Fra venstre: Valentín Vasyanovitsjs «Atlantis» og Makoto Nagahisas «We Are Little Zombies».

Vår guide til Film fra sør 2020: Fem filmer du må se

De digitale cinematekene rundt omkring i Norge samarbeider med Film fra sør-festivalen om å vise ukrainske Valentín Vasyanovitsjs Atlantis (som kinodistribueres av Arthaus). Satsingen Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Atlantis vises fra og med torsdag 3. desember – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (NB: Cinematekene i Oslo og Bergen er fortsatt stengt, som følge av kommunenes smittevernstiltak.)

*

Film fra sør 2020: Den 30. utgaven av hovedstadens største filmfestival, Film fra sør (26. november-6. desember), er endelig i gang, men jubilanten må feire med god avstand til storfamilien. For som en konsekvens av de pågående smitteverntiltakene i Oslo, er årets festival heldigital.

Det betyr imidlertid ikke at årets program er noe mindre interessant. Selv om vi alle ønsker å oppleve film på kino, er Film fra Sørs digitale utgave et svært velkomment alternativ til de vanlige strømmetjenestene – og brorparten av titlene har aldri tidligere vært tilgjengelige for norske tilskuere.

Tradisjonen tro løfter vi i Montages-redaksjonen frem fem anbefalinger fra programmet, med forbehold om at vi i år ikke har hatt muligheten til å se så mange av filmene på forhånd som vi ville gjort i et vanlig festivalår.

Årets åpningsfilm er meksikanske Michel Francos New Order, som allerede har rukket å bli kontroversiell i hjemlandet. Franco vies også et eget retrospektiv under festivalen, i likhet med japanske Naomi Kawase og den sørkoreanske Oscar-vinneren Bong Joon-ho (Parasitt).

Mer informasjon om årets digitale festival og hvordan man kjøper billetter finner du her.

Michel Francos «New Order» er årets åpningsfilm.

*

Barking Dogs Never Bite (Bong Joon-ho, 2000)

Parasitt-regissør Bong Joon-hos debutfilm, Barking Dogs Never Bite, er sjelden blitt vist i Norge, og har lenge kun vært tilgjengelig på en sone 1-DVD. Her blir vi kjent med den unge og arbeidsledige akademikeren Yun-ju (Sung-Jae Lee), som lenge har vært frustrert over en infernalsk ulyd fra en hund i den enorme boligblokken der han og kona bor. Etter å ha henrettet det han tror er den skyldige kjøteren, vedvarer bjeffingen, og Yun-ju blir seriehundemorder.

Barking Dogs Never Bite er en skrudd, svart komedie om fremmedgjøring og tvangsnevroser; scener fra et hverdagsliv som gradvis skyves mot stupet – litt som i Coen-brødrenes A Serious Man (2009). Bongs teft for uttrykksfulle iscenesettelser og skruppelløse kombinasjon av humor og spenning er allerede på plass i denne underlige, men påfallende disiplinerte fortellingen.

Klikk på tittelen for å se Barking Dogs Never Bite under Film fra sør.

*

We Are Little Zombies (Makoto Nagahisa, 2019)

We Are Little Zombies er en eksperimentell ungdomsfilm om å ikke være elsket, prosessere sorg og søke fellesskap – og om å stenge alle følelser ute. Når Hikari mister moren og faren i en bussulykke, rammes han av apati og samtidig en eksistensiell krise. For det er vel ikke normalt å være så likeglad? Denne egenskapen deler han imidlertid med tre jevnaldrende i samme situasjon, som han møter på krematoriet der foreldrene blir til aske. Alle har mistet troen på en mening i livet, alt er bare på liksom: Verden er for teit til å gråte av. Sammen starter de det nihilistiske bandet We Are Little Zombies, som sprenger seg frem på hitlistene og blir et fenomen.

I en postmoderne stil man forbinder med blant andre Nobuhiko Obayashi (Labyrinth of Cinema) og Film fra Sør-veteran Sion Sono (Tokyo Tribe), skaper spillefilmdebutant Makoto Nagahisa (som har bakgrunn fra reklame og musikkvideo) en åndeløs fortelling med mange avstikkere og absurde innfall, bundet sammen av kapittelinndelinger og et Nintendo-inspirert «grensesnitt». Filmen hadde trengt strengere redigering, for noen av ideene er mindre gode enn andre, men det er å regne som flisespikkeri når antall oppfinnsomme elementer per minutt langt på vei overgår det meste du har sett i år.

Et høydepunkt for alle som har vært i Japan: «Konbini–sangen», en melodi som avspilles hver gang en ny kunde entrer en konbinibutikk (dagligvarehandel), i dramatisk, mollstemt slow motion-versjon. Beste replikk: «No more classical music. It pretends to be pure, but is really a slut.»

Klikk på tittelen for å se We Are Little Zombies under Film fra sør.

*

Mødre (Naomi Kawase, 2020)

Den japanske regissøren Naomi Kawase er opprinnelig utdannet som kunstfotograf og begynte sin utforskning av filmmediet gjennom et knippe poetiske kortdokumentarer tidlig på 1990-tallet, der Kawase gjorde seg bemerket for sine nære, personlige refleksjoner rundt identitet og tilhørighet. I 1997 signerte hun sin første spillefilm, Moe no suzaku, som vant Cannes-festivalens debutfilmpris Camera d’Or og ga Kawase en fast plass på Croisetten. (Så å si alle hennes filmer har hatt verdenspremiere i Cannes.)

Mødre («Asa ga Kuru») var da også tiltenkt en plass i årets konkurranseprogram i Cannes, og selv om Still the Water (2014) fortsatt står som hennes mest iøynefallende film, er Mødre noe av et nøkkelverk – all den tid filmens tematikk er dypt forankret i Kawases egne erfaringer fra en oppvekst som adoptivbarn. Den skaper dessuten et ekko tilbake til regissørens to første filmer, Embracing («Ni tsutsumarete», 1992, 40 min) der hun skildrer sitt eget behov for å komme i kontakt med sin biologiske far, og Katatsumori (1994, 40 min) som handler om bestemoren som oppdro henne.

Mødre kan på overflaten virke som et konvensjonelt familiedrama, om et foreldrepar som adopterer et barn og noen år senere brått blir kontaktet av den biologiske moren, men med sin varsomme poetiske stil og flytende narrative struktur, bygger Kawase opp en egenartet film der tematikken behandles grundig og etter hvert veldig gripende, idet vi får se kompleksitetene i adopsjonens natur fra forskjellige perspektiver. Og tar man seg tid til å se de to tidlige Kawase-dokumentarene også (de ligger på YouTube), blir opplevelsen av Mødre enda noen hakk sterkere.

Klikk på tittelen for å se Mødre under Film fra sør.

*

Atlantis (Valentín Vasyanovitsj, 2019)

Snøkledde bygninger og gjørmete landeveier langs den forblåste, endeløse slagmarken i Øst-Ukraina er ikke det vi vanligvis forbinder med Film fra sør, men at jubilanten kan overraske med noen nye «grep» i sin festivalprogrammering bør vi kanskje regne som en forfriskende utvikling! (Og kanskje ikke Sør egentlig er sør, om kompasset man bruker er tilstrekkelig alternativt.)

Vel: film er heldigvis fortsatt film, og Valentín Vasyanovitsjs Atlantis – som allerede er etablert for norske festivalpublikummere etter at den vant Aurora-prisen i Tromsø før pandemien, og ble vist på BIFF tidligere i høst – besitter så definitivt kvalifikasjonene til å regnes som festivalfilm. Gjennom et samarbeid med de digitale cinematekene rundt om i landet, skal dessuten Atlantis vises på det store lerretet denne uken (en mulighet hovedstadens publikum dessverre blir frarøvet).

Ukrainsk film har hatt et markant nærvær på internasjonale filmfestivaler på 2010-tallet, og som en slags skjebnens ironi kan det virke som dette kunstneriske løftet i landets filmkultur har sammenfalt med den samfunnsmessige kollapsen, etter at Ukrainas euromajdan-revolusjon i november 2013 ledet til den ulykksalige krigen i Donbass som har pågått siden våren 2014. Filmer som Stammen (2014, Slaboshpytskiy), Donbass (2018, Loznitsa), Volcano (2018, Bondarchuk) og nå Atlantis, indikerer på hver sin måte at ukrainske filmskapere akter å undersøke mer eller mindre antennelige samfunnsspørsmål ved hjelp av sine audiovisuelle verktøy.

I Atlantis møter vi et folk og et land etter krigens slutt, men selv om handlingen er satt til året 2025 er dette ingen «fremtidsfabel». De døde kroppene, våpnene som drepte dem, angsten som henger i lufta og desperasjonen hos de overlevende, er sci-fi-fri og høyst reell. Regissør Vasyanovitsj markerte seg allerede med Stammen (der han var produsent, fotograf og klipper for Slaboshpytskiy) som en dedikert student av den rumenske Mungiu/Mutu-skolen, der lange ubrutte tagninger fanger inn hver scene (som regel uten klipp), og Atlantis er fortalt på samme vis. Resultatet er, som Cinemateket skriver så presist i sin programomtale, «dvelende, dystopisk og dystert», og selv om filmopplevelsen i seg selv er fascinerende, etterlater fortellingen oss med kun ørsmå strimer av håp om en lysere fremtid for et land begravet i sorg og lidelse.

Klikk på tittelen for å se Atlantis under Film fra sør.

*

Radiograph of a Family (Firouzeh Khosrovani, 2020)

Den norske dokumentaren Radiograph of a Family vant nylig hovedprisen til IDFA, Amsterdams internasjonale dokumentarfilmfestival, som er den største av sitt slag i verden. I tillegg tok den med seg en utmerkelse for bruk av arkivmateriale. Visningene under Film fra Sør blir de første i Norge.

Radiograph of a Familiy er en norsk-iransk-sveitsisk samproduksjon, regissert av Firouzeh Khosrovani, som tar med seeren på en personlig reise inn i den sosiale genetikken bak moderne iransk historie og identitet. Khosrovani vokste opp i en familie som ble dypt splittet av revolusjonen i 1979, og gjennom sin egen familiehistorie viser hun fram det komplekse puslespillet som utgjør moderne iransk identitet. Dette er den eneste blant filmene i utvalget vi ikke har hatt anledning til å se og vurdere, men mottagelsen i Amsterdam indikerer mildt sagt at denne er noe man bør prioritere (kun én norsk film har tidligere mottatt IDFAs hovedpris, Nowhere to Hide i 2016).

Klikk på tittelen for å se Radiograph of a Family under Film fra sør.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Simen Kolstad Lindblad sier:

    Her var det mange fine tips! Hadde vært morsomt å lese/høre mer om favorittene deres fra årets festivalprogram utover i uken.

    Er veldig giret på å se Barking Dogs Never Bite av Bong Joon-ho. En ganske sjeldent sett film på disse breddegrader, slik jeg forstår det. Kult at den er tilgjengelig her. Åpnet selv festivalen med en etterlengtet første visning av Memories Of Murder – en film som har tronet høyt oppe på must-watch-listen i flere år. Den innfridde alle forventninger.

    Har også fått sett There Is No Evil av Mohammad Rasoulof, som jeg likte utrolig godt. En helt nydelig film.

    Festival er artig, si.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>