OIFF 2013: Etter at foreldrene blir rammet av en bilulykke, står tenåringene Bianca og Tomas alene igjen i en leilighet i Roma og må forsørge seg selv. Snart invaderes livene deres av ulike personer.
En sosialarbeider kommer på sporadiske besøk. Et par av Tomas’ voksne treningskompiser flytter inn i leiligheten og begynner å legge ransplaner. Bianca (Manuela Martelli) innleder et forhold til det utpekte offeret, Maciste, en aldrende Mr. Universe og tidligere B-filmstjerne (Rutger Hauer), for å finne safen som visstnok skal befinne seg et sted i huset hans.
Il futuro er på sett og vis en merkelig film. Den trekker i alle retninger, men ender til slutt opp med å føles nærmest ordinær, eller i det minste intetsigende, når de ulike enkeltelementene ikke kommer sammen og danner en helhet. I kjernen av filmen er en modningstematikk, en såkalt coming-of-age-historie, idet hovedpersonene plutselig må klare seg selv. På hver sin måte opplever de en seksuell oppvåkning: Tomas er jomfru, og ser derfor på porno for å «lære hvordan det gjøres», mens Bianca finner en slags sjelefrende i Masciste, som hun kanskje forguder litt, på småjenteaktig vis.
Filmen er basert på «Una Novelita Lumpen», en roman av den chilenske forfatteren Roberto Bolano, og bærer veldig preg av å være adaptasjon. Mye virker å være løftet direkte fra boken (som jeg ikke har lest – den er heller ikke oversatt til verken norsk eller engelsk), og funket trolig bedre i det litterære forelegget. Da sikter jeg blant annet til søsknenes subjektive opplevelse av virkeligheten, spesielt det underlige lyset utenfor leiligheten, som har skint hele natten og forstyrret Biancas nattesøvn. Om dette skal beskrive de følelsesmessige etterdønningene etter tapet av foreldrene, eller har noen slags metaforisk betydning, blir det for vagt; de merkelige motivene følges ikke opp etter den første akten, og herfra er handlingsforløpet relativt virkelighetsnært. Dessuten oppstår det en dissonans mellom disse innfallene og filmens realistiske visuelle uttrykk.
Bianca, som bærer filmen, er lukket, fåmælt og uttrykksløs, og dette gjør det veldig vanskelig å få grep om henne som rollefigur – å se noen klar karakterutvikling. Det blir tydelig at en slik skal ha funnet sted når hun mot slutten setter strek for relasjonen til flere av de andre rollefigurene, men til syvende og sist føles det som hun bare er tilbake der hun startet. Utover noen tverre, pessimistiske utspill er det kun Biancas fortellerstemme, som sporadisk dukker opp, som gir noe innblikk i tankene hennes. Disse passasjene er imidlertid både kryptiske og påtatt litterære.
Selv om det er vanskelig å komme under huden på rollefiguren hennes, må det sies at Manuela Martelli spiller godt. Hun gestalter en person som gir lite av seg selv, men hun gir tyngde til hver eneste lakoniske replikklevering, og har en tilstedeværelse gjør at man finner en viss betydning i alt hun gjør, selv om Bianca er aldri så uutgrunnelig. Rutger Hauers tilstedeværelse har det aldri vært noe å si på, og til tross for at tolkningen av Mastice er svært nedtonet, er den kanskje det mest imponerende ved filmen. Alt som er spektakulært ved Mastice hører fortiden til, men dette antydes gjennom Hauers prestasjon, til tross for at han ser ut til å gå litt på autopilot – eventuelt ren rutine.
Vitende om at filmen er basert på Bolanos roman, er det vanskelig å ikke merke seg de tingene som oppleves i overkant litterære. Il futuro føles mer som en samling av enkeltelementer enn noe annet, som om de har blitt plukket fra forelegget og satt sammen uten en helhetlig visjon.
Både forholdet mellom Bianca og Mastice, samt selve modningshistorien, har større potensiale. Il futuros hovedproblem later altså til å være noe så kjedelig som en svak adaptasjon.