Blir vi ikke snart ferdige med krigen? Dette spørsmålet er blitt stilt til norske filmregissører mange ganger.
Arne Skouen fikk spørsmålet allerede på 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, da han regisserte fire okkupasjonsdramaer, blant dem Ni liv (1957). Hans svar var enkelt: Hvordan kan vi unngå å fortelle om det aller sterkeste og viktigste vi har opplevd? Som tidsvitne måtte Skouen gang på gang vende tilbake til krigen for å fortelle historier som ikke bare skildret krigens hendelser, men som også handlet om evige verdier og moralske dilemmaer.
I dag er det færre av oss som selv opplevde krigsårene, så svaret må nødvendigvis bli et annet. Hvorfor er vi fremdeles så opptatt av krigen? Blir vi ikke ferdige med den snart? Regissør Stian Indrevoll gir et slags svar på disse spørsmålene i sin dokumentarfilm Hva skjedde med Torstein Raaby?.
Indrevoll opplevde ikke selv krigen, men har i ulike sammenhenger fortalt at han under oppveksten hørte mange historier fra krigsårene. Sterkest inntrykk gjorde skjebnen til Torstein Raaby (1918-1964). Ikke bare var Raaby en ekte krigshelt, han var også en eventyrer som deltok på Kon-Tiki-ekspedisjonen like etter krigen. Dessuten var han fra samme sted som Indrevoll. Alt dette gjorde inntrykk. At Raaby hadde vært med som mannskap på Kon-Tiki, og at Thor Heyerdahls dokumentar Kon-Tiki (1950) vant Oscar, var avgjørende for hans yrkesvalg: Stian Indrevoll måtte bli filmmann.
Og han ble tidlig oppslukt av Torstein Raaby, men også av historien med liten h. Han begynte å lete opp venner og bekjente av Raaby, tok til og med turen til Tenerife for å snakke med Heyerdahl da han ennå levde, og ville både skrive bok og lage film om den tidligere krigshelten. Hver minste detalj som kunne si noe om krigen og om Raaby var betydningsfulle for ham. Men til tross for mange forsøk ble det ingen bok. Til slutt klarer Indrevoll likevel å skape den filmen han hadde ønsket å regissere i så mange år, som etter 27 år endelig sammenfatter hele hans fascinasjon for Torstein Raaby.
Resultatet er en sympatisk og fascinerende film som ikke lykkes med alt, men som gir oss en spennende historieleksjon. Den summerer opp Torstein Raabys fantastiske liv, og er samtidig en selvrefleksiv fortelling om besettelsen omkring Helten med stor H, som Indrevoll deler med mange andre. Filmen diskuterer også vårt forhold til historien og alle dens artefakter, alt det som har blitt igjen etter mennesker og hendelser i fortiden.
Dessuten er det et dobbeltportrett. Hva skjedde med Torstein Raaby? handler kanskje like mye om Stian Indrevoll som om hans store krigshelt. Vi følger regissøren idet han synes å forsvinne ned i historiens og heltedyrkelsens kaninhull, og når han kommer seg ut av det igjen. Indrevolls film tar oss med på en omtumlende, men nøktern reise tilbake i tid. Til syvende og sist svarer den på dette viktige spørsmålet: Hvorfor blir vi ikke ferdige med krigen?
En glemt krigshelt
«I dette teltet døde barndomshelten min», sier en stemme. Vi ser en rekonstruksjon av et øyeblikk fra fortiden. Vi er på den topphemmelige Alert-basen helt nord i Canada i 1964. Det er snøstorm og isnende kulde. Vi hører pulserende radiosignaler og skjebnetung musikk. Stemmen fortsetter: «Siden jeg var ti år har jeg visst at jeg ville fortelle hans historie.» Det er regissøren som forteller, og han avslutter det første anslaget i filmen med ordene: «Jeg må dra hjem igjen der alt startet».
I Hva skjedde med Torstein Raaby? får vi altså presentert to parallelle historier. På den ene siden rulles fortellingen om krigshelten og eventyreren Torstein Raaby opp. Han blir født på Andøya i 1918, studerer i utlandet og blir ingeniør. Da krigen kommer til Norge arbeider Raaby i Vadsø, ved kringkastingen. Som radiotelegrafist blir han sentral i motstandsarbeidet, og etter en periode i England blir han SIS-agent. Det er etter treningen som agent i Secret Intelligence Service at Raaby gjør sin største krigsinnsats, som radioagent, og hans meldinger til England er avgjørende da slagskipet Tirpitz bombes og gjøres sjøudyktig i 1944.
Under krigen blir Raaby kjent med Thor Heyerdahl, som også er motstandsmann, og Heyerdahl får Raaby med seg på Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947. Mange år senere blir Raaby med på en annen, mindre vellykket, ekspedisjon. Istedenfor å bli sentral i Bjørn Staibs transarktiske nordpolsekspedisjon, dør Raaby av hjerteinfarkt i Canadas isøde i 1964 før selve ekspedisjonen skal starte.
På den andre siden følger vi Stian Indrevolls jakt på informasjon om Raaby og hans liv. Han ønsker å finne ut så mye han kan om Raaby og hans skjebne. Indrevoll reiser innledningsvis hjem til familien på Andøya og leter fram sine gamle mapper med utklipp og brev. Han finner også videoopptak han gjorde på 1990-tallet, ikke minst fra et bevegende møte med Thor Heyerdahl.
Indrevoll er ikke alene på denne historiereisen. Kompisen Svein er like besatt av Raaby som Stian. Indrevoll har også kontakt med forfatteren Knut Johannes Støvne som skriver biografien om Raaby, og tegneserieskaperen John S. Jamtli som lager en tegneseriebok om Raaby og senkningen av Tirpitz. Alle er de opptatt av at Torstein Raaby skal få sin rettmessige plass i historiebøkene.
Det er imidlertid eventyret og det farlige livet som motstandsmann som mest av alt lokker disse mennene. Stian og Svein vil at historien om Raaby skal skape et nordnorsk fellesskap, ettersom ingen «søringer» synes å være opptatt av ham. På sin reise for å samle trådene fra Raabys innholdsrike liv, møter Indrevoll en rekke tidsvitner, og kanskje med et ønske om at filmen skal skape interesse hos nye generasjoner, virker han først og fremst interessert i de spektakulære detaljene.
Men tonen i regissørens fortelling endres i takt med at vi kommer nærmere krigsheltens udramatiske endelikt. Om Stian Indrevoll startet på sin reise for å finne en helt, ender han opp med å finne et menneske. «Det er ikke sånn helter dør,» sier han henimot slutten, og legger vemodig til: «Det er sånn mennesker dør.»
Dobbeltportrett
Fascinasjonen for Torstein Raaby virker delvis å være motivert av det faktum at han langt på vei er en glemt krigshelt. Ikke bare har han kommet i skyggen av motstandskamp-ikoner som Max Manus, Knut Haugland og Gunnar «Kjakan» Sønsteby, men Raaby har i mange sammenhenger blitt helt utelatt, og dette vil Indrevoll gjøre noe med.
Så oppveksten på Andøya og utdannelsen i utlandet får vi vite lite om, i stedet er det krigsårene og Kon-Tiki-ekspedisjonen som er de to tidsperiodene og hendelsene fra Raabys liv som filmen kretser om. Det kan lenge også virke som Indrevoll ikke vil ta opp årene mellom Kon-Tiki og Raabys dødsfall femten år senere, for det er først helt mot slutten det skisseres et kort og skarpt bilde av en tung tilværelse i skyggen av krigen og eventyret.
Da Raaby blir med på den skjebnesvangre og mislykkede polekspedisjonen i 1964, er han alkoholisert og sliten og har levd et hardt liv. Men selv om Indrevolls film ikke tegner et fullt eller helhetlig bilde, er det en spennende livsreise som skisseres. Portrettet ender på en helt annen måte enn det begynner. Heltebildet overskygges gradvis av menneskebildet.
I sine to parallelle narrative spor skaper filmen en god kontrast mellom to ulike generasjoner. Vi får ikke vite så mye om hvem Indrevoll er, men han framstår langt på vei som Raabys motsetning. Han setter nærmest rekord i ikke å få til å skrive en bok, og at filmprosjektet har tatt 27 år å ferdigstille framstår heller ikke som særlig «heroisk». Om Raaby er større enn livet idet reisen begynner, er Indrevoll akkurat som livet selv. Han tviler og famler, ser at andre får til å lage fortellinger, utstillinger og fakkeltog om Raaby. Heldigvis er denne dokumentarfilmen til slutt et bevis på at Indrevoll også får til det han aller mest har ønsket å gjøre.
Etter kinopremieren i november 2022 var flere norske kritikere misfornøyde med at Indrevoll selv, og hans personlige reise gjennom arkiver og møter med de som kjente Raaby, tar så stor plass i filmen. Men etter mitt syn er det nettopp det at filmen er et dobbeltportrett, av én svært uvanlig og én helt vanlig mann, som gir filmen et særpreg – som understreker noen av våre holdninger til og forestillinger om Historien og Krigen. Dermed blir Hva skjedde med Torstein Raaby? en spennende kommentar til vår nasjonale idolisering av helter som nærmest skal være større enn livet, vår søken etter spektakulære og eventyrlige fortellinger, og en historie med stor H.
Det er neppe tilfeldig at Indrevolls film ikke heter «Hvem var Torstein Raaby?». Tittelfiguren forblir diffus, og til syvende og sist får vi vite svært lite om ham som person. Men likevel endrer filmen tone underveis. Den starter med et glansbilde, en guttebokhelt som forhekser den unge Stian Indrevoll, men ender med spørsmål rundt omkostningene knyttet til det eventyrlige livet.
Det er Raabys gode humør og livsglede som først dominerer bildet av krigshelten. Her er ikke Indrevoll alene. I sin film framstiller Thor Heyerdahl ham som den perfekte Kon-Tiki-deltaker. Alltid med en spøk på leppene. Alltid klar til å takle nye utfordringer. Aldri en sur mine. Også krigshistoriker Berit Nøkleby skildrer Raaby som en glad gutt i Norsk Krigsleksikon 1940-45: «et menneske som folk alltid har husket med et smil: morsom, kvikk og tvers igjennom real».
Men at livet han fører får konsekvenser for folk omkring ham leder etter hvert Indrevoll til mer kritiske betraktninger knyttet til helterollen. Dette gir filmen en helt egen inngang, og det gjør at den føles mer betydningsfull og nyansert.
Under krigen synes Torstein Raaby å være helt uberørt av farene og presset han lever under. Det er annerledes for venner og familien, som må tåle represalier fra tyskerne. Hans far må i fengsel som gissel, og den nære vennen Kalle tar sitt eget liv for å slippe unna Gestapos tortur. At Raaby ikke alltid var en like lett mann å omgås med, gir flere uttrykk for. Vennen Alfred Henningsen fra motstandsarbeidet i nord slår fast at å være venn med Raaby var lett, men å være gift med ham kan ikke ha vært like lett, som han uttrykker det. Dessverre har ikke Indrevoll opptak av Raabys hustru Solveig, noe som ville lagt en viktig puslespillbit til helhetsbildet, men regissøren får et møte med hans siste kjæreste (som da er 96 år gammel), som utdyper bildet av Raaby på en spennende måte.
På det tidspunktet har filmen fått en mer mollstemt undertone, og skygger kastes over det innledende heltebildet. Selv om Raaby framstår som en sliten mann mot slutten, noe som også viser at valget av ham som radiomann på nordpolsekspedisjonen i 1964 neppe var klokt, er de mange tapte årene hemmelighetsfulle hull i historien. Selv om Indrevoll ikke vil gjøre Raaby til en ny Max Manus, som i tiden etter krigen lider og pines av krigsårenes opplevelser, er det slående at vi til syvende og sist får vite så lite om personen Torstein Raaby.
Historien som drama
Et av aspektene som gjør dette til en i all hovedsak vellykket dokumentar, er måten Stian Indrevoll håndterer det visuelle gjennom dramatiseringer og illustrasjoner. Det er vanskelig å komme unna slike virkemidler dersom man skal fortelle en historie fra fortiden, og særlig hvis arkivmaterialet kommer til kort, blir det effektivt med en dramatisering for å skape stemning og fylle hullene i historieframstillingen.
Ikke bare er Indrevolls ulike ideer til dramatiseringer brukt her på en usedvanlig nennsom og intelligent måte, han våger også å problematisere bruken av slike grep. Mange av iscenesettelsene av fortidens hendelser markeres på ulike måter i filmen, slik at det sjelden er tvil om når historiens levninger i form av arkivfilm og -fotografier slutter og dramatiseringene begynner.
Der mange andre norske dokumentarister nærmest visker ut de fortellertekniske grepene for å skape dramatisk intensitet, en trend jeg anser som et problem, velger regissøren å diskutere sin egen metode. Vi ser hvordan noen av dramatiseringene filmes, og i en samtale mellom Indrevoll og tegneserieskaperen Jamtli drøfter de hvordan historien må levendegjøres gjennom dramatiseringer. At de begge «må illustrere for å få det ut», som det heter i filmen, er helt avgjørende.
Dramatiseringene i Hva skjedde med Torstein Raaby? er dermed mer diskrete og virkningsfulle enn det som er vanlig i norsk dokumentarfilm. Å vise fram at det er snakk om illustrasjoner, bokstavelig talt noe som er lagt til historieframstillingen, gjør Indrevolls arbeid til en ærligere framstilling av fortiden. At dramatiseringer av og til også viser hvor vanskelig det kan være å forestille seg krigens dager, legger et ytterligere lag til filmen.
Da Indrevoll skal illustrere det viktige første møtet mellom Raaby og Heyerdahl, som finner sted på Finnmarksvidda om vinteren, sier skuespilleren som har Heyerdahls rolle at han ikke lenger kan holde pistolen i hånden og må ta på seg vottene. Kulda er for sterk. Indrevoll slår fast at de klarte bare å filme et par timer på Hardangervidda, før kulden ble for plagsom.
På denne måten brukes ikke bare illustrasjonsbilder for å gjøre historien levende. Dramatiseringene brukes også for å skape en kontrast mellom fortid og nåtid, for å vise hvilken vanskelig situasjon mange var i under krigen. Ved å diskutere disse virkemidlene mens vi ser dem, og ikke bare overlate til for- eller ettertekster å slå fast at man har tatt seg dramaturgiske friheter i historiefortellingen, viser Indrevoll at historie til syvende og sist er konstruert og tolket av formidleren. All historie er konstruksjon.
Historien med liten h
I løpet av filmen peker regissøren på en rekke årsaker til at han har gått i gang med denne produksjonen. Hovedgrunnen er at Raaby er en glemt krigshelt, men samtidig en av de høyest dekorerte norske motstandsmennene, med både krigskors med sverd og flere engelske utmerkelser. At han fikk Distinguished Service Order forteller mye om hvordan britene så på Raabys krigsinnsats. Likevel har han forblitt i bakgrunnen, og dette er noe Indrevoll og hans følgesvenner vil bøte på. Regissøren ønsker å løfte ham fram, og bidra til at Raaby får sin rettmessige plass i historiebøkene.
«Dette er en måte å holde Torstein levende», sies det et sted i filmen, men i dette ønsket om å levendegjøre Raaby svikter imidlertid Indrevoll og hans følgesvenner. De skildrer heltens liv gjennom tegneserier, bøker og filmer, men lykkes ikke helt i å gjøre mannen og personen virkelig levende for oss. Han forblir dessverre i skyggene.
Raabys deltagelse under senkningen av Tirpitz og på Kon-Tiki får naturligvis mest plass. Dette er hendelser med historiens sus over seg. Men hvem var Torstein Raaby, egentlig? «Han levde virkelig», sier en av tidsvitnene med en stemme som skjelver av beundring, men personen bak det lure smilet forblir altså en gåte.
Dette skaper ikke bare utfordringer for dramaturgien, der gapet mellom hva filmen sier den ønsker å gjøre, og hva den egentlig gjør, blir stadig større. Det skaper også utfordringer for ønsket om å gjøre Torstein Raaby til en helt som kan inspirerer til et fellesskap i nord. «Søringene» har favorisert sine egne, antyder filmen, og det kan nok Indrevoll og andre ha rett i, men hvordan gjøre Raaby til et symbol for vår tid? Fakkeltogene gjør seg fint på film, men hva slags felles identitet kan skapes på bakgrunn av denne ene livshistorien?
At vågemotet han viste som motstandsmann under krigen, eller på Heyerdahls balsaflåte, er imponerende, er vanskelig å bestride. Men hva slags modell kan et menneske som Raaby være for sine etterkommere? Her balanserer filmen på en svært slakk line. Lenge er det den nesegruse beundringen over Helten med stor H som får råde, før omkostningene både for de som befant seg rundt Raaby og for mannen selv blir for sterke og påtrengende. Det er vanskelig for de fleste å sette seg inn i mentaliteten han representerte, og hans «offervilje for fedrelandet», som en av Indrevolls følgesvenner uttrykker det. Men hvordan kan fortiden være verdifull? Dette er et spørsmål som regissøren ikke berører i særlig grad.
Tidlig kommer det fram at historieforståelsen som Indrevoll representerer, ikke er en storslagen og bred framstilling av det norske motstandsarbeidet eller krigen sett i et større perspektiv. Det er snarere de små historiene han er interessert i, og gang på gang vises det brev Raaby skrev hjem, hans gjeve medaljer, eller møtet med noen som kjente ham, og alt dette er viktigere enn å plassere livsløpet i en større kontekst.
Det er nærmest en form for historiefetisjisme vi blir vitne til, der vi bokstavelig talt ser hvordan historiens levninger er viktigere enn beretningen om Raaby eller krigen. Indrevoll viser forelsket fram permen med Raabys brev til sine venner, og kompisen Svein legger Raabys medaljer på bordet slik at Indrevoll kan beundre dem. Vi tilskuere skal da på filmens oppfordring også bli beveget av disse møtene med levningene fra Den Store Historien.
Alle som har arbeidet med historisk materiale og problemstillinger gjenkjenner denne formen for fetisjisme. Å holde et brev som en kjent person har skrevet i hånden, gjør både en historiker og en legmann litt andpusten. Men det forholdet som for eksempel Indrevolls kompis Svein har til historien, er like typisk som tvilsomt. Andøy-væringen Svein sjekker ikke fakta, og påstår at Kon-Tiki-flåten som befinner seg på Bygdøy i dag er en kopi, men mister nesten pusten over en liten flis balsa han har stjålet fra en av Raabys slektninger, som hadde en større bit balsa fra flåten hjemme hos seg. Svein er ikke skeptisk når han burde være det. Han ser ikke helheten, og beundrer kanskje feil detaljer.
Hva skjedde med Torstein Raaby? diskuterer sentrale problemstillinger omkring vårt forhold til fortiden, ved å vise fram ulike holdninger til det forgangne. Det er lett å la seg imponere av levninger og artefakter som har overlevd tidligere tiders glemselsarbeid, og det er like lett å la seg imponere av heltemot fra en krig som blir fjernere for nordmenn fra år til år. Men hva sier dette egentlig om hvordan vi ønsker å bruke historien?
Hva slags historieforståelse er det Stian Indrevoll og hans følgesvenner gir uttrykk for i denne filmen? Selv om det er forståelig at man ønsker å løfte fram Torstein Raaby og fortelle hans historie, er denne filmen etter mitt syn altfor opptatt av det eventyrlige, og for lite interessert i hva historien om Raaby kan lære oss i dag.
Hvorfor blir vi ikke ferdig med krigen?
De siste årene har vi sett noen interessante forskyvninger i hvordan krigen gjenfortelles i både spillefilmer og dokumentarer her i landet. Etter en lang periode med okkupasjonsdramaer som viste fram klare heltebilder, og som fokuserte på mennesker som var større enn livet, har noen av de senere filmene om krigen vært mer nyanserte og fortalt andre okkupasjonshistorier. Om årene mellom Max Manus (Sandberg/Rønning, 2008), Kongens nei (Poppe, 2016) og Den 12. mann (Zwart, 2017) var selve helteperioden i okkupasjonsdrama-genren, har filmer som Den største forbrytelsen (Svensson, 2020), Flukten over grensen (Helgeland, 2020), og Krigsseileren (Vikene, 2022) framstått som viktige korrektiver.
Samtidig har vi sett krigsskildringer i dokumentarfilmform som har gått langt i å mytologisere deler av krigshistorien, kanskje mest problematisk i regissør Alexander Kristiansens NRK-serie Frontkjempere (2019). Her ble krigen langt på vei til et ubehagelig guttebokeventyr som hvitvasket fascismen. Riktignok er dokumentarfilmbildet mer nyansert enn som så, og ikke minst Elsa Kvammes filmer har samme korrigerende impuls som noen av de ferskeste spillefilmene. Dette er i sannhet et interessant trekk ved nyere krigsframstillinger i filmform.
I forbindelse med Frontkjempere stilte jeg i sin tid spørsmålet om hva slags kulturelt barometer denne serien kunne sies å være. Det samme spørsmålet kan stilles til Stian Indrevolls film, selv om dette er en helt annerledes film enn serien til Kristiansen. Hva sier Hva skjedde med Torstein Raaby? om vårt forhold til krigen? Historie som skoleemne er til for å lære oss noe, sier vi gjerne. Men hva er det vi kan lære av historien om Torstein Raaby?
Det er ikke tilfeldig at det tok noen år etter krigen før man kunne fortelle historier om helter. De aller første okkupasjonsdramaene som ble laget her i landet, og spesielt Finn Bø og Titus Vibe-Müllers To liv (1946), handlet om de som sviktet eller som mistet motet. Dess mer tid som legges mellom en hendelse og nåtiden, dess større friheter kan vi ta. Torstein Raabys liv er også lenge et rent gutteeventyr. Han er en mann som kan få kvinner på rygg etter kort tid, som en av hans venner formulerer det i et av Indrevolls intervjuer, og han var kanskje det vi i dag vil kalle en slags adrenalinjunkie. Noe entydig forbilde for dagens ungdom er han neppe. Det blir også stadig klarere underveis i Indrevolls film.
*
Og så kan vi returnere til spørsmålet vi begynte med: Hvorfor blir vi ikke ferdige med krigen? Kanskje fordi enhver tidsperiode har sitt bilde av og forestilling om fortiden. Og hver generasjon tar i bruk historien på ulike måter og til ulike formål. Etter hvert som tiden går og stadig flere tidsvitner faller fra, blir det mulig for filmskaperne å ta seg stadig større friheter, ikke minst når man er fristilt fra de kravene til etterrettelighet og nyansering som historikerne har. Selv om Hva skjedde med Torstein Raaby? på mange måter er en god film, videreformidler den flere forestillinger om hva fortiden skal være for oss i dag, som kunne vært grundigere diskutert.
Dokumentarfilmer er viktige verdiprodusenter i vårt samfunn. De formidler, som i tilfellet med Stian Indrevolls film, ikke bare noen historier fra fortiden, men også noen måter å forstå historien på. Slik kan de bidra til historieforståelse og bevisstgjøring. Andre verdenskrig er en viktig del av vår kulturarv, som formes på ulike måter av ulike formidlere og fortolkere. Og fordi krigen er så formbar, blir vi ikke ferdig med den. Dette leder til noen siste spørsmål: Har vi fått det krigsbildet vi fortjener i dag?
Hva skjedde med Torstein Raaby? gjør historien til et eventyr, og rommer en viktig kritikk av et slikt syn på krigsårene og motstandskampen. Denne kompleksiteten gjør filmen til en vellykket reise på jakt etter en glemt krigshelt. Desto tydeligere mennesket Torstein Raaby framtrer for regissøren Indrevoll, desto mer blekner og problematiseres det innledende heltebildet.
