Oslo Pix 2019: Dronningen, skrevet og regissert av May el-Toukhy, har vært vårens store filmsnakkis i Danmark, og slett ikke uten grunn. Trine Dyrholm briljerer som den allmektige advokaten Anne – kvinnen som har alt og vil ha mer.
Fra utsiden kan det virke som om Anne har lyktes med det meste. Som advokat med spesialisering i overgrepssaker nyter hun stor suksess, og på hjemmebane lever hun ut den skandinaviske drømmen i et minimalistisk, gjennomdesignet hjem, omkranset av sjællandsk løvskog, sammen med tvillingdøtrene og sin svenske ektemann Peter (Magnus Krepper), som naturligvis er lege.
Idyllen slår imidlertid sprekker når Peters sønn fra et tidligere ekteskap, Gustav (Gustav Lindh), skal bo hos familien over sommeren. Med sitt rebelske gemytt og ungdommelige utseende vekker han undertrykte følelser og begjær hos Anne, og det som i utgangspunktet er en besk relasjon blir et varmt vennskap. Anne lar Gustav komme unna med både tyveri og hærverk, men som tilbakebetaling krever hun at han legger seg i selen for å bli et integrert, fullverdig familiemedlem. Gradvis blir hun – i alle fall tilsynelatende – den aksepterende morsfiguren Gustav behøver, og intimiteten og tilliten mellom de to vokser.
Blikkvekslingene, berøringene og den flørtende tonen fremstår uskyldig der den bades i bløtt sommerlys av fotograf Jasper Spanning, men en eksplisitt sexscene, der Anne tar seg inn på Gustavs soveværelse om natten, sørger for å røske oss ut av «feriefølelsen». Herfra og ut holder man pusten – for hvordan er egentlig maktbalansen mellom de to? Alle spilleregler kan fortelle oss at forholdet ikke vil forbli en hemmelighet, det er bare et spørsmål om tid.
Om affæren blir avslørt vil Anne miste alt – det bekjenner hun overfor Gustav. Bak fasaden som mor og rettskaffen advokat, skjuler det seg en brutal narsissist som ikke skyr noen midler for å verne om egne interesser. Det ligger åpenlyst en mørk ironi i at Gustavs situasjon etter hvert speiles i de unge jentene Anne forsvarer i rettssalen – hun bruker den samme fagkompetansen for å true stesønnen til taushet.
I så måte blir Dronningen et freidig innlegg i den pågående krenkelsesdebatten. Seksuelle relasjoner mellom eldre kvinner og yngre menn har nemlig en tendens til å bli bagatellisert om man måler dem opp mot tilsvarende «Lolita-scenarier» – eksempelvis i Mike Nichols‘ humørfylte Manndomsprøven (1967). Dronningen vekker snarere assosiasjoner Thomas Vinterbergs Festen (1998), og relativiserer aldri Annes skyld.
Gustav er offeret her, selv om han er fullt klar over hva som skjer. Gutten tiltrekkes av Anne, men er selv i sine følelsers vold, og stemoren triller ham rundt lillefingeren. Uten å bli forenklende eller kategorisk, setter May el-Toukhy hardt mot hardt: Annes retoriske evner er oppsiktsvekkende, men selv om hun kan sno seg unna loven, får den impulsive sommerflørten dramatiske konsekvenser utenfor hennes kontroll.
Det kan være vanskelig å forstå motivasjonen for Annes handlinger. Blant venner og kollegaer er hun kjent for dårlig impulskontroll, og man får inntrykk av at hun bærer på tung bagasje – muligens som følge av et overgrep i ungdommen. Om det er borgerskapets striglede tilværelse eller ubearbeidede hendelser fra fortiden som driver Anne forblir et åpent spørsmål. Det er heller ikke filmens hovedanliggende å presentere enkle forklaringsmodeller og etterlate publikum med en følelse av orden. Utporsjoneringen av de kontrastfylte situasjonene er gjort med list, slik at vi aldri kan slå oss til ro med filmen.
Tvert imot må vi forholde oss til motsetningene. Som Aperol spritz-brisen vert, dansende til «Tainted Love», er Anne inntagende. Rundt neste sving kan hun være så manipulerende og egoistisk at vi nesten må vaske oss i øynene for å tro det vi ser.