Oslo Pix 2025: Denne uken går filmfestivalen Oslo Pix av stabelen, og fra 25.-31. august kan man søke seg mot store opplevelser og nye oppdagelser i kinomørket. Her er vår guide, der vi anbefaler fem filmer publikum bør prioritere.
De siste årene har Oslo Pix blitt arrangert denne uken der sensommeren møter høsten, og kalenderjusteringen har vært vellykket. (Tidligere lå festivalen i juni.) Arrangementet har nå en stadig tydeligere plass i det filmkulturelle økosystemet i hovedstaden, og med norgespremieren på Joachim Triers Affeksjonsverdi som en hot ticket får Oslo Pix 2025 en pangstart nå i kveld.
Montages er til stede på festivalen både med redaksjon og skribenter, og på et knippe arrangementer deltar vi også «på scenen» i ulike funksjoner. Oslo Pix gjennomfører blant annet seminaret «What the F**k is International Potential?» tirsdag 26. august på Cinemateket i Oslo, der Karsten Meinich bidrar som moderator. På visningen av Vertigo onsdag 27. august holdes innledningen av Hedda Robertsen, og torsdag 28. august leder Lars Ole Kristiansen samtalen med regissør Ali Abbasi og produsent Jacob Jarek etter visningen av The Apprentice kl. 17:30. Samme dag leder vi også samtalen om de prisvinnende kortfilmene til Ivar Aase på Vega, mer info her.
Vi har altså hatt god tid til å studere årets Pix-utvalg, der både de norske/nordiske seksjonene og den internasjonale menyen inspirerer. (Særlig verdt å trekke frem både Fanny Ovesens Leva lite og Sylvia Le Fanus Min evige sommer i konkurransen for Nordisk fiksjon.)
Arrangøren Festivalkontoret velger som kjent bort «sørfilmer» i denne omgang, fordi de også står bak Film fra sør i november, så hvis noen lesere undrer seg over fraværet av utsøkte Cannes-titler som taiwanske Left-Handed Girl, japanske Renoir eller den iranske Gullpalme-vinneren It Was Just an Accident, kan dette være årsaken.
Der Pix kanskje ikke er noen verdensfestival, tar den det igjen som en lokal festival. Oslo-trilogien til Trier (Reprise, Oslo, 31. august og Verdens verste menneske) har trukket tusenvis til en serie utevisninger nå i helgen før offisiell festivalstart, og Eskil Vogt er årets kurator i seksjonen Portrett Oslo der filmhistoriske hovedstadsfavoritter serveres. I sin tekst om utvalget skriver Vogt:
Det er noe ekstremt inspirerende med nybølgefilmer, de er så energiske og spontane, som om det bare er å plukke opp et kamera og lage et mesterverk med vennene dine. Nytt bærbart lydutstyr og små filmkameraer gjorde det mulig å komme seg ut av sterile filmstudioer og filme i gatene. Byen ble det nye studio. Men hva med Oslo? Finnes den norske, urbane nybølgefilmen?
Jeg har opp gjennom årene funnet noen sjeldne godbiter. Kanskje ikke «Oslofilmer» i helt tradisjonell betydning, men inspirerende eksempler på hvordan byen vår har blitt brukt som lerret av uredde filmskapere med europeiske forbilder.
Portrett Oslo er ikke den eneste seksjonen i programmet som har gitt festivalen anledning til å vise ulike eldre filmer, det er faktisk flere programideer som peker i den retningen – blant annet markeringen av 50. årsjubileet for Laura Mulveys viktige essay Visual Pleasure and Narrative Cinema. Seksjonen heter The (Fe)male Gaze og de tre filmene som vises der er Vertigo, Beau Travail og Showgirls.
Ellers byr programmet også på mer tradisjonelle fokusområder, som «Kulinarisk kino», «Pix on Art», «Festivalfavoritter», «Tema arbeidsliv» med mer.
Nedenfor løfter vi frem titler vi anbefaler dere å prioritere, og i tillegg oppfordrer vi naturligvis også leserne våre til å kaste seg uredde inn i de ulike hjørnene av programmet. God festival!
*
Alpha (Julia Ducournau, 2025)
Franske Julia Ducournau slo pusten ut av oss med Raw i 2016, og da hun returnerte til Cannes med Titane under pandemien i 2021, vant hun Gullpalmen – og ble dermed den andre kvinnelige regissøren til å vinne festivalens hovedpris. Ducournaus tredje spillefilm Alpha deltok i årets hovedkonkurranse, og er et vilt og uforløst verk. Til filmens store fordel gir de ubesvarte spørsmålene, den uhyggelige stemningen og de grenseoverskridende skuespillerprestasjonene et svært suggererende resultat.
Alpha er uregjerlig, og lar seg ikke lett definere, men når vi i kinosalen er forhekset av hva vi får se – og Ducournau gjør hud til hvit marmor – da er det bare å hengi seg til den imponerende og kompromissløse visjonen.
Her er datoene for visninger av Alpha under Oslo Pix.
*
Afternoons of Solitude (Albert Serra, 2024)
«Albert Serras Afternoons of Solitude er uransakelig på en måte bare stor kunst kan være, og reaksjonene den fremkaller spenner fra avsky til katarsis. For enkelte vil det ikke være mulig å verdsette kvalitetene i en film med dyreplaging som motiv. Selv om tyrefekting er en tradisjon i Spania, Portugal og noen søramerikanske land, er det i dag så kontroversielt at flere spanske byer har nedlagt forbud. Ikke engang hvalfangst og skyting av ulv vekker like sterke reaksjoner hos dyrevernere.
Selve sporten – bestående av koreograferte bevegelser, fargesprakende kostymer og kabuki-lignende fakter og ansiktsuttrykk – er imidlertid så estetisk appellerende at den blir et slags kunstuttrykk. […] Nesten alt gjør inntrykk i denne tidløse filmen, som utfordrer hva vi oppfatter som vakkert og ikke.» Her er hele omtalen til Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen.
Her er datoene for visninger av Afternoons of Solitude under Oslo Pix.
*
Sorry, Baby (Eva Victor, 2025)
I debutant Eva Victors dramakomedie Sorry, Baby (A24) møter vi Agnes (spilt av Victor selv), en ung akademiker som forsøker å finne fotfeste etter en skjellsettende opplevelse, skildret med både psykologisk presisjon og emosjonell dybde i Victors egen regidebut. Fortellingen er ikke-lineær og bykser frem og tilbake i tid – ikke for å rekontekstualisere filmens handling, men for å skape en dynamisk og mer psykologisk presis opplevelse av hendelsesforløpet. Sammen med fotograf Mia Cioffi Henry skaper hun bilder som balanserer intimitet og uro, der statiske komposisjoner og lyssetting gjør hverdagen både gjenkjennelig og urovekkende. Rollegalleriet er glimrende – fra dynamikken med bestevenninnen Lydie (Naomi Ackie), som tilfører emosjonell kompleksitet, til Lucas Hedges’ sjarmerende, patetiske nabo og John Carroll Lynchs lavmælte nærvær.
Sorry, Baby har allerede blitt en kritikerrost festivalfilm – med Sundance-premiere og visninger i Cannes og Karlovy Vary – og kommer nå til Oslo Pix. Dette er en veldig lovende regidebut der form, skuespill og tematikk smelter sammen.
Her er datoene for visninger av Sorry, Baby under Oslo Pix.
*
Fabel (Jan Erik Düring, 1980)
Som nevnt innledningsvis er det manusforfatter og regissør Eskil Vogt som har kuratert årets Portrett Oslo-seksjon, og i utvalget hans finner vi «enhjørningen» Fabel (1980) av Jan Erik Düring, en film som knapt noen har sett og som svært sjelden vises. Her er hva Vogt skriver i sin tekst:
Fabel har – ufortjent – så godt som forsvunnet ut av filmhistorien. En nybølgefilm fra 1980? Ja, om man tenker på nybølgen som en innstilling og ikke en epoke. Og Erik Løchen, nordmannen som fant på sin egen nybølge med Jakten i 1959, parallelt med franskmennene, har skrevet manus. Og manuset er i fokus her, en film om ingenting og dermed om alt. Det er en kort og lett film, ofte overraskende morsom og absurd, og samtidig et uredd formeksperiment som leker med fortellerstemme på en måte jeg følte meg veldig beslektet med (jeg så denne først etter å ha laget min film Blind og ble slått av noen paralleller).
Filmen tar gjentagelsene for langt i siste del og mister mye av lettheten sin, nesten som noen har gjort en feil. Men ikke la det skremme dere, den herlige første delen har flere ideer enn ti andre norske filmer og ikke minst Inger Lise Rypdal i en stor rød hatt. Og krysset mellom Ole Vigs gate og Rosenborggata (ved Bogstadveien) er filmet og analysert på en måte som gjør at du aldri kan gå der igjen uten å ta filmen med deg.
Lørdag 30. august kl. 15:00 kan dere se Fabel under Oslo Pix.
*
About a Hero (Piotr Winiewicz, 2024)
Montages sine utsendte på filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer rapporterte begeistret om eksperimentet About a Hero. Pix spør i sin programtekst: «Hva skjer når du spør kunstig intelligens om å se alle filmene til en av verdens mest respekterte filmskapere, for så å skrive et manus i hans ånd?»
About a Hero er en film av Werner Herzog – eller ikke – en film av Piotr Winiewicz – eller ikke – en film om en virkelig mann (en helt, intet mindre) – eller ikke – og til slutt en slags «making of»-dokumentar om alt dette. En KI-versjon av Herzog reiser til en landsby for å etterforske en drapssak, og filmen slynger oss inn i en labyrint av menneskelig refleksivitet; den maskinassisterte varianten bare er den nyeste inkarnasjonen. «Herzog» henvender seg til oss i en kroppsløs, mekanisert parodi på seg selv. Prosjektet er av typen som kan gå begge veier, men Winiewicz lykkes med å fascinere publikum.
Her er datoene for visninger av About a Hero under Oslo Pix.
*