Det er ikke mye dialog i The Fits, langfilmdebuten til den amerikanske regissøren Anna Rose Holmer (f. 1985), men det som ikke blir kommunisert gjennom tale, uttrykkes som kjent med kroppen.

Gjennom kroppens krumspring blir vi kjent med filmens hovedperson, elleveårige Toni (spilt av nykommeren Royalty Hightower): Mesteparten av dagene sine tilbringer hun i den lokale treningshallen i hjembyen Cincinatti, hvor hun trener boksing og hjelper storebroren sin med vaktmesterpliktene. Etter å ha overværet øvelsen til den lokale dansegruppen, bestemmer hun seg for å bli en del av jentenes verden – men ting kompliseres når en epidemi av epilepsiaktige anfall begynner å spre seg blant de eldste i gruppen.

Å kalle The Fits en dansefilm er kanskje ikke helt feil, men det ville være å sende forventningene i feil retning. Dette er ikke innøvde sekvenser av koreografert perfeksjon, men dans slik ungdommer flest danser, rotete og uperfekt – og nettopp derfor så fascinerende. Tyngdekraften er helt klart å betrakte som en fiende her: Unge kropper spretter over linoleumsgulvene, lange bein strekker seg opp mot taket; fotograf Paul Yee rammer inn menneskekroppen i dansehallens klaustrofobiske arkitektur.

Tonis dragning mot dansen, etter å ha blitt opplært i boksingens monotone repetisjoner og serier av situps og tauhopp, kommer kanskje av ønsket om en friere rytme å bevege seg til. Likevel blir de gjennomkoreograferte dansenumrene et fint bilde på konfliktfullheten en kjenner på i denne alderen: ønsket om å være som de andre, beherske en kropp i endring, inngå i det større fellesskapet, og samtidig forsøke å finne ens eget naturlige bevegelsesmønster.

I større grad enn å ville formidle et tydelig budskap, tegner The Fits opp et enigmatisk og stemningsfullt portrett av den forlokkende og skremmende perioden i livet når barnet blir til ungdom. Tonis halvt lengtende, halvt forskremte blikk på de andre ungdommene rundt seg, sender tankene til Céline Sciammas fintfølende portretter av barn og tenåringer i filmer som Vannliljer (2007) og Tomboy (2011).

I likhet med Sciamma unngår Holmers å henfalle til klisjeene som så ofte preger fortellinger om unge jenters modning, blant annet ved å skape en rollefigur det ikke går an å koke ned til en enkelt problemstilling: Toni er en såkalt guttejente, hun har én fot i et feminint miljø og én fot i et utpreget maskulint miljø, men filmens tematisering av feminin modning tvinger henne ikke til å velge én av rollene.

Denne motsetningen mot svart-hvite tenkemåter speiles også i disse mystiske anfallene, the fits, som i begynnelsen sprer frykt og uro i jentegjengen, men som etter hvert blir noe å trakte etter, en befriende bevegelse fra den kollektive koreografien og ut i noe eget.

Som debutfilm er The Fits overraskende stilsikker og visuelt tiltalende, men den er ikke perfekt. Skuespillet føles iblant i overkant instruert, og det er ikke alltid at filmens unge amatørskuespillere overbeviser, selv om Royalty Hightower, som spiller rollen som Toni med hele kroppen, er hypnotiserende.

Filmens soundtrack er komponert av Danny Bensi og Saunder Jurriaans (som også har lagd musikken til Antonio Campos’ Montages-favoritt Christine). Drivende klappelyder og vrengte klarinettoner bidrar til å forsterke filmens rytmiske preg. De mange repetitive dansesekvensene foregår imidlertid uten musikk, og drives fremover av lyd. Føtter som trommer på gulvet, stemmer som teller taktslag, klappende hender som anslår rytmen.