It’s a Wonderful Life (1946) regnes av mange som den ultimate julefilmklassikeren. Det er ikke så rart. I tillegg til at det har blitt en tradisjon å vise Frank Capras film på amerikansk fjernsyn, forteller historien om et livreddende julemirakel på selveste julaften.
Filmens hovedperson, den godhjertede og selvoppofrende George Bailey (James Stewart), er på randen av selvmord. Til tross for å ha ofret sine drømmer og påtatt seg uønsket ansvar hele livet, til den lille hjembyen Bedford Falls’ beste, har George konkludert at han er mer verdt som død enn levende – da vil hans nærmeste i det minste kunne nyte godt av livsforsikringen. På kanten av stupet blir han reddet av sin skytsengel Clarence Odbody (Henry Travers), som viser ham hvor bedrøvelig livet i Bedford Falls ville ha vært uten ham.
Med tanke på filmens status bør handlingen være kjent for de fleste. Den har blitt imitert, parodiert og gjenskapt utallige ganger. (For meg, og sikkert mange andre som vokste opp på 90-tallet, er Don Rosa-fortellingen hvor Donald Duck inntar George Bailey-rollen – «The Duck Who Never Was» – et fremragende eksempel på popkulturell gjenbruk av fortellingen.)
Den åpenbare inspirasjonen bak It’s a Wonderful Life må antas å være Charles Dickens‘ En julefortelling, der tre ånder besøker gnieren Ebenezer Scrooge for å gi ham julestemningen og medmenneskeligheten tilbake. Historiene er påfallende like, og ikke bare fordi begge foregår på julaften; de tar oss gjennom protagonistenes liv i faser, fra deres tid som lovende og drømmende unge menn, via den dystre nåtiden, til en skremmende alternativ virkelighet som bare kan unngås hvis George/Scrooge endrer oppfatning og omfavner livet.
Hovedpersonene er imidlertid vidt forskjellige, og det er dette som gjør It’s a Wonderful Life til en interessant variant av Dickens-klassikeren. Filmen etablerer George som et eksemplarisk menneske, mens Georges antagonist, den kaldhjertede eiendomsmagnaten Mr. Potter (Lionel Barrymore), fremstår som en typisk Scrooge-figur. George minner på sin side om Scrooges lavtlønnede ansatte Bob Cratchit; begge er sympatiske og strebende familiemenn, og det er økonomiske problemer fører Bob inn i Mr. Potters ubarmhjertige hule.
It’s a Wonderful Life snur dermed Dickens’ fortelling på hodet. Den flytter perspektivet fra mannen på toppen til mannen i gata. Scrooge våkner opp med et brennende ønske om å dele sine goder; Georges julemirakel er at hele byen kommer ham til unnsetning. Fokuset er altså flyttet fra Scrooge som får sin fortjente irettesettelse til gjennomsnittsmannen som får sin fortjente belønning, og resultatet er en historie som skaper sterkere resonans og tilfredsstillelse for «hvermansen» blant publikum.
Capra omtales ofte som populistisk og sentimental, og selv om de samme ordene kan beskrive It’s a Wonderful Life, er det ikke nødvendigvis med negativt fortegn – det er i alle fall ingen tvil om at filmen er lett å like og engasjere seg i. Uansett er den ubestridelig capraesk, i hvert fall om man skal tro definisjonen som popper opp utallige ganger ved et Google-søk: filmer som fokuserer på «courage and its positive effects and the triumph of the underdog».
Det hjelper selvsagt på at James Stewart bekler rollen som George. I dag anses gjerne Stewart som selve definisjonen på den klassiske menigmann i amerikansk film, og selv om han neppe hadde oppnådd denne statusen i 1946, er det verdt å nevne at han allerede hadde figurert som en representant for mannen i gata i en annen Capra-klassiker: Mr. Smith Goes to Washington fra 1939.
It’s a Wonderful Life er noe mer enn en klissete julesviske, og Capra glatter sjelden over livets harde virkelighet, selv om de gode menneskene får sin belønning til slutt. Som en fabel tilpasset høytiden, er It’s a Wonderful Life et lunt og varmt ullteppe av en film – uten å sky unna kulden på den andre siden av vinduet.