Wes Andersons Roald Dahl-filmatiseringer for Netflix egner seg godt for en trøtt høstkveld.

På nattbordet til samboeren ligger Accidentally Wes Anderson (2020), boka basert på Instagram-kontoen med samme tittel – et bevis på Wes Andersons utbredelse, karisma og appell, og muligens en inflasjon i hans visuelle varemerke.

Art deco-hotellfasader, symmetri, snøkledde fjelltopper og små franske landsbyer. Europeiske lokasjoner blandes med 1950-tallets USA og en lidenskap for Japan. Fortellerstilen minner om den russiske babushka-dukken: dekorativ boks i en boks i en boks. Ofte med en eim av viskelær, rutehefter, notatblokker og annen rekvisita.

Andersons forrige kinofilm, Asteroid City, er ikke fullt så anekdotisk fortettet som avisredaksjonsdramaet The French Dispatch (2021), men jeg lar meg underholde av det pastellfargete ørkenlandskapet, stiliserte monologer, kjappe replikkvekslinger, og tre søstre som drømmer om å bli hekser og ikke prinsesser. Rollebesetningen er sedvanlig god, med gjengangere som Jason Schwartzman (her sørgende far til de tre heksene som nylig, uten å vite det, har mistet moren sin), Adrian Brody og Tilda Swinton. Scarlett Johansson gløder som alenemammaen Midge Campbell, en skuespiller som aldri helt nådde sine glansdager. Med Junior Stargazer/Space Cadet-konferansen i Arizona som bakteppe, er det duket for nerdete nostalgitripper med et rytmisk lydspor av country, western og komposisjoner av Alexandre Desplat. Likevel er det noe litt utmagret over filmen.

At regissøren av Den fantastiske Mikkel Rev (2009) nå står bak filmatiseringen av fire Roald Dahl-noveller er ingen overraskelse. Med den mindre kjente animasjonen Isle of Dogs (2018) – lagt til en søppeldynge der en gruppe utstøtte dyr rømmer fra et utbrudd av hundeinfluensa – viste Anderson igjen sin tilbøyelighet for de ikke-sensasjonelle fortellingene. De fire kortfilmene som nå kan strømmes på Netflix, er hentet fra novellesamlingene The Wonderful Story of Henry Sugar (1977) og Cruelty (1986) (delvis overlappende: «The Swan» står for eksempel oppført i begge utgivelsene).

Da jeg så den første av de fire – The Wonderful Story of Henry Sugar, med Benedict Cumberbatch i hovedrollen og Ralph Fiennes som Roald Dahl kledd i karakteristisk loslitt grå cardigan i lenestolen – under årets Venezia-festival, var inntrykket at Anderson går litt på tomgang. Formen er sjarmerende, og fungerte der og da som en fin pause fra Lidos oppjaga tempo, men stort mer satt jeg ikke igjen med.

Pause er i for seg en treffende metafor på Anderson-universet: de forseggjorte kulissene og ofte barnlige motivene har en eskapistisk effekt, slik et puslespill kan ha det, en gåtur i botanisk hage eller et besøk på naturhistorisk museum. Og denne egenskapen skal ikke undervurderes! For hva er vel mer tilfredsstillende enn å gi system til det som i utgangspunktet var utflytende og kaotisk?

The Wonderful Story of Henry Sugar er den lengste av de fire produksjonene, og følges (i tilfeldig rekkefølge) av The Swan, The Rat Catcher og Poison (også denne med Cumberbatch som pysjamaskledd pasient med en giftig slange på magen). De siste tre så jeg i en helt annen setting: på macen i senga en onsdag i oktober da høsten for alvor hadde satt inn. Nå var jeg plutselig mer mottagelig og positivt innstilt. Netflix er kanskje ikke så dumt for kortformatet?

Et av mine tidligere Roald Dahl-minner er fra da vi hadde høytlesning av Heksene (1983) i spisefriminuttet på barneskolen, og jeg gikk vettskremt ut av klasserommet. I trappene utenfor satt jeg med matpakken i fanget og lyttet til lærerens stemme gjennom døra. Resten leste jeg i trygge omgivelser hjemme, fulgt av mareritt og makabre fantasier. Dahl er en sjeldent troverdig verdensbygger, både for barn og voksne.

De siste årene har avissakene om den engelsknorske forfatteren fokusert mest på antisemittisme og trigger warnings. Min utgave av Cruelty er uredigert, og det gjelder også kortfilmene. De groteske og oppslukende fiksjonene utgjør sin egen litterære nisje, gotiske fabler kombinert med det spesifikt britisk-eksentriske.

Poison spinner et ulv-ulv-plot der den sengeliggende Harry Pope (Cumberbatch) kaldsvetter av det som angivelig er en giftslange under dynetrekket. Når så doktor Ganderbai forsøker å ta drepen på skapningen med kniv og kloroform, viser den seg å ha forsvunnet. Beskyldningen om at ormen var en vrangforestilling tenner raseriet i Harry Pope. Slik sarkasme vil han ha seg frabedt!

Cumberbatch er ny på Anderson-laget, og mer enn å gli inn i miljøet, fungerer han som et slags narrativt skjelett, med innarbeidet autoritet, karakteristisk hoven overleppe og en misfornøyd fure mellom øyenbrynene. Det mildt autistiske, for ikke å si moralsk korrumperte, vi forbinder med flere av hans tidligere rolletolkninger er selvfølgelig kjærkomment i den roalddahlske sammenhengen.

Sykehussettingen, laboratoriet med hvite frakker og hvitkledde sykepleiere, er også et av elementene i The Wonderful Story of Henry Sugar, om en velstående mann som livnærer seg av pengespill. Ryktet om en mann som ser uten øyne, vekker nysgjerrigheten og utforskertrangen. I The Swan står Rupert Friend (fra Homeland og Asteroid City) for en snakkesalig figur som spaserer mellom høyt siv og legger seg flat på foran toget. En lørdag morgen i mai, med hvit hagtorn langs de labyrintiske hekkene og kastanjetrærne i full blomst, bestemmer guttungen Ernie seg for å drepe med geværet han fikk i bursdagsgave: 14 arter småfugler som henges på en bloddryppende snor.

I The Rat Catcher (som helt utilsiktet har samme tittel som Lynne Ramsays debut fra 1999), gjør Ralph Fiennes ny entré som den langhårete rotteutrydderen Rat Man som lanserer en utspekulert plan om å vinne gnagernes tillit for å kunne utrydde dem mer effektivt. Den kalkulerte ondskapen som serveres i monologen kan leses allegorisk som fascistisk propaganda, eller ikke.

Rupert Friend har også en rolle i denne, som den verkstedsansatte Claud i blå uniform, mens Richard Ayoade er novellens forteller, med kontorbordet og skrivemaskinen plassert utenfor butikkvinduet, på brosteinen. «Ørene var runde og tynne og langt bak på hodet», sier han om Rat Man, som i sin brune kordfløyelsjakke også ligner på et skadedyr.

Kortfilmene har et litt statisk preg, mimikken er liksom stakkato. Som adapsjoner lener de seg tungt på primærtekstene – oppramsende, opplesende. Den pratsomme, eksentriske og nevrotiske tonen vi forbinder med Anderson gjør seg markant, og stort sett funker det tålig godt. Ulempen er at det oppleves for enkelt, filmspråklig resirkulerende og i sum nokså forglemmelig.

Etter å ha sett de siste kortfilmene i ett jafs, er jeg straks ferdig med å tenke på dem. Dermed er de ypperlige godnatthistorier – dystre, skjelmske, vippende mellom det muntre og morbide.