Å bli voksen innebærer alltid en viss grad av introspeksjon rundt varianter av de eksistensielle spørsmålene fra Sofies verden: Hvem er jeg? Hvor kommer, ikke nødvendigvis verden, men, jeg fra? For adoptivbarn med løse tråder til opphavet sitt kommer slike spørsmål med helt egne dimensjoner. Return to Seoul er en fengende filmatisk reise gjennom disse.
Dette er fransk-kambodsjanske regissør Davy Chous andre spillefilm og hadde premiere på Cannes i 2022, i sideprogrammet Un certain regard. Handlinga kan delvis leses fra tittelen: 25 år gamle Frédérique (Park Ji-min), kallenavn «Freddie», reiser tilbake til Sør-Korea og hovedstaden Seoul. Å kalle det en «hjemreise» er imidlertid komplisert, for hun har aldri vært der før, siden hun som spedbarn blei adoptert vekk til franske foreldre. Hun snakker ikke språket, kan ikke de kulturelle kutymene og hevder sjøl å ha havna der på slump, etter en spontan tur til flyplassen med et behov for å komme seg vekk.
Freddie får likevel raskt innpass til byen etter hun møter Tena (Guka Han), den fransktalende resepsjonisten i gjestehuset hun sjekker inn på. Vi får umiddelbart inntrykk av Freddie som en kontaktsøkende og grenseoverskridende person når hun ber om å få høre den koreanske musikken Tena har på hodetelefonene. Filmen kutter så til en scene på bar, der Freddie forsyner seg sjøl og bryter med skikken om å la vennene dine helle i glasset ditt – noe hun fortsetter å bryte også etter den vennlige irettesettelsen.
Med henvisning til begrepet prima vista, brukt om musikere som spiller seg gjennom et partitur for første gang, slår hun seg enda mer løs i baren og samler fremmede rundt et bord. Alkoholen fungerer som et sosialt glidemiddel, og avvæpner den konfronterende oppførselen. Stemninga er god rundt bordet med unge folk som samtaler på tvers av språkgrenser. En av dem ender hun med å tilbringe natta sammen med, en episode hun avfeier som ingenting, men som det senere skal vise seg har betydd mye for den unge mannen.
Freddies uforutsigbare innfall skaper en nervøs spenning gjennom filmens to timer. Det er noe illevarslende ved henne: Sjøl om handlingene virker livsbejaende, er ansiktet en blanding av hardt og apatisk. Hun smiler sjelden og det ligger et tydelig mørke under trekkene som kveldens venner karakteriserer som «ur-koreansk». Her er det snakk om noe mer enn bare kulturkrasj – Freddie er ikke en enkel representant for freidige franskmenn i møte med et reservert folk. Hun framstår snarere uutgrunnelig, og det er en bragd av skuespilleren i sin debutrolle å skape en så fascinerende figur.
Tena antar at Freddie har kommet til Seoul for å oppsøke adoptivforeldrene sine via byrået Hammond, men for Freddie har ideen tilsynelatende ikke falt henne inn. Likevel ser vi Freddie som med ansiktet ned i et kart finner veien til Hammond, i et grålig gatebilde med lett yr. Sjøl om hun møter opp der like uforberedt som da hun ankom byen, får de etter hvert kontakt med faren som leverte henne dit. Mora lar vente på seg i det lengste.
Scenene der Freddie møter sin far med de to døtrene fra en annen mor enn hennes, farens søster, som med begrensa engelsk fungerer som ydmyk tolk, og den gråtende farmora, er et høydepunkt. Ubehaget fester seg i kroppen, og jeg vil helst at det skal være over så fort som mulig. Freddies regelrett sure ansikt i møte med farens tause sorg, tantas varme blikk og farmoras skyldbetynga utstrømminger bærer nærmest i seg en trussel om vold. Som om hun når som helst kan si eller gjøre noe sjokkerende eller bare… slemt.
Stort sett har kameraet et utenfra-perspektiv på scenene, men i blant kommer vi inn i Freddies blikk, for eksempel med nærbilder av familien som bryter opp et kyllingstykke med spisepinner, eller når hun sitter i bilen for å besøke farens hjemsted og vi betrakter trærne som blokkerer for den bakenforliggende utsikten utenfor bilvinduet.
Bruken av ellipser og brå kutt er gjennomgående og skaper en framdrift mot det som er filmens hovedanliggende: å følge Freddies søken etter seg sjøl. I filmens ulike deler beveger vi oss over flere år, med flere reiser tilbake til Seoul. Med nye hårfrisyrer og klesstiler ser vi forskjellige versjoner av Freddie, på jobbreiser til byen hvor hun får nye venner og elskere, lærer seg mer av språket og ikke lenger kan omtales som en turist.
Men det er ikke bare på det ytre plan utviklinga skjer; hun endrer vanene sine, slutter å spise kjøtt og drikke alkohol, blir varmere i møte med faren når hun i tidlig 30-årene tar med seg den franske kjæresten sin for å møte ham. Forholdet til faren er like fullt komplisert – han plager henne med fyllemeldinger og -anrop, og framstår stakkarslig. Tross Freddies forsøk på å fornye seg sjøl, er det noen destruktive krefter som river i henne når hun drar tilbake til Seoul, som kan leses som en tilbakevending til noe opphavelig i seg, noe hun ikke kan styre.
Hele tida er hennes biologiske mor «i bakgrunnen», som en figur hun kanskje kan kjenne seg mer igjen i. Mora forlot faren, og henne, for å dra til storbyen, og ellers veit Freddie lite om henne. Et forløsende møte kunne blitt banalt – som om dette er alt som skal til for at Freddie skal lande i livet – men er troverdig fremstilt.
Filmens mangfoldige formspråk, med naturalistiske, nærmest intetsigende locations, eller neonbelyste urbane settinger og røffe smug, skaper et like sammensatt bilde av byen og kulturen som av henne. Chou bruker disse scenene for alt de er verdt og skyr ikke unna lengre stemningsskapende partier. Effekten er at man kommer tett på opplevelsen av å være der, kjenner dragningen mot byen og mot Freddies indre.
De eksistensielle spørsmålene blir aldri besvart – og slik er det jo, vi kan avdekke visse deler av oss sjøl, slå oss til ro med noen av dem, men reisen, for å bruke en slitt metafor, er uten ende. Slik handler ikke Return to Seoul bare om et adoptivbarns behov for svar, men er også en utforskning av identitet som går mye dypere.