Pastellgrønn var min barndoms dal – frihet og ufordragelighet i The Florida Project

Spontaniteten hos barna i filmen er The Florida Projects pulserende drivkraft. Regissør Sean Baker serverer oss en pastellfarget white trash-beretning fra skyggen av Disney World, der det komiske og tragiske har tatt inn på samme motell.

Baker opplevde et lite gjennombrudd med sin forrige film Tangerine (2015), en høylytt og annerledes festival-hit i kjølvannet av Sundance-premieren. Filmen ble skutt på iPhone, som på imponerende vis fanget opp ettermiddagssolen i Los Angeles, den hektiske energien og alt det andre som gjorde Tangerine så spesiell. Grepet skled aldri ut til å bli en gimmick; de karikerte og fryktelig underholdende transpersonene Sin-Dee og Alexandra var dem som stjal oppmerksomheten, ikke det faktum at de var filmet av et utradisjonelt kamera.

The Florida Project, som i fjor hadde premiere i Cannes under sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs («Director’s Fortnight»), har et lignende outsider-perspektiv, og er like proppfull av frekke replikker og hemningsløs rowdiness. Usentimental humanisme er tydeligvis Sean Bakers styrke, og selv om han nye film er en stilisert affære, er rollefigurene fullblods mennesker.

Regissøren har imidlertid valgt å sette iPhonen tilbake i ladestasjonen denne gang, og noe overraskende vendt nesa mot 35mm-film. Alexis Zabe står bak kameraet, og vedkommende har en variert CV bak seg, blant annet i form av samarbeid med Carlos Reygadas og Pharrell Williams.

Handlingen i The Florida Project bykser av gårde på hælene til seksåringen Moonee (Brooklynn Prince) og vennene hennes. De gjør sprell i sine nærmeste omgivelser i Orlando, blant diners, kjøpesentre og parkeringsplasser. Blendende klare Florida-farger i blant annet rosa og turkis gjennomsyrer bildene, utnyttet på en iøynefallende, men naturalistisk måte. Kameraet tar seg ofte god tid under oversiktsbilder av barna i den rene, sukkertøyfargede arkitekturen. Uttrykket bidrar sterkt til en følelse av noe nytt og originalt. Har vi noen gang sett et amerikansk white trash-miljø på dette viset?

Sola skinner om kapp med fargene, men på The Magic Castle Motel er det sosialrealismen som råder. Moonee bor på et av rommene med sin unge mamma Halley (Bria Vinaite), som uke for uke forsøker å skrape sammen nok penger til å betale motellets tålmodige leder Bobby (Willem Dafoe).

Skuespillerne i filmen har ifølge Baker selv fått mye frihet til å improvisere, slik at dialogen og handlingsmønstrene kunne bli så realistiske som mulig. Han har virkelig truffet blink i valget av uerfarne barneskuespillere, som til og med sjarmerer når de spytter på biler og setter fyr på et forlatt hus. De rappkjeftede kommentarene kommer som perler på en snor.

Baker har visstnok latt seg inspirere av de fattige, men oppvakte barna i den gamle filmserien Rakkerungene («The Little Rascals«), men de unges egenrådige livsførsel bringer også tankene til François Truffauts barnvoksenfilmer På vei mot livet (1959) og Lommepenger (1976).

Den ubesværede oppvekstskildringen i The Florida Project gir meg likevel flest assosiasjoner til Gummo, som også var en kunstnerisk ambisiøs og uromantisk film fra trash-USA. Harmony Korines debut er mer absurd, men portretteringen av mor/sønn-forholdet i den filmen har sin parallell i Bakers respektfulle portrett av ansvarsløshet overfor barn. Til tross for at mamma Halley ikke har mye å rutte med, røyker marihuana med datteren til stede og oppfører seg umoralsk, har hun og Moonee det fint og er ikke minst veldig glade i hverandre.

The Florida Project gir et farget bilde av USA gjennom sin stedsforankrede slice of life-tilnærming, men er altså ikke en fortelling om «underklassen som har det vanskelig». Halley er utspekulert og har lært seg skitne triks for å skaffe penger, og inntrykket vi etterlates med er at hun legger opp til sin egen livssituasjon.

Sammen med med vennene Jancey og Scooty har Moonee masse å finne på; de benytter seg av omgivelsene, klager ikke og bruker fantasien. Som i Gummo er barndommen i The Florida Project styggvakker, dog skildret med større varme og humor. Det er nydelig å se barna løpe fritt omkring uten de voksne til stede; frem til filmen når et dystrere vendepunkt er det lett for oss å glemme de økonomisk kummerlige forholdene.

Bria Vinaite, som ble plukket opp av Sean Baker via sin Instagram-profil der hun selger marihuana-utstyr, gjør en trollbindende troverdig rolle som alenemoren Halley. Full av tatoveringer og med blåfarget hår kjemper hun seg gjennom alt av økonomiske hindre, balanserende mellom det yndige og en herlig brå fuck off-holdning.

På lignende måte som hos hovedkarakteren Star i fjorårets American Honey, romantiseres aldri white trash-estetikken Halley representerer – selv om den unektelig har en appell – og hennes temperamentsfulle personlighet og aggressive forsvarsmekanismer utvikler seg etter hvert i en voldelig retning. I takt med at filmens narrativ strammes inn og det vi får se blir mer brutalt, styrkes også medlidenheten for de involverte.

Willem Dafoe gjør en av sine beste roller på lenge som motellets daglige leder Bobby. Rollefiguren utgjør et slags kraftfelt, som påvirker alle leieboernes liv. Det er han som bestemmer om det skal gis betalingsutsettelser, og selv om han setter krav, sørger godheten for at han er mer tolerant enn han egentlig ønsker å være. Som vaktmester, reservepappa og økonomiansvarlig er det alltid hundre ting å gjøre.

Bobby virker ikke akkurat lykkelig, men han har akseptert sin skjebne. I en scene der Moonee, Jancey og Scooty leker alene ved motellet, tar han affære når en potensiell overgriper sirkler dem inn. For en gruppe mennesker betyr Bobby masse, selv om de kanskje ikke forstår det selv, særlig ikke når det nærmer seg ny dato for innbetaling av leie.

Et par på ferie ankommer motellet. Kvinnen gråter av skuffelse – er det her hun skal bo på sin bryllupsreise? Er dette virkelig Disneyland? The Magic Castle er et av flere moteller i utkanten av Disney World som utgjør billigere alternativ for turistene, men gjerne ender opp som langvarige krypinn for leietagere som lever fra hånd til munn. Bobby gjør sitt beste for at motellet skal inneha en viss verdighet og forsøker å oppmuntre de som bor der til å oppføre seg. Halley er det største uromomentet, og etter lenge å ha balansert på knivseggen, mister hun altså fotfestet.

Gjennom en uanstrengt, dokumenterende form har filmen gjort oss glade i både Halley og ungene. Det er vondt å se den sårbare idyllen slå sprekker. Hvordan skal dette ende? Sean Baker vet råd, og avslutter The Florida Project der vi startet: På barnas premisser og med et Disney-grep like komisk som det er vakkert.

Les også:

Cannes 2014

Jane Campion valgt som jurypresident under årets Cannes-festival

TIFF 2017

Filmfrelst #231: Paul Verhoevens Elle med Isabelle Huppert

TIFF 2019

Filmprat: En samtale med regissør Dominga Sotomayor om Too Late to Die Young