret sammen av David Finchers faste klipper Kirk Baxter. Fullstendig omsluttende, med presise klipp på både rolle- og kamerabevegelser, injiserer han liv og røre i selv de mest statiske samtalesituasjonene. Det er definitivt mulig å lage dialog-action, viser det seg! Volker Bertelmann – etter min mening en oppskrytt komponist som stadig forviller seg inn i anonyme drone-dikkedarier – maler for en gangs skyld et mer musikalsk landskap som samler Baxters klipp, med et messende strykermotiv som hinter mot «Dies Irae» og dommedag.

Midt i dette ville, men kontrollerte uttrykket står valget om å presentere dialogen, rollefigurene og historien så realistisk og nøkternt som mulig. I starten av filmen følger vi etterretningsoffiseren Olivia Walker (Rebecca Ferguson) gjennom utallige sikkerhetskontroller, dører og korridorer inn mot situasjonsrommet. Når hun først er på plass, og trusselen har satt seg, pepres vi med tech-lingo og forkortelser, uten ytterligere forklaringer (for oss). Det er få, om noen, ekstra-intriger blant personalet. Alt handler om trusselhåndtering og hvordan vi, på et rent menneskelig plan, forholder oss til og reagerer på det – også de av oss som skal være profesjonelle beskyttere. Noen holder masken, noen faller fullstendig sammen.

Det ligger med andre ord ingen politisk internkritikk i Bigelows prosjekt, et aspekt mange kanskje vil tolke som en svakhet. De senere årene er vi blitt vant med filmer som direkte eller indirekte kritiserer totalitære regimer, også de fascistiske strømningene som Trump representerer. I slik grad at hvis de ikke dukker opp, er det plutselig noe som «mangler», noe som ikke er tidsriktig. Men i bunn og grunn handler det bare om vanlige mennesker som er fanget i kryssilden. Alex Garlands Civil War var en film som tok tak i det i fjor, det samme er A House of Dynamite i år.

Man kan riktignok argumentere for at presidentparet minner noe om The Obamas (særlig presidentfruen, som er på safaritur i Kenya når missilen fyres av, har flere likhetstrekk med Michelle Obama), men jeg tviler på at det ligger en nostalgisk historieomskriving i det – de reagerer som alle andre, som etterretningsoffiserene og generalene. Ikke handlingslammet, men i sjokk. Igjen handler det om realistiske, troverdige, menneskelige reaksjonsmønstre mer enn politikk.

Dette blir på sett og vis også en av filmens få svakheter: Det nøkterne, det eksperimentelle, går litt på bekostning av gjensynsbehovet. Har man sett seg gjennom denne filmen én gang og opplevd den interessante innfallsvinkelen til thrillersjangeren, skriker den ikke etter gjensyn – den er rett og slett for mager til dét. Slik sett skiller den seg litt fra regissørens tidligere filmer, som alltid har inspirert til gjensyn.

Kanskje kan man sammenlikne A House of Dynamite litt med utskjelte The Weight of Water fra 2000 – også det en aparte film i Bigelows oeuvre, et komplisert relasjonsdrama som kryssklipper (litt for mye?) mellom to forskjellige tidsplan, et fra nåtiden, et fra 1800-tallet. Ikke i stil og uttrykk på noen som helst måte – filmene er svært forskjellige, og The Weight of Water peiser på med noen skikkelige, nesten musikkvideo-aktige tablåer som A House of Dynamite bare kan drømme om – men som prosjekt, som idé, som sjangereksperiment.

Det bør være rom for det, og A House of Dynamite ligger tross alt mye nærmere det vi forbinder med regissøren, i alle sine formuleringer av tette og intense thrillertablåer. Om man ser enda litt større på det, er det også fristende å sette filmen inn i et større dekonstruksjonsperspektiv hos Bigelow, der hun – helt siden hun studerte filmteori på Columbia University – har lekt seg med formler og sjargonger på ekte postmoderne vis. I dette tilfellet har det handlet om hvordan man kan frarøve sjangeren en del ting (eksplosjoner, intriger, konfrontasjoner), men også tillegge det noe som er sjeldnere (realisme, iakttagelse, menneskelige reaksjonsmønstre).

Der A House of Dynamite lykkes som spenningsfilm av klassisk «bigelowsk» kaliber, er altså i kombinasjonen av tre ting: Musikalsk rytme, streng naturalisme og tilbakeholden eksposisjon. Men det holder kanskje å se den én gang.