Helgas topp 10, 2018

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Hilde Susans topp 10, 2018»

01Suspiria

suspiria
Italia, Tyskland, USA, 2018

«Vrangforestillinger er løgner som snakker sant.»

Dario Argentos klassiker fra 1977 er et orgasmisk gilde for alle med interiørdilla. Tapetene, glassmaleriene, lampene – alt – får estetikeren til å knele. Av den grunn fremstår tidskoloritten i Luca Guadagninos nytolkning ved samme navn som et særdeles klokt valg. Den steintunge brutalismen fra syttitallets Øst-Berlin har lite til felles med den fargesprakende art nouveau-estetikken i originalen; de ornamentale gulvflisene er erstattet med fiskebensparkett; Argentos gjennomgående kirsebærnyanser er blitt til en ode i grått hos Guadagnino. Men én rød tråd går igjen, bokstavelig talt: De røde trådene som dingler fra dansernes kostymer.

Både originalen og nytolkningen inneholder skrekk og splatter, men i originalen er det blodige fyrverkeriet mer tro mot interiørets kirsebærtoner enn sunne jernverdier. Det er snarere hvesevokalen i Goblins originalmusikk som står for skrekken hos Argento, en musikalsk tolkning av filmens tittel (suspiria; tung pust eller sukk). Hos Guadagnino er Thom Yorkes originalmusikk mindre messende og mer melankolsk; det ulykkesspående piano- og vokalarrangementet i Suspirium synes å tonesette en forutanelse om dansernes uunngåelige skjebne i hekseensamblet. Videre sikrer eksepsjonelle danseprestasjoner, Mark Couliers sminkearbeid samt et uovertruffent proteseteam en kiropraktisk voldsromantikk som får seeren til å stivne av Stendhal-syndrom. Tilda Swinton imponerer dessuten i hele tre løgnaktige roller – en vrangforestilling som er sannferdig i sin legemliggjøring av de freudianske størrelsene ego, superego og id. Bitte sehr!

02Kapernaum

kapernaum
Frankrike, Libanon, USA, 2018

«Gud vil vi skal være skurefiller.»

Nadine Labakis iscenesettelse av flyktningers levevilkår i Beirut har en samfunnsrelevans som på mange måter fravrister tilskueren en tale om fortellertekniske virkemidler, filmestetiske valg og så videre. Ikke fordi de ikke er sentrale for formidlingen, men fordi det paradoksalt nok er disse valgene som tilveiebringer en historie med et såpass prekært mål at det kunstneriske trer tilbake som det blotte medium. Filmen retter likevel oppmerksomheten mot seg selv ved at hovedrolleinnehaveren selv er et barn med flyktningstatus.

Og skulle man problematisere denne fortellerteknikken, trekkes en umiddelbart tilbake til realitetene den formidler, en realitet som også speiler seerens rolle som tilskuer. Konfrontasjonen man stilles overfor i Kapernaum motiverer derfor lite til en samtale om film, selv om det er nettopp spillefilmens modaliteter som demonstrerer flyktningkrisens høyst reelle kaos – og fraværet av det i en kinosal.

«If you want to have a staring contest with me, you will lose.»

Å skrive kvinneroller som er blodfattige inntil det halalslaktede har vært en provoserende standard i film- og underholdningsbransjen lenge. Men i løpet av få år, og med fornyet insentiv etter metoo-kampanjen, har flere og flere filmskapere rettet seg etter formaningen om bedre representasjon. I så måte har regissør P.T. Anderson valgt å slokke ild med ild: I Phantom Thread intensiveres de tradisjonelle kjønnsrollene snarere enn å endres. Dermed er dette dramaet en tilspisset variant av fortellingen om mannen i sentrum av begivenhetene, hvor kvinnen opererer i periferien som katalysator og krykke.

Samtidig er filmbransjens tradisjonelle rollegalleri endevendt i Phantom Thread: Universet er befolket av kvinner med kun ett mannlig unntak. Kvinnene er på parodisk, men aldri hysterisk vis redusert til lavmælte og servile slavinner for den mannlige hovedrollen, men hos den kvinnelige protagonisten antar denne tilbøyeligheten en ekstrem form. I et særdeles elegant kammerspill om makt i kjærlighetsforhold henter kvinnen kraft fra sin egen underdanighet, og rollene som hersker og trell snus på hodet. Den første skal bli den siste.

04Grensen

grensen
Sverige, 2018

«Bara det inte börjar åska.»

Folklore blekner til et innforstått bakteppe når man lever midt oppi det. Trollstatuer hilser willkommen på høyfjellshotellet, og torden er saktens skummelt, men ikke fordi vi frykter guden Tor og dønnet hans. Kanskje har kanoniserte kulturskatter som Ibsen, Kittelsen og Kinck ført til en berøringsangst for troll- og huldermyten blant historiefortellere. Så skrint er det dog ikke – Ali Abbasi er ikke den eneste regissøren som har våget seg på en film om troll: André Øvredals Trolljegeren (2010) og Aleksander NordaasThale (2012) er tidligere eksempler, og barne- og animasjonsfilmen Troll – Kongens hale hadde da også premiere i 2018.

Men filmatiseringen av John Ajvide Lindqvists novelle Grensen er likevel spesielt vellykket og særs etterlengtet i dette henseendet, fordi den spiller videre på Lindqvists forankring i virkelighetsnære og gjenkjennelige konsepter om annerledeshet og det uforståelige. Dermed føres man nærmere mytenes opphav, og avstanden til fortidsmenneskene synes heller ikke så stor.

«You didn’t happen to drill a little hole into the dentist today, did you?»

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri er et hevndrama som med sitt flammehav drar veksler på Tarantinos Inglorious Bastards (2009), men i mindre skala og med motsatt utfall. Begge filmene er voldsorienterte, rå og komiske; rollefigurene helstøpte og ville i sin drivkraft. Tarantinos film kan sies å speile ønsketenkningen hos et maktesløst publikum – de bombastiske seirene ligner den hemmelige fantasien man har om å gripe inn i bestialistetens historie med hard hånd.

Men der Tarantinos hevnlyst tilfredsstilles i et eksplosivt alternativt scenario til andre verdenskrig, bearbeider regissør Martin McDonagh den eksplosive hevnens evne til å gjenopprette urett. Three Billboards… fremviser dermed hevn som moralsk impuls og ryggmargsrefleks, men i forlengelsen beveger rollefigurene seg forbi dens umiddelbare tilfredsstillelse og videre i retning av forsoning.

06Lady Bird

lady-bird
USA, 2017

«It’s normal not to touch a dick.»

Greta Gerwigs debutfilm Lady Bird er en sitatvennlig mor-datter-fortelling med velfortjent hype. Dette er på mange måter en film som i likhet med Joachim Triers Thelma (2017) stiller spørsmålet: «Tør du å være den du er?» Svaret er et brølende ja fra hovedrollen, men det gjør ikke identitetskonflikten mindre komplisert. Hvis man kan bli omtalt og kategorisert av andre og dertil identifiseres som dette, kan man vel være såpass selvhøytidelig at man orkestrerer sin egen identitet i et galleri av titler og roller – som en purring til universet om å vennligst la det skje.

Som indiefilm har Lady Bird dessuten noen rollefigurer som er sjarmerende uten for mye sukret quirkiness og andre affekterte «raringfakter» – til tider et irritasjonsmoment ved denne sjangeren. Videre har Gerwigs velkomponerte manus en komisk timing i dialogføringen som danner en unik relasjonsdynamikk mellom unge og voksne, og det friksjonsfylte båndet mellom dem er gjenkjennelig i kraft av det individuelle, ikke det typiske. I siste instans viser prosjektet med å omfavne sin egen person hvor sykt irriterende de man elsker er, og hvor viktige de er for hvem vi er.

«Our hearts and our bodies are given to us only once.»

Call Me by Your Name kan betraktes som epistemologisk kritikk: Hvilken kunnskap viderefører vi og hvorfor? I Luca Guadagninos filmatisering av André Acimans roman ved samme navn settes boklig viten opp mot integritet, og avslører faren for å leve som en ibsensk løk: lagvis og kjerneløst. Rollefigurene kan belære hverandre om etymologi, men den henslengte leflingen med arabiske preposisjoner blir stående som en støvete eufemisme for kunnskapen de dypest sett trenger: Hvordan å leve livet sitt i kjærlighet.

I dette dramaet om en intens romanse mellom to menn holdes kunnskapen så vel som kjærligheten kunstig i live så lenge de ikke integreres. Det antydes at visse ting er avhengig av forandring for å bevares, noe som også kan overføres til identiteten. Det å rope ut sitt eget navn når man kaller på den man elsker blir stående som en stedfortreder for denne loven. Men en total overgivelse av hjerte og kropp krever en mer fundamental transformasjon; et valg som uten å være det andre vil og det en selv ikke vil, allikevel er en innrømmelse og et skritt mot fullbyrdelse.

«Give us a break!»

I likhet med Kapernaum er Sean Bakers The Florida Project en film om nød, som i stor grad er skutt i barnehøyde. Som Lady Bird er dette også en mor-datter-fortelling, men sett fra et mindre privilegert og mer paradoksalt Amerika: Disney World. Fornøyelsesparken i Florida er en arbeidsplass i denne filmen, ergo de voksnes verden. Barnas verden befinner seg utenfor, i en atmosfære som for dem er like fargerik og spennende, men med noen livsvilkår som ligger fjernt fra Disneys industrielle uskyld.

The Florida Project er dermed en fortelling om barndommens råskap, selv om denne råskapen bare eksisterer i tilskuerens oppfatning. Ungenes perspektiv og deres deltakelse i eget liv har en umiddelbarhet som er like frisk og leken som hos et hvilket som helst barn i en karusell. Sukkerspinn er kanskje byttet ut med øl, og mor er ingen Tornerose, men for et sinn som ennå ikke har kategorisert verden, er tilværelsen på et motell et eventyr fylt med gnistrende nyhet.

«I don’t want to look like a retarded tooth fairy.»

I 2018 har man vært så heldig å få to biografiske spillefilmer fra kunstløpverdenen: Anne Sewitskys portrett av Sonja Henie, Sonja, og Craig Gillespies tolkning av den skandaløse historien om Tonya Harding, I, Tonya. Sistnevnte er vesentlig sterkere enn førstnevnte, men sammen er de spesielt verdifulle ved å fortelle om klassetilhørighet fra hver sin side av (gull)medaljen. Såkalte biopics kan til tider overvurdere publikums behov for intriger og dermed redusere et spektakulært liv til en rekke intime, men ikke alltid like interessante affærer.

Noe av dette gjør seg gjeldende i Sonja, mens i I, Tonya synes dette mer balansert ved at Hardings private relasjoner har vært avgjørende for det som skulle bli hennes skjebne i OL i Lillehammer ‘94. Dette er også en brutal mor-datter-fortelling med noen fenomenale rolleprestasjoner som kun overgås av menneskene som imiteres. Humoren er en av denne filmens største styrker, og latteren som vekkes, er sympatisk rettet mot Harding og absurditeten bak realitetene – en virkelighet som neppe er særlig overdrevet.

10Grace Jones: Bloodlight and Bami

grace-jones-bloodlight-and-bami
Irland, Storbritannia, 2017

«Sometimes you have to be a highflying bitch.»

En Grace Jones-fan kunne nok ønsket seg et portrett med strammere struktur og høyere kunstneriske ambisjoner enn det som frembringes i Grace Jones: Bloodlight and Bami. I Sophie Fiennes’ regi følger man Grace Jones av og på scenen; i trivielle situasjoner, mimrende samtaler, i studio og på reise. Man kan se for seg hvordan Jones som artistisk amasone kunne vært fremstilt med mer stilistisk … grace uten at dette hadde gått på bekostning av henne som menneske av jorden. Dermed er det først og fremst hun og hennes dokumenterte væremåte som gjør denne filmen verdt å se – ikke filmen i og for seg.

Dermed er Grace Jones: Bloodlight and Bami til tross for sine svakheter en høyst severdig dokumentar, for når man setter et kamera foran Jones, skjer det åpenbart ting. Og selv om det ikke går noen tydelig rød tråd gjennom filmen, går det definitivt en rød tråd gjennom Jones sitt liv. Det man sitter igjen med, er en forbilledlig inspirasjonsfilm som egger frem jublende carpe diemer i seeren – som et forfriskende alternativ til Jordan Petersons 12 Rules for Life:

Dra på jobb rett fra nachspiel.
Svøm hver dag.
Få med deg soloppgangen hver dag.
Få med deg solnedgangen hver dag.
Gi folk the Jamaican treatment hvis de ikke holder ord.
Advar alltid før du gir noen the Jamaican treatment.
Betvil den kunstneriske verdien i konstellasjonen hallik & prostituert.
Spis østers samtidig som du sammenligner dem med gripestyrken i egen vagina (hvis du har en).
Spis frokost i pels.
Tegn Louvre fra balkongen etter frokost, fortsatt i pels.
Kanaliser den du frykter.
Gå med hatt.

*

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Hilde Susans topp 10, 2018»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>