Cate Shortlands Lore er et dypdykk ned i traumene knyttet til Tysklands skjebne umiddelbart etter andre verdenskrig. Den iscenesetter sitt prosjekt gjennom blikket til en ung jente og gjennom bilder som skal få deg til å føle sinnstilstanden på kroppen – et slags naturalistisk portrett av bortkomne menneskeskjebner.
Man skulle ikke tro at Lore er en australsk film, med tanke på språk og tematikk. Men det er den altså. Dette er den andre spillefilmen til regissør Cate Shortland etter Somersault (2004), som ble vist i Un Certain Regard-programmet i Cannes. Med andre ord snakker vi ikke om en voldsomt produktiv filmskaper. Derfor er det ganske overraskende at Lore har et såpass sterkt stilistisk særpreg – den gir inntrykk av å være regissert av en langt modnere filmskaper. Filmen har fått internasjonal oppmerksomhet på diverse festivaler, og var det australske bidraget til neste års Oscar-utdeling (selv om den ikke nådde helt opp i det endelige utvalget). Her i Norge har filmen fått kinodistribusjon gjennom den forholdsvis nye aktøren Another World Entertainment.
Vi befinner oss i Tyskland umiddelbart etter det tredje rikets fall. Nazisympatiserende familier tvinges på flukt fra de allierte. En av disse familiene tilhører ungjenta Lore (Saskia Rosendahl), som er eldstemann i flokken på fem. Foreldrene forsvinner tidlig ut av livet deres, og hun ser seg nødt til å beskytte sine yngre søsken i deres lange ferd mot bestemoren i Hamburg. Dette er kjernehistorien. Lore konfronteres ikke bare av den overhengende trusselen av å bli oppdaget av allierte soldater eller å slippe sine unge – inklusive en nyfødt gutt – ut av syne, men også av sine egne innprentede fordommer, særlig etter hun møter den unge jøden Thomas (Kai Malina). Filmen er med andre ord en slags krysning mellom krigsthriller og psykososialt portrett.
Det finnes ett ord som oppsummerer Lores innfallsvinkel til det tematiske materialet: Naturalisme. Shortland gjør alt hun kan for å få oss så tett på menneskene og naturen som overhodet mulig. Hun pøser på med ultranære innstillinger av ansikter, omgivelser og gjenstander. Ja, det er nesten som om Herbjørg Wassmo skulle regissert en musikkvideo, bestående av blod, svette, tårer, snørr og gjørme. På et innlysende, sosialt plan kan disse grepene tolkes som et bilde på Tysklands nesten postapokalyptiske tilstand etter andre verdenskrig, men på et mer menneskelig plan skal det føre oss nærmere rollefigurenes sinnstilstander.
Spørsmålet man kan stille seg er om grepet føles unødvendig insisterende og påklistret, eller om det blir en organisk forlengelse av historien. Jeg heller mot det siste. Den skittenvakre estetikken – forøket gjennom kornete bildeoppløsning, utvaskede farger og store mengder motlys – omformer skoglandskapet og ruinene til et slags forkvaklet eventyrland, som om Lore aka Alice hadde møtt Lewis Carrolls ‘Wonderland’ etter en forferdelig apokalypse. Jeg har lyst til å sitere filmkritiker Liza Schwarzbaum i Entertainment Weekly: «If everything Lore (…) has been taught is wrong – about Hitler, about Jews, about the glory of her Vaterland – she might as well be walking on the moon.» Kanskje er det ikke tilfeldig at lore også kan bety sagnomsuste fortellinger.
I dette landskapet trer rollefigurene tydelig frem. Ikke bare gjennom de faktiske observasjonene, men også i de nære ansiktsinnstillingene og reaksjonsskuddene. Hele fortellingen speiles i Saskia Rosendahls ansikt – som når hun ser et blodig lik i en stall, innhyllet i en tåke av fluer. Ansiktsmimikken signaliserer en kombinasjon av overaskelse, sorg og frykt. Eller når hun nesten apatisk legger sin babybror et stykke fra leirstedet for at middagen ikke skal forstyrres av endeløs barneskrik. Eller i kjølvannet av en tragisk hendelse, der Lore fremstår som både oppgitt og sterk på samme tid. Hun rives og slites mellom rollene som morsfigur, pragmatisk beskytter, tenåring og elsker. I mangelen av en moralsk veileder – og hjernevasket av sine nazistiske doktriner – viskes grensene mellom ondt og godt ut i hennes store Reise mot forløsning. Med andre ord defineres hun like mye av sine omgivelser som hun definerer dem selv. Det er spillet mellom nærbilder av kroppsvæsker og forfall på den ene siden og Lores ansikt på den andre som skaper filmens spenst.
Det er kanskje ironisk at en film som abonnerer på så mye naturalisme i både spillestil og bildebruk fremstår melodramatisk i sitt uttrykk, men filmen bærer virkelig sine følelser på ermet. Både konfrontasjonene og tilnærmingene mellom Lore og Thomas, Lores ensomhet og Lores forhold til sine søsken sprenger tidvis lerrettet, enten det er snakk om antydninger eller følelsesmessige eksplosjoner. Hvis man har problemer med å opparbeide seg sympati for Lore, på grunn av hennes ideologiske bakgrunn og tidvis kyniske oppførsel, tilbyr filmen en rekke «ventiler» som med jevne mellomrom blåser liv i det emosjonelle engasjementet.
En av de viktigste årsakene til denne effekten ligger hos komponist Max Richter. Richter har de senere årene blitt «the go-to man» når man skal ha særegne lydlandskaper med et nesten kunstmusikalsk tilsnitt – enten det dreier seg om Ari Folmans Waltz With Bashir (2007), Martin Scorseses Shutter Island (2010) eller trailermusikken til filmer som Prometheus (2012) og To the Wonder (2012). Uttrykket er utenomjordisk og tidvis dissonant, samtidig som det har en voldsom auditiv nærhet. I Lore er ikke Richter redd for å sprøyte drama inn i de mest intense sekvensene eller drone i det lavere registeret når thriller-elementene er fremtredende.
Det er veldig lite å utsette på Cate Shortlands andre spillefilm. Kanskje kunne man følt nærheten til de allierte styrkene nærmere på kroppen for å skape et enda større spenningselement, men til syvende og sist handler ikke dette om rollefigurenes overfladiske skjebner. Det handler om blikk og sinnstilstander – en metafysisk reise gjennom virkelighetens postapokalypse, der sanselige opplevelser og moralske dilemmaer bølger frem og tilbake, speilet i unge Lores ansikt.