Denne artikkelen ble opprinnelig publisering i forbindelse med Oslo internasjonale filmfestival tidligere i år.

Essential Killing (2010, Polen/Norge/Irland/Ungarn): Noen filmer finner kraft i det enkle, det begrensende rammeverket. Derfor kunne Essential Killing neppe fått en bedre tittel; den fanger filmens ensrettede konsentrasjon. I all enkelhet forteller den om en Taliban-soldat (?) som fengsles av amerikanere og sendes til et snødekket, uspesifisert land i Øst-Europa for å sone en grusom fengselsstraff. Men vår navnløse antihelt rømmer, og blir jaget gjennom skog og mark av soldater i snødrakt den kommende timen. Samtidig må han holde seg i live ved hjelp av naturen og ty til kraftig kost som rå fisk, maur, bark og det som verre er.

Den politiske klangbunnen er det eneste som fungerer direkte dårlig i polske Jerzy Skolimowskis film. Hovedkarakterens stadige flashbacks lukter av midtøstensk burkamystikk og blir stygge skjønnhetsflekker i en film som til tider preges av ren perfeksjonisme. At filmen blir et eventyr som tar hensyn til verdenssituasjonen er bare fint, men når Skolimowski ellers dyrker en tidløshet ved å aldri spesifisere nasjoner eller navngi karakterer, blir denne overtydeligheten et uheldig stilbrudd. Den ellers ekspressive musikken henfaller også til det pompøse i disse sekvensene. Men bortsett fra disse unøvendige feilstegene er det mye godt å si om Essential Killing. For det første er det fantastisk befriende å se en film nesten helt uten dialog, der mediets iboende evne til å fortelle visuelt til tider får et mektig spillerom. Dette er ren filmskaping, og Skolimowski lar nærmest kameraet bli en egen karakter. Selv følte jeg at øynene mine for en stund var i selve filmen. Tempoet er ofte dvelende, men bildespråket gjør at filmen til enhver tid er suggererende.

Når vi havner i den østeuropeiske barskogen begynner en jaktsekvens som ikke får sitt punktum før rulletekstene glitrer i mørket. I virkeligheten befinner vi oss i Norge, da filmen er en samproduksjon mellom flere land og ble innspilt her hjemme. Dette understrekes av at Nicolai Cleve Broch dukker opp som en av soldatene, og dette fikk selvfølgelig tabloidavisene til å juble om norsk seier i Venezia tidligere i høst (juryens spesialpris og beste skuespiller). Skogene våre utgjør i alle tilfeller en fantastisk kulisse og noen scener skriker om klassikerstatus. Da den jagede og en soldat må kaste seg utover en frossen foss, for så å havne i det iskalde vannet nedenfor med en glefsende hund, fikk jeg samme voldsomme følelse som under mitt første møte med Mel Gibsons Apocalypto. I det hele tatt minner Skolimowskis film om Gibsons mesterverk på mange måter, men der Apocalypto ristet av utemmet villskap er Essential Killing mer måteholden. Og noen ganger litt for langsom. Når adrenalinet pumpes så til de grader opp i enkelte partier, tok jeg meg i å ønske at filmskaperne hadde maktet å holde på denne intensiteten. Naturpoesien og den Jesus-aktige vandringen opp naturens Golgate er til dels bevegende, til dels også litt flat og kjedelig.

Begavede og beryktede Vincent Gallo har grodd seg helt inn i karakteren og viser en imponerende ekspressivitet med sitt dialogløse spill. Til tider er han så forpint at det nesten blir vanskelig å se på, og sammen med fotograf Adam Sikoras kamera bærer Gallo hele denne filmen på sine skuldre. Mot slutten beveger filmen seg fra det konkrete til det mytiske – et valg som heldigvis lykkes. En scene der rømlingen overfaller en ammende spedbarnsmor og tar for seg av brystmelken hennes er skjellsettende.

Essential Killing er et comeback for Jerzy Skolimowsky, som er kjent for å ha skrevet manuskriptet til Roman Polanskis debutfilm Knife in the Water og regissert kultklassikere som Deep End og The Shout. Filmene hans er dessverre skrøpelig distribuert, men sistnevnte kan kjøpes for en billig penge her.