Alex Garland er mindre virtuos enn han pleier å være i kinoaktuelle Civil War, men prøver å kompensere med skarpe observasjoner av et USA i oppløsning.
I utgangspunktet ligger den dype politiske splittelsen i USA, særlig etter kongress-stormingen 6. januar 2021, vidåpen for satirisk behandling. Et godt eksempel er Craig Zobels grovt undervurderte The Hunt som faktisk utkom før skandalen, i pandemiåret 2020 – en film som virkelig spisser konflikten mellom republikanere og demokrater til sitt mest ekstreme ytterpunkt. Som jeg skrev i min omtale, er The Hunt en lek med moral, etikk og sympatistrukturer.
Alex Garland, derimot, er ikke interessert i å lage satire. Civil War er snarere en anti-satire som spiller på det nære og realistiske, det taktile, i opplevelsen av en borgerkrig og menneskelige gråsoner. En moderne amerikansk borgerkrig, slik Garland oppfatter det, har lite til felles med den gamle der det var lettere å skille mellom de «gode» blåjakkene i nord og de «onde» opprørerne fra konføderasjonen i sør. Det er med overlegg vanskelig å få grep om de ulike fraksjonene som kjemper mot hverandre – det finnes ingen tekstplakater eller kontekstualiserende monologer som gir oss en inngang.
Mest oppsiktsvekkende er kanskje «the western forces», en snodig koalisjon mellom California og Texas, som utgjør den største trusselen mot Washington. Hvordan akkurat disse to statene – med svært ulike politiske sympatier – har kommet sammen, forblir uklart. Heller ikke hva de står for, eller for den saks skyld motivasjonen til den sittende, desperate regjeringen (annet enn å bringe landet sammen igjen). Nick Offermans president, som presenteres i åpningen av filmen, er hverken en Trump- eller Biden-parodi – bare en haltende retoriker.
Garland er opptatt av å poengtere splittelsen og krigsopplevelsen, ikke hvem som har rett og galt. Det er krigens iboende absurditet som avtegnes i filmen, for eksempel gjennom normaliseringen av det forkastelige. I et slikt landskap blir krigsfotografen et forbilde for unge mennesker, akkurat slik Lee Smith (Kirsten Dunst) blir for unge Jessie (Cailee Spaeny) i Civil War.
Denne innfallsvinkelen resulterer i en «road movie»-struktur, der landets gradvise forfall kan bivånes langs landeveien. Sammensetningen i bilen er en typisk aparte familie: Smith, Jessie, den adrenalinsøkende kollegaen Joel (Wagner Moura, ikke hans beste rolle) og den eldre journalistveteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson). Det er nå Garland har muligheten til å boltre seg med virtuose iscenesettelsesteknikker.
Garland har tidligere imponert med smakfulle visuelle motiver som underbygger historiefortellingen – særlig bruken av farger, geometri og oppfinnsomme kamerainnstillinger. Først og fremst i mesterverket Ex Machina (2014), men også Annihiliation (2018) og TV-serien Devs (2020). I Civil War er det bare noen blaff av slike grep, som i en scene der bilen seiler gjennom en skog innkapslet i flammer og glør. Det eneste markante auteur-trekket er eksistensielle, lavmælte samtaler foran et mytologisk bakteppe som ikke er helt definert, ikke helt oversiktlig.
Selv om fraværet av disse visuelle markørene er skuffende, er ikke Civil War tom for idéer – de fremstår bare mer subtile enn i Garlands tidligere arbeider. For eksempel spiller han på motsetninger: Kaos, krig og bråk konstrasteres med fuglekvitter og stille natur. Gamle rockelåter spiller over de mest voldelige scenene – et gufs av fordums storhet. En baseballbane, det mest amerikanske som finnes, er redusert til en flyktningeleir i hard betong og graffiti. En Edvard Saksehånd-aktig suburbia-småby med vannspredere, grønne plener og ekvipasjeforretninger blir en påminnelse om samfunnet befolkningen har lagt bak seg.
Den andre visuelle idéen i Civil War handler om fokus og dynamikken mellom for- og bakgrunn. Garland og fotograf Rob Hardy ligger stort sett nært på ansikter, men skifter fokus på objekter i samme innstilling, som blomster, natur og liv. Påminnelser om opptaktene til katastrofen (og pek til vår samtid) henvises til kornete tablåer langt unna kameralinsen – et skilt med det ironiske slagordet «Building America», for eksempel, eller nært missilregn på svart nattehimmel.
Alt dette gir mening, ettersom filmen også er ufokusert i overført betydning: Det finnes ingen fasit, oversikt eller krystallklare protagonister og antagonister. Kirsten Dunst, i hennes beste rolleprestasjon på årevis, presenteres som apatisk i starten, men blir gradvis mer følelsesmessig involvert, mens hennes protesjé Jessie opplever en motsatt utvikling. De utjevner hverandre. Rollefigurer, politiske ståsteder, sympatier og antipatier – de blir alle sammen grøtete.
Med litt velvilje kan man identifisere en tredje visuell idé i Garlands iscenesettelse: Tilstedeværelsen i kaoset. Det er lengre strekk i filmen som minner om Kathryn Bigelows Bin Laden-jakt i Zero Dark Thirty (2012), dog uten hennes harde, taktfaste rytme. Kanskje er dette Garlands forsøk på å gjenerobre den intense katt-og-mus-leken i Dredd (2012), som han skrev, men ikke fikk regissere selv (i hvert fall ikke offisielt). Scenenes intensitet til tross, så er det likevel lite som minner om varemerkene Garland har etablert gjennom fire spillefilmer og en TV-serie.
På den ene siden virker det helt naturlig at en film som belager seg så mye på taktil opplevelse, uklare løsninger og tentative «what if»-dilemmaer, iscenesettes med varsomme hender. På den andre siden er det som om premisset – en «road movie» gjennom et apokalyptisk USA – nærmest skriker etter Garland i prangende storform. Resultatet blir at filmen føles god, men ikke fantastisk; håndverksmessig solid, men aldri noe auteur-verk.
Ikke dermed sagt at Civil War er noen apokalyptisk film i tradisjonell forstand. Ødeleggelsene opptrer mer som naturlige forlengelser av en veldig gjenkjennbar virkelighet, bare et kort stykke unna vår egen. Følgelig er det grenser for hvor fremmedgjørende og «konstruert» undergangen her kan skildres før man bikker over i harmløse sjangerkonvensjoner.
Civil War er skremmende, brutal og betimelig, men litt enkelt utformet fra en regissør som har spesialisert seg på originale filmunivers.