For de fleste av Oslos mange filminteresserte har det snåle, udefinerbare og høyst nødvendige arrangementet Oslo internasjonale filmfestival i årevis vært et lite mysterium. Hver november dukker festivalen opp i bevisstheten, noen dager før første visningsdag, som om den har vært i dvale resten av året. Over omtrent ti dager åpenbarer et bredt og tidvis forstyrrende godt program av filmvisninger seg rundt på kinosaler i hovedstaden. For noen korte øyeblikk gleder Oslos cineaster seg over en festival med kvalitetsfilm.
Men det har blitt med disse øyeblikkene i november. Og i år har OIFF havnet ved et tidsskille. Etter å ha samarbeidet med Oslo Kino siden 1994 er festivalen i år kastet på gata av hovedstadens kinomastodont. Ja, OIFF er utstøtt, men jeg vil heller si de er fristilt. La oss kalle det uavhengighet, med alle fordeler og utfordringer det medfører. Festivalen bør gripe denne muligheten til å redefinere seg selv overfor publikum. I en rekke artikler og debatter det siste året har det vært påpekt at hovedstaden mangler en stor filmfestival som er samlende og kan heve stemmen. Tromsø har det, Bergen har det, og her i Oslo har Film fra sør forsøkt å være det. Nykomlingen Filmfest Oslo vil sikkert prøve seg neste vår, men status quo er at Oslo ikke er en filmfestivalby. Det er bare å erkjenne. Og OIFF trenger definitivt ikke være «Oslos filmfestival» for å være en god filmfestival.
Det at Oslo Kino har valgt å la OIFF seile sin egen sjø kan bli det beste som har skjedd festivalen siden den ble startet. Istedenfor å bli slukt opp av den langt mer aggressive kommersialismen Oslo Kino har lagt til grunn for sin drift de siste par årene, kan OIFF returnere til sine røtter. Som festivalsjef Tommy Lørdahl forteller til Dagsavisen var oppstarten av OIFF et initiativ som sprang ut av at Rockefeller i 1991 fikk konsesjon for filmvisninger, og dermed effektuerte et brudd med kinomonopolet. Tyve år senere er Oslo overmoden for et mer omfangsrikt og radikalt kinotilbud enn Oslo Kino kan tilby, og dette vil bli drevet frem både av konkurransen mellom SF og Oslo Kino, og mulighetene som oppstår for uavhengige aktører. Forhåpentligvis blir det også en dristigere konkurranse festivalene i mellom, som gir publikum valgmuligheter og bredde.
Så hvilken identitet bør OIFF ha, når festivalen ikke skal være Oslos festival? Vel, OIFF har egentlig aldri vært hovedstadens filmfestival, og der har navnet heller vært en hemsko. OIFF oppleves utenfra først og fremst som festivalsjef Tommy Lørdahls enmannsprosjekt. Og dette er hva festivalen bør markere seg som; dette bør bli festivalens identitet utad. Lørdahl er nemlig, og har alltid vært, en glimrende programmerer av film. Det siste året har Montages reist rundt på flere av de store internasjonale festivalene, og det er ofte Lørdahl vi har møtt i gangene med oppfinnsomme tips til filmer vi ikke bør gå glipp av, og som lytter til innspill andre veien. Han fokuserer nesten utelukkende på filmene, som igjen betaler seg i november for cineastene som finner veien til OIFFs visninger.
OIFF har allerede i år håndtert et stort skifte, og nå som festivalen må kjempe for å være synlig nok uten Oslo Kino, drømmer jeg om en festival som tar et enda mer radikalt og egenartet grep om sitt arrangement. Hvorfor ikke profilere seg nettopp på sin personlighet og gode smak? En gourmetrestaurant ute i verden kan fint hete Tommy’s, så hvorfor ikke også en filmfestival? Og hvorfor skal «Tommys filmfestival» reduseres ned til å være en festival for bare Oslo? Jeg ser for meg at en langt mer personlig profilering av OIFFs sterke sider i årene som kommer ville blitt langt mer interessant; også utenfor Norges grenser. Lørdahl har et bredt kontaktnett, og kan omgjøre OIFFs profil til å være et kompromissløst møtested for kvalitetsfilm og interessante gjester. Festivalen gjør allerede bedre kvalitetsprioriteringer på filmer fra Asia enn det Film fra sør gjør, og OIFFs historikk på programmering av fremstående amerikansk indiefilm viser et skarpere blikk i den retning enn både Tromsø og Bergen. «Tommys filmfestival» bør være synonymt med en etikett for kvalitet.
I disse dager arrangeres altså Oslo internasjonale filmfestival for 21. gang, og programmet er ikke overraskende spekket med et bredt utvalg kvalitetsfilm. Ta en titt, og gå på festival! Færre filmer enn før er ikke nødvendigvis en svakhet, og det at filmene nå kun vises på Sentrum Scene og Filmens hus gir om ikke annet bedre oversikt. Rent personlig vil jeg ikke savne å sitte trangt på en førpremiere på Eldorado, men uten øyeblikkene på OIFF i november ville jeg ha gått glipp av de mange uforutsette filmoppdagelsene jeg har gjort tidligere – og ønsker å gjøre i fremtiden.
Jeg håper Tommy Lørdahl griper mulighetene som uavhengigheten fra Oslo Kino gir, og at hans filmfestival også i fremtiden vil fortsette å gjøre oss nysgjerrige og sultne på god film – i november.