Berlinalen 2024: Etter den fåfengte spionasje-thrilleren Wasp Network (2019), bega regissør Olivier Assayas seg over til et episodisk fortellerformat med miniserien Irma Vep (2022) for HBO Max, en meta-oppfølger til hans egen film fra 1996. Med Hors du temps («Suspended Time»), som deltar i Berlinalens hovedkonkurranse, returnerer Assayas til kinolerretet etter fem års pause.
Assayas har en nokså ujevn filmografi, men man håper alltid på at det kan komme en ny Clouds of Sils Maria eller Personal Shopper, og derfor var det naturlig å gå Hors du temps i møte med visse forventninger. Dessverre byr ikke denne nye filmen på et nytt høydepunkt i Assayas sitt kunstnerskap.
Utgangspunktet virker lovende: Med Hors du temps vender Assayas tilbake til miljøer og motiver han har fått mye ut av i tidligere arbeider. Som i Mellom linjene (2018) har vi en kammerspillstruktur fylt av velutdannede rollefigurer med høy kulturell kapital; som i Summer Hours (2008) befinner vi oss i sommerhuset/barndomshjemmet som så sårt og effektivt plasserer de ulike generasjonene; som i (blant andre) Cold Water (1994) er det en eksplisitt kobling til Assayas’ eget liv. De velkjente elementene samles nå i en ny ramme: covid-nedstengningen.
I løpet av de siste årene har lockdown-filmen nærmest blitt en egen sjanger. Enkelte titler anses som «koronafilmer» mest fordi de hadde et pandemivennlig plott og kunne spilles inn mens storproduksjonene ble satt på vent (Malcolm & Marie og Sult 2020), mens andre aktivt tematiserer pandemien og dens utfordringer (Borat Subsequent Moviefilm og Inside). Filmene i denne andre kategorien har i de fleste tilfeller vært hasteproduksjoner utgitt så fort som mulig, og det er det nok en grunn til: Når man sitter i en kinosal i Berlin omtrent fire år etter at viruset brøt ut fremstår samtalene om ansiktsmasker, antibac, røde soner og risikogrupper både utdaterte og too soon.
Hors du temps åpner med en fortellerstemme – tilhørende Paul (Vincent Macaigne), en middelaldrende filmskaper som tilbringer nedstengningen i Frankrike sammen med broren sin Etienne (Micha Lescot) og deres respektive partnere, i huset der brødrene vokste opp. Et stillestående kamera filmer barndomshjemmet og de omkringliggende områdene. Vi får vite litt om stedets historie og tilknytningen hovedpersonen har til det.
Utover i handlingen returnerer denne fortellerstemmen med jevne mellomrom som en intermezzo, akkompagnert av de samme stillbildene, narrative pauser som oppleves nokså overflødige i en film der det allerede er lite som skjer. Likevel er det nesten utelukkende i disse sekvensene at Hors du temps faktisk er vakker å se på, så de fremtvungne avbrekkene blir gradvis mer velkomne. Hva som sies, virker ikke spesielt viktig: Intime observasjoner om lokalmiljøet glir over i innholdsløs skravling uten at publikum blir videre affektert.
Handlingen er lagt til virusutbruddets første måneder i 2020, og usikkerheten råder. Det vil si, Paul er engstelig og tar alle anbefalinger på største alvor, mens de andre er ubekymrede – tross alt eier de et hus der de ikke trenger å interagere med andre, med nok ressurser til å overleve og mulighet til å bestille alt de trenger over internett.
Premisset blir ettertrykkelig forklart for seeren de første ti minuttene. Deretter utbroderes historikken og relasjonen mellom brødrene, med et filmspråk preget av blokkbokstaver store nok til at barnehagebarn kan lese dem. Først har vi en scene mellom de to brødrene hvor man kan spore kontraster og grobunn for konflikter, og som om ikke det var nok, armerer Assayas seg med en teskje, klar til å tvangsfôre publikum med kontekst. Pauls digitale terapitime er åpenlyst konstruert for å demonstrere at brødrene vokste opp sammen, for så å vokse fra hverandre. Nå er de gjenforent på grunn av en pandemi, som Paul synes er svært skummel, og alt dette kan by på utfordringer.
Herfra utspiller handlingen seg stort sett i en sirkel av mer eller mindre banale samtaler og konflikter mellom Paul og Etienne, Paul og hans samboer Morgane (Nine d’Urso), og Paul og publikum (enkelte ganger blir vi erstattet av en journalist, psykolog eller filmkollega, men disse kan knapt regnes som rollefigurer, ettersom de kun eksisterer for å tillate Paul å formulere tanker Assayas gjerne vil formidle, men som ikke har noen naturlig plass i handlingen). Strukturen alene er ikke nødvendigvis et hinder, men et manus uten dramaturgisk utvikling trenger mer enn litt drahjelp fra en god rollebesetning.
Assayas forsøker å puste noe poetisk liv inn i filmen underveis, uten å lykkes nevneverdig. Han isper en slags sosialrealistisk kommentar ved å la rollefigurene diskutere hvor skadelig netthandel er, hvor privilegerte de er, hvor skadelig skjermbruk er for dagens ungdom, og hvor irrelevant filmproduksjon er i det store og det hele (med mindre man jobber frilans, som Paul skyter inn), men disse innsiktene mangler både brodd, dybde og originalitet. I store deler av Hors du temps er det en humoristisk tilnærming, men filmen blir aldri morsom nok til å kunne kalles en komedie. Den selvironiske harseleringen med Pauls nevroser og panikk er patetisk mer enn underholdende, og birollenes komikk føles ikke tilstrekkelig utviklet.
Olivier Assayas gjør også et forsøk på å innlemme kulturkritikk i dialogen, for å gi manuset et mer intellektuelt preg, må vi tro. Observasjonene om billedkunst, film og litteratur er som regel ytret av Paul, men Etiennes musikkutdannelse gir ham anledning til å lire av seg litt hovmod. Det er selvfølgelig mulig at undertegnede nå avslører meg selv som en filister, at referansenes refleksjonsnivå og/eller underholdningsverdi simpelthen gikk forbi meg, men det er vanskelig å se disse utredningene som en vellykket komponent.
Det som mangler i Hors du temps er reell emosjonell kontakt – en mer taktil følelse av rollefigurene, og spesielt hovedpersonen. Scenene innendørs får et autentisk preg ganske enkelt av innspillingsstedet, men mangler dynamikk. Romlige utsnitt skaper en følelse av stillferdighet, men på en konvensjonell måte. At filmen faktisk er spilt inn i huset der Assayas vokste opp er en detalj som skaper nysgjerrighet, som det med hell kunne vært gjort mer ut av. Kanskje er det nettopp de biografiske detaljene og omgivelsene som blir Assayas’ akilleshæl i denne filmen? For regissøren selv er bildene følelsesladde og komplekse, gjennomsyret av barndomsminnenes melankoli, men denne dimensjonen når dessverre ikke frem til oss i kinosalen.
Utendørssekvensene har en ganske annen fremtoning, og de som finner sted på dagtid er merkverdig overeksponerte. Lyssettingen er nesten like dramatisk drømmeaktig som åpnings- og sluttsekvensen i Blue Velvet (1986), uten at det står til fortellingen. (Assayas jobber her igjen med fotograf Eric Gautier, for første gang siden Etter revolusjonen [2012], så det skulle ikke mangle noe på det faglige.) Når Paul og Morgane går ut for å spille tennis eller ta en kopp kaffe får d’Urso en guddommelig aura som i og for seg er kledelig. Macaignes glinsende panne formelig blender publikum med sin refleksivitet. At flere av disse scenene har en utpreget green screen-estetikk (tilsiktet eller ikke) er bare toppen av den latterlige kransekaken.
Lyspunktene i Hors du temps er å finne i de følelsesmessige båndene som knyttes og brytes. Begge parene har en uanstrengt kjærlighet seg imellom som gir deler av filmen en varm, forførerisk lettsindighet. Scenene der alle fire samles er også fornøyelige i sin dagligdagse lekenhet, men disse inntreffer dessverre nokså sjelden. Et annet høydepunkt er Pauls forhold til ekskonen og datteren de har sammen. Her får vi se en varm og trygg (om tidvis frustrert) type. Morgane påpeker mot slutten at Paul er mer opptatt av å formidle hva David Hockney mener om tingenes tilstand enn hva han selv mener, men filmen er over før Paul har tid til å gjøre noe med denne leie tendensen.
Heldigvis er det også noe å hente i forholdet mellom brødrene. Når de ikke krangler om bagateller, er det noen tandre øyeblikk som forteller historien om et søskenforhold der magien har gått tapt, men som også kan gjenopprettes. Å vokse opp og gli fra søsken er i nesten alle tilfeller et av livets urokkelige fakta, men når man gjenforenes er det naturlig å håpe at man skal ta igjen det tapte, eller tre inn i rollene man pleide å spille. Skuffelsen når dette ikke skjer kan være sår, men det kan også romme et potensial for nye former for kjennskap og tilknytning som har en egen verdi. Paul og Etienne kommer til et nytt nivå etter en eksplosiv krangel, men igjen er det for sent til at vi som publikum får oppleve fruktene av utviklingen.
Filmens mest interessante analogi oppstår også i brorsrelasjonen: sammenligningen mellom covid-nedstengningen og barndommen. Kontrasten kommer tydelig frem i deres ulike tilnærming til de nye reglene satt av «de voksne»: Paul er fast bestemt på å gjøre som han får beskjed om, mens Etienne ikke vil la seg binde. Han følger sine lyster og drømmer. Konsekvensene av dette er at Paul finner roen og rytmen i barndomskarantenen, mens Etienne blir evinnelig søkende etter noe «mer». Drakampen mellom barnet som vil ha den voksnes frihet og den voksne som vil ha barnets uskyldige ansvarsløshet er en sentral del av å vokse opp. Filmens sentrale dikotomi mellom brødrene beskriver da også spenninger i Olivier Assayas‘ eget indre liv.
Til å være et kammerspill med lite givende dialog, er Hors du temps overraskende lite kjedelig. Dette er nok ikke på tross av filmens svakheter, men på grunn dem: Enkelte av de kunstneriske valgene er så forbløffende at det trumfer kjedsomheten. Elementer som Etiennes ekstremt parodiske radio-DJ-kostyme (inklusive solbriller som aldri tas av) i samspill med Lescots sjarmerende, men småabsurde overspill, gjentakelsen av covid-klisjeer som allerede var daterte i 2020, og den gjennomtrengende følelsen av at Assayas prøver å blottlegge seg selv til tross for at manuset virker så til de grader kalkulert, gjør det hele til en litt snål filmopplevelse.
Olivier Assayas har for vane å teste ut mye forskjellig når han lager film, så utfallet er gjerne uforutsigbart. I Hors du temps er det dessverre enklere å peke ut svakheter enn styrker.
*