Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. A Field in England vises torsdag 13. februar kl. 18.00 på alle cinematekene (Oslo og Bergen kl. 19.00).

*

A Field in England er et slags periodedrama, men også en bekmørk komedie og en pustberøvende syretripp. Både menneskelig og overnaturlig djevelskap gis frie tøyler på en eng et sted i England.

Ben Wheatleys karriere som spillefilmregissør er så vidt i gang, men i løpet av bare tre år har han produsert tre filmer, og hver av dem er noe helt for seg selv. Etter debuten med gangsterfilmen Down Terrace (2009) ga han oss Kill List, også den en slags gangsterfilm, men i tillegg både en sjangerblanding og -dekonstruksjon som enten vil oppleves som fullstendig genial eller en forvirrende suppe. Deretter den svarte komedien Sightseers (som kommer på norske kinoer i slutten av februar), hvor hovedkarakterenes patetiske smålighet blir mer motbydelige enn drapene de utfører. Og til slutt har vi altså A Field in England, der Wheatley setter klampen i bånn og kaster alle hemninger på båten.

Filmen foregår under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, hvor fem menn har løsrevet seg fra slagmarken og endt opp på den titulære engen. Én av dem er alkymistlæresvennen Whitehead (Reece Shearsmith), en mann med et mangfoldig utvalg av kunnskap, men ingen livserfaring; resten er hovedsakelig soldater, hvorav noen har mindre rent mel i posen. Mennene bestemmer seg for at de har fått nok av krigen, og setter kursen mot nærmeste kneipe. Dit kommer de seg aldri. Jeg unnlater å avsløre hvordan historien utarter seg videre, men det involverer blant annet en skjult skatt, hallusinogene sopper og overnaturlige krefter som tilsynelatende vekkes til live.

Allerede her bør det være klart at det ikke er noen enkel sak å klassifisere A Field in England. Slik er det gjerne med Wheatleys filmer, for alle bærer i en eller annen grad preg av å være en sjangerlek; han er ekstremt god på å ta en en sjanger og dissekere den, vrenge den med innsiden ut, eller å ta flere sjangerelementer og sette de sammen til en uventet kombinasjon. I tillegg hviler det alltid en tung innflytelse fra filmhistoriens B-filmkjeller. A Field in England er imidlertid enda vanskeligere å sette i bås enn tidligere eksperimenter – i den grad at den nesten føles tidløs. Ingenting tilsier at det er en typisk 2013-film, og for min egen del sendte den umiddelbart tankene til Peter Watkins‘ slagmark-dokudrama Culloden, uten at det føles riktig å dra denne sammenligningen videre. Med fare for å låte hyperbolsk: Jeg har aldri sett noe lignende. Denne anmeldelsen i Salon formulerer alt dette ganske presist:

If you had shown me Ben Wheatley’s crazy, brain-eating tour de force “A Field in England” and told me it was a rediscovered British underground cult film from 1973, made by some drugged-out young genius under the sway of Ken Russell and/or Peter Watkins who drank himself to death or disappeared into a cult shortly afterward, I’d have believed it without question.

Det er ingen tvil om at noen vil oppleve A Field in England som frustrerende utilgjengelig når den kaster logikk og virkelighetstilnærming til side. At dette ikke er en film for alle bør man også ta bokstavelig: Det er ikke uten grunn at den åpner med en advarsel til epileptikere. Når den glir over fra det realistiske uttrykket i første halvdel til psykedelisk surrealisme blir det stadig verre å forstå hva filmen egentlig vil fortelle, men det er ærlig talt ikke spesielt viktig. Ikke dermed sagt at filmen er innholdsløs, for den tematiserer religion, ondskap og menneskelig tilstrekkelighet. Den lærde, inderlig religiøse og uskyldige Whitehead – den klart mest sympatiske blant de skitne karene – bidrar sånn sett til å gi filmen til en viss bakkekontakt. Men A Field in England er først og fremst en hallusinatorisk fabel, og en stor visuell opplevelse.

At filmen er uhåndterlig og uklassifiserbar legger en tykk eim av mystikk over den, og når ondartede menneskelige og overnaturlige krefter settes i sving går også filmspråket bananas. Noen slow motion-øyeblikk blir nærmest føles hypnotiske, og sekvensene som varselplakaten i begynnelsen advarer mot er både krevende og ekstremt suggererende. Klipperaten går opp til 10 i sekundet, og resultatet kan ikke beskrives som annet enn kaleidoskopisk. Det nydelige svart/hvitt-fotoet underbygger mystikken og det tidløse preget.

A Field in England er en gedigen miks av oppsiktsvekkende elementer, men kan knapt kalles noe sammensurium, for som vanlig klarer Wheatley å samle alle bestanddelene til en overraskende koherent helhet – som her ender opp som noe helt unikt. Det er imidlertid ikke uten grunn at enkelte av filmplakatene ligner konsertplakater for et psykedelisk rockeband fra 60-tallet, for dette er en real syretripp.