To spelemenn kjemper mot hverandre i en colombiansk landsby. De spiller om kapp på trekkspill, og mellom låtene fornærmer de hverandre med ord, som i en hiphop-battle. Du er gammel og ferdig, jeg er ung og sterk. Hah, veit du ikke at de gamle er eldst? Ingen legger merke til deg, så lenge jeg setter spor før foten min når bakken!
Den colombianske filmen Djevelens trekkspill («Los viajes del viento», regi: Ciro Guerra) har ordinær norsk kinopremiere denne uka, men gjorde inntrykk på meg alt under Film fra Sør 2009. Endelig skjønte jeg hva ordet kappleik må ha betegnet, før den norske folkemusikken mistet vitaliteten sin i organiserte former. Jeg kommer selv fra ei slekt av felespillere, og veit at det ikke alltid gikk fredelig for seg. Forfedrene mine var skrytepaver og slåsskjemper, rosemalere og rundbrennere, knivmakere og knivstikkere. Ikke sjelden ble de kjeppjagd fra bygda eller kastet i kasjotten. Som i den colombianske filmen ble ekstra gode spelemenn i Norge gjerne beskyldt for å ha djevelen i instrumentet, ikke bare på grunn av de gode slåttene, men fordi damene ble forhekset og lausungene grodde i kjølvannet deres. Det henger en mystikk ved denne typen omstreifere, en eim av machismo. Det er noe ved dette å spille om kapp, vinne og tape i en kamp mann mot mann. Du trenger ikke slåss med nevene hvis du kan spille. Istedenfor å drepe kan du imponere.
Djevelens trekkspill gir oss ikke bare musikalsk mystikk og vakre bilder fra den forblåste pampasen, eller hva nå denne høyfjellssletta kalles i Colombia. Vi får også en spennende intrige, lavmælt men intens. Rammen er noe så eksotisk som en road movie på esel. En gammel spelemann og en ung gutt legger ut på veien som en slags Don Quixote og Sancho Panza. Gutten blir med mot gamlingens vilje, og får i første omgang lite igjen for strevet. Det viser seg at reisen ikke er ufarlig. Gutten utfordrer et afrikansk trommelag, gamlingen blir tvunget til å akkompagnere en dødelig sverdkamp. Framfor alt prøver skumle typer å få kloa i gamlingens trekkspill, som ikke helt tilfeldig er prydet med to djevelske horn.
Dette instrumentet er årsaken til ferden. Gamlingen er i sorg over sin kones nylige død, og raser mot trekkspillet som altfor ofte har fått ham til å forlate henne og legge ut på landeveien. Nå vil han levere det (bokstavelig talt) forbannede instrumentet tilbake til den rettmessige eieren, en viss maestro Guerra (hvor tilfeldig er det at han har samme etternavn som regissøren?), som skal ha vunnet det fra Djevelen selv i en kappleik. Mørkets fyrste kvitterte med en forbannelse som rammer alle som våger å spille på trekkspillet hans. Nå håper gamlingen at Guerra kan oppheve forbannelsen for hans del, men vil de to følgesvennene finne ham? Gutten på sin side har en egen agenda. Han var langtfra uselvisk da han kranglet seg med på reisen. Det er ikke den gamle han vil hjelpe, men seg selv. Han vil lære å spille, fravriste den andre hemmeligheter, kanskje også overta instrumentet. I tillegg jakter han på sin egen opprinnelse, årsaken til sitt eget talent. Hvem var faren han aldri har kjent? Ifølge ryktene skal moren ha kjent en av disse rundbrennerne av noen spelemenn, men hvilken? Prøv om du kan gjette. Gå og se filmen.