Den opplyste idioten – om tidsånd og aktivisme

Artikkelserien Kritikk/politikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

«Du skriver aldri så feil om tidsånden som når du tror du skriver om tidsånden.» Dette hevdet Jan Kjærstad i et Aftenposten-intervju tidligere i år – en påstand som trygt kan opphøyes til en regel, med enkelte lysende unntak. Vår samtid er preget av klimakrisen og andre konkurrerende katastrofer. Hva har kunsten å melde om aktivismen knyttet til dette, og hverdagsmennesket som prøver å påvirke? I det videre skal jeg løfte frem film- og serieskapere som dykker ned i denne materien.

Når jeg kildesorterer, river jeg plasttuten av juicekartongen, slik at den går i sin rettmessige plastpose for plast. Hver gang jeg gjør det, tenker jeg på bilene i Beijing eller Jharia-kullgruven i India, som har brent siden 1906. Hva er vitsen? Jeg spiser ikke kjøtt, for assosiasjonen går direkte til istykkeravlede purker med liggesår i betongbingene. Men jeg spiser fisk, og hver gang jeg gjør det, spilles Nirvana av i bullshit-senteret av hjernen: «It’s alright to eat fish ‘cos it don’t have any feelings». Det er med andre ord en kognitiv dissonans med meg hele tiden; hva enn jeg gjør, slynges jeg inn i en ondartet bakgrunnsrekke av plyndring og rovdrift. Eller for oppsummere det med en poengtert poetisk replikk i HBO-serien The White Lotus, ytret av en tilsynelatende sløv tenåringsonanist: «Where does all the pain go?»

Regissør, produsent og skuespiller Mike White har et uforlignelig talent for å skildre mennesker som lever i takt eller utakt med tidsånden, og hvilket handlingsrom de har der. Begge de kritikerroste seriene hans, Enlightened (2011) og årets The White Lotus, portretterer aktivister av vår tid. Disse er snedig karikert, med det resultat at engasjementet deres først og fremst appellerer til et tidstypisk syn på aktivister – ikke saken de engasjeres av. Følgende trekk preger de sentrale rollefigurene: kvinnelig naivitet og privilegium – goodie-two-shoes som kjemper det godes sak innenfor de komfortable rammene av vestlig «new age». Kort sagt en type alle kan være enige om å le av med samvittigheten i behold, fordi de representerer en idiot i ordets rette forstand: en som ikke forstår seg på politikk.

Og det er her Whites suverenitet som satiriker kommer frem, for disse idiotene er og blir dramaenes frontfigurer og fanebærere – uansett hvor tåpelige de er. De kan sies å representere narren, som i første øyekast demonstrerer menneskenaturens dumhet, galskap og barnslige naivitet. Men narren står også for en dobbelthet og visdom som kaller på noe dypere og mer komplisert – en tvetydighet som kan fange tilskuerne i et etisk narrespill. White er med andre ord en regissør som både forfører og arresterer i et satirisk landskap som er naturalistisk: vakkert og besatt med feller.

«The White Lotus» (2021).

The White Lotus

Handlingen finner sted på et luksushotell på Hawaii, hvor man i løpet av en uke følger en gruppe velstående gjester som ferierer i himmelske omgivelser. For hver dag som går, avdekkes ubehagelige sosioøkonomiske kontraster i møtet mellom gjestene og de ansatte, for ikke å snakke om de geopolitiske premissene for idyllen som omgir dem. Serien er en satire over privilegier, kolonialisme og miljøfiendtlig turisme, men byr på mer enn den sedvanlige vinklingen hvor man kan le av de rike og synes synd på de fattige – en trope som ofte er såpass avklart at den ikke vekker mer enn et bekreftende «huff og huff».

Selv om rollegalleriet består av en rekke mer eller mindre likeverdige karakterer, er det spesielt én som trer frem som sentral i fortellingens klimaks. Dette er den unge, afroamerikanske kvinnen Paula (Brittany O’Grady), som er med venninnen og hennes rike familie på ferie. De to venninnene portretteres som woke-orienterte studiner som har pugget på seg en hel terminologibase av politisk korrekte kategorier. Seeren får ikke innsyn i hva Paulas bakgrunn er, men etter som hennes følelse av å være venninnens rasemessige «prop» kommer frem, synes hun å representere en kulturell ikke-karakter – en som verken er hvit eller svart, rik eller fattig, post-kolonialist eller moderne slave. Denne ikke-identiteten forsterkes på øya og kulminerer i en aktivistisk «heltedåd» hun tilrettelegger for en fattig ferieflørt som tilhører urbefolkningen på Hawaii og som også jobber på hotellet. Stuntet mislykkes, og hun står igjen som en innbilt Robin Hood, et kriminelt barn. Hun reduseres til en idiot fordi hun handler politisk på et mellommenneskelig plan, noe som fremstår som irrasjonelt sammenlignet med påvirkning gjennom demokratiske kanaler – eller bare å la være å skulle gjengjelde kolonialisering overhodet. Hennes idealistiske fremstøt blir ikke bare pinlig, men også ødeleggende for den hun ville hjelpe.

Denne oppfatningen av Paula er den mest tilgjengelige, men involverer ikke desto mindre en «løgn» hvis man legger «narrens dobbelthet» til grunn: Innad i dramaet narrer Paula ganske riktig både seg selv og ferieflørten, men utad er hennes rollefigur som støpt til å få publikum til å dømme henne fremfor det begrensede handlingsrommet «demokratiske kanaler» i realiteten tilbyr. Paula tegnes nemlig opp som en flink pike av det 21. århundre, en som er ment å få utløp for rettferdighetssansen sin innenfor akademia, etiske kjøpsvalg og bistand som karrierevei – ikke selvstendig foretaksomhet. Idet hun idioterklæres har man gått fra sak til person, og vips har individualismen fortrengt ideen. Traurige spørsmål om geopolitikk og sosial urett tåkelegges – og er det noe som preger vår tidsånd, så er det nettopp denne avsporingen. (Den amerikanske filosofen Susan Neiman beskriver dette som en strukturell infantilisering.)

Vi motiveres i det hele tatt til å oppslukes av væremåten til gjestene, mens selve utgangspunktet – Hawaii og vilkårene til urbefolkningen – trer i bakgrunnen. Det vil si, denne delen formidles hovedsakelig via symbolikk: Originalmusikken til filmmusikkomponist Cristobal Tapia de Veer vekker en illevarslende, tropisk skrekk, og grafikken i introduksjonen illustrerer øyas naturprakt med detaljer som antyder memento mori: forvitring og død. Dette er et språk som utvider rammene for den umiddelbare responsen på gjestenes face value.

Det er også andre innslag av symbolikk som, i noen korte øyeblikk, trekker en ut av trivialitetene og over i det allmenngyldige. Ett eksempel er en monolog som understreker gjestenes likegyldighet på poetisk vis. Den ytres av hotellsjefen Armond (Murray Bartlett), som etter å ha blitt presset til bristepunktet av krevende gjester, gir seg fullstendig hen til hedonisme og hevngjerrighet – det også et opprør med alvorlige konsekvenser. I episode 5, The Lotus Eaters, omtaler han disse bortskjemte menneskene ved å resitere Alfred Lord Tennysons dikt med samme navn: The Lotus Eaters. Diktet er en allusjon til en passasje i Homers Odysseen, hvor Odyssevs’ sjømenn går i land på en øy hvor de får smake på den forførende lotusblomsten, en plante som fører dem inn i en likegyldig tilstand av drøm og dovenskap som truer med å stagnere hele reisen:

Hateful is the dark-blue sky,

Vaulted o’er the dark-blue sea.

Death is the end of life; ah, why

Should life all labor be?

Armond er den siste man forventer skal ytre disse verselinjene, og denne typen symbolikk er heller ikke noe man forventer av det formmessige «rommet» man tror man er i. Vekslingen mellom det høye og det lave, det lettbeinte og det intellektuelt utfordrende er med andre ord karakteristisk for Mike White, med den effekt at man overføres fra det konkrete til det åndelige. I en slik pendel kan man ikke lenger stagnere i tidsånden, men må heve blikket til det evige. Sosial og spirituell opplysning synes å være den overordnede ideen til White, noe som gir seg tilkjenne i begge serienes titler: Ifølge buddhistisk tro er «…the white lotus a powerful symbol for purity of mind as one pursues spiritual enlightenment».

«The White Lotus» (2021).

Enlightened

Denne serien målbæres i all vesentlighet av nevrotikeren og idealisten Amy Jellicoe, spilt av Laura Dern, som også er seriens medskaper. Derns og Whites visjoner om å fusjonere aktivisme og mentalt sammenbrudd glitrer i friksjonen mellom Amy og menneskene rundt henne, deriblant birollen Tyler, som gestaltes av White selv.

Amy introduseres som et hysterisk kvinnfolk som er tilbake i Riverside i California etter å ha roet nervene på en spinndyr rehabiliteringsklinikk på Hawaii (en «bruksrett» av øya som peker mot The White Lotus). Her har hun meditert og kommet i kontakt med naturen, så nå returnerer hun til jobben i konglomeratet Abaddon Industries med nye perspektiver hun gjerne vil forvalte i innkjøpsstillingen sin fremover. Det fremgår imidlertid at sammenbruddet hun har hatt, delvis skyldes et sidesprang med sjefen som nå degraderer henne til en dokumentkontrollør i maktbyggets kjellerdyp. Amy fortsetter å prøve å overtale ledelsen til å velge mer miljøvennlige løsninger, men blir avvist gang på gang. Ydmykelsene driver henne omsider til opprør, og ved hjelp av den tekniske ekspertisen til kollegaen Tyler lykkes hun i å påvirke samtidig som hun får hevnet seg på ledelsen.

Amy Jellicoe er en kvinne med en nesten uutholdelig enerverende tilstedeværelse. Hun er så irriterende at hun går David Brent (Ricky Gervais) fra The Office en god gang – man må puste i pose for å takle alle de pinlige situasjonene hun setter seg i. Det er vanskelig å støtte drivkraften hennes, fordi hun oppfyller alle kriteriene til en vestlig «yogadame» med enkle ideer om en bedre verden: privilegert, naiv og nyfrelst. Hun er ubehagelig pågående og uten fintfølelse for når det er passende å legge frem sin agenda, og taktikken og kommunikasjonen hennes feiler i nesten (men bare nesten!) alle menneskemøter.

Laura Derns fenomenale skuespillertalent fyller Amy med en intenst frastøtende ånd man sjelden ser i en hovedrolle, antakelig fordi tilskuere er avhengig av å ha en viss sympati for helten i en fortelling – ikke minst antihelten. Arketypiske antihelter har som regel noe tilforlatelig over seg som gjør menneskelige mangler interessante eller sjarmerende. Amy derimot, er en vaskeekte antiheltinne uten noen av disse forskjønnende kvalitetene – hun er kun arketypisk i virkeligheten, ikke i kunsten. Hun representerer rett og slett en type man hittil ikke har utforsket med et nysgjerrig blikk. Dermed kan det bli en belastning å følge henne, særlig hvis man skulle få øye på noe av seg selv i henne, for hun tilbyr ingen nådig glød. Men hvis man ettergår hva man egentlig reagerer på, åpenbarer det seg en moralsk felle. «Abaddon» betyr «ødeleggeren» på hebraisk – neppe et tilfeldig navnevalg. Med tanke på syndene selskapet er skyldig i, er det vanskelig å argumentere overbevisende mot Amy med de ovennevnte personkarakteristikkene: «irriterende», «naiv», «new age». Hva har dette med storstilt, systematisk miljøforgiftning å gjøre? Ved å la seg avlede av Amys krevende personlighet, står man i fare for å være «på lag» med Abaddons administrerende direktør, Charles Szidon (James Rebhorn), som raser mot Amy i følgende ordelag:

You feel, but you don’t think. You cry about the planet, you weep for the oceans, you bitch and you moan, but you don’t understand anything. You are a hysteric. And if the world was run by you, there would be no Abaddon, yes, in fact, you know, there would be nothing. You changed nothing, you will always be on the margins because of these fuzzy-headed idealistic notions that don’t apply.

Dette lyder såpass kjent om irritasjonen idealister ofte vekker, at mange kanskje vil hevde at å være enig med Szidon ikke utgjør noen «fare» i det hele tatt, men snarere en rasjonell holdning, om enn noe krass. Det er i hvert fall ikke uvanlig å anse idealister som drømmende barn, mens en avvisende down to business-holdning er mer rasjonell. Passivitet kan dermed, hvis saken er viktig nok, knyttes til det intelligente, og aktivitet til det naive. Det er i det hele tatt knyttet såpass mange trendsensitive nykker og identitetsmarkører til politisk engasjement at saken ofte kan mistes av syne.

Både The White Lotus og Enlightened ser ut til å spille på denne typen avsporing på en måte som speiler vår tids impuls til å redusere enhver kritisk problematikk til «typer og tryner»; noe personlig, psykologisk eller identitetsbærende, mens katastrofale realiteter får surre i bakgrunnen. Whites dramaturgiske «narrespill» pirker altså i en infantil individorientering i spørsmål som fortjener en langt modnere reaksjon. (Filosofen Immanuel Kant mente for øvrig at løsrivelsen fra selvpåført umodenhet måtte være menneskehetens viktigste revolusjon.)

 

«Enlightened» (2011-2013).

Klovner i kamp

Bakteppet i både Enlightened og The White Lotus er politiske temaer som fanebæres av klovner, og resultatet er to komedier som engasjerer seeren gjennom (hån)latter og face-palms over naive protester. Og med dette trer man lett inn i komedien med sin egen klovnedrakt, fordi man har latt klovnene styre oppfatningen av hva seriene faktisk problematiserer. Kanskje er det først og fremst alternativet til aktivisme man konfronteres med: Hvis Paula og Amy handler utaktisk, naivt, pinlig osv. – hvem er det da som handler rett? Ligger det en slags anstendighet i å være passiv overfor «ødeleggere», jamfør oppfatningen om at dette virker mer intelligent? Eller viser antiheltinnene først og fremst hvor hjelpeløse alle egentlig er overfor de store maktstrukturene; at hver og en ikke kan annet enn å leve sitt liv etter beste evne underkastet disse?

Dette er sannsynligvis den rimeligste holdningen til tematikken, fordi avmakt er betegnende for manges frustrasjon rundt klimasaken og andre prekære politiske spørsmål. Dette er berettiget, men neppe noe å smykke seg med, noe man egentlig gjør hvis man ler for høyt av aktivister som Paula og Amy. Kampen mot vindmøller kan se stakkarslig ut, men ingen av dem kan anklages for å ha spist av den sedative lotusblomsten. Amy lykkes til og med i sin aksjon. Dette kommer som en overraskelse i siste episode, for et mageplask hadde vært mer i tråd med røret hennes. Men fordi hun er en joker, en narr, viser seieren hennes hvilke overflatiske trekk man har latt seg villede av mens hun faktisk har jobbet med en skandaløs avsløring, fjols eller ei. I siste scene ser man henne tusle nedover gaten akkompagnert av låta «So American» av Portugal. The Man:

Who broke the rules?

[…]

Every one of you will never try to lend a hand

When the policemen don’t understand

There’s two eyes for every one of us

But somebody got there first and took them all

Igjen punkteres handlingsdrevet komikk av en uventet poetisk dybde, et gjennomgående grep i Whites dramaturgi. Dette kan minne om det den amerikanske regissøren og manusforfatteren Paul Schrader kaller for transcendental style. I utgangspunktet betegner det en stil som utelater mange konvensjonelle grep for å etterlate rom for refleksjon og nærhet. Men det samme kan oppnås med regelbrudd. Schraders cli-fi-drama First Reformed fra 2017 er eksempelvis en stillfaren og realitetsorientert film som i noen få, men sentrale scener avbrytes av magi. Effekten er at seerne narres til å tro at de vet hva slags univers de befinner seg i, for så å bringes over i en opphøyet sfære hvor reglene brått oppheves. First Reformed er dessuten en film som også aktualiserer forestillingen om passivitet som en intelligent holdning.

«First Reformed» (2017).

Filmen følger presten Toller (Ethan Hawke), som prøver å hindre en miljøaktivist i å begå militante aksjoner. Samtalene ender imidlertid opp med å engasjere presten, noe som motiverer ham til å stille følgende spørsmål til kollegene sine: «Can God forgive us for what we’ve done to this world?» Når han blir avvist, angrer han og sier til seg selv: «The man who says nothing always seem more intelligent, why couldn’t I keep quiet?».

Både Schrader og White problematiserer strukturer som hemmer folk fra reell påvirkning på eksistensielle områder som klima og ressursutnyttelse. Dermed kan seriene til White langt på vei anses som komedier i cli-fi-sjangeren, mens Schraders First Reformed ligger tettere opp til tragedien. Gjennom ulike transcendentale grep lykkes begge i å kommentere tidsånden på svært tankevekkende vis, noe få synes å mestre, fordi det krever at man betrakter suppen av aktualiteter med hodet godt over stjernene.

For å bringe dette nærmere vår egen kultur kan vi se mot noen av årets norske filmer. Joachim Triers kritikerroste og prisvinnende Verdens verste menneske er definitivt den som har fått mest oppmerksomhet, en film som også er hyllet for å kommentere tidsånden. Filmen kan berømmes for andre ting, men akkurat dette fremstår som en feilslutning. Kommentaren til Kjærstad virker derimot mer presis, altså at faren ved å fortelle om tidsånden er at man ender opp med å bekrefte den – man er for innsauset i den til å kunne si noe vettugt om den. En svært overfladisk gjengivelse av en ung kvinnes ambivalens knyttet til studieretning, valg av kjæreste og barn / ikke barn er i hvert fall ikke nok til å vekke noen tanker rundt disse problemstillingene, annet enn tanken om at filmen er krampaktig overlesset med buzzen som har florert rundt dette og andre aktuelle ting, som woke-retorikk. Slike 1:1-betydninger der publikum nikker anerkjennende, er en del av tidsånden, ikke en kommentar til den.

Det mest relevante i denne sammenhengen er likevel birollen Sunniva (Maria Grazia De Meo), en brysom ekskjæreste. I en serie korte og parodiske sekvenser oppsummeres hun som en klassisk new-age-dame med lidenskap for yoga, urbefolkninger, økologisk kosthold osv. – altså samme støpning som Amy, men fanget i et filmatisk blikk som selv ikke ser noe mer enn den utslitte klisjeen. Her er ingen forfriskende innsikt som tar deg på senga; vi er trygt forankret i suppen av aktualiteter og de sedvanlige oppfatningene av dem.

Det avslørende spørsmålet er: Kreves det en kunstner for å parodiere slike mennesker? Nei, det er en lavthengende frukt. Men det kreves en stor kunstner å fylle dem med sjel og dybde. Det samme kan selvsagt sies om enhver portrettering, ikke minst hovedrollen i denne filmen, men noen mennesketyper er mindre utforsket enn andre. Dette er en genistrek White/Dern og Schrader har fått til, og med det har de også tatt handlingsrommet til vår tids idealister i nærmere øyesyn.

«Gritt» (2021).

Det er imidlertid en annen norsk film av året som har lykkes i denne sjeldne kunsten: Gritt av Itonje Søimer Guttormsen. Her portretteres en mislykket kunstnerkvinne, en forvirret idealistisk sjel som Amy, med samme «fuzzy-headed idealistic notions that don’t apply». Hun er også en klisjéfylt karakter det virker legitimt å latterliggjøre, og filmen gir en også gode grunner til det, med den forskjellen at latteren er kløyvd. Man ler og vrir seg og rister på hodet, men aner også en bismak av ti kniver i hjertet, noe som fører til en rekke meget krevende refleksjonsøvelser, blant annet selvransakelse – det samme man opplever av å observere Amy.

Denne effekten oppstår allerede i filmens eksposisjon, der Gritt (Birgitte Larsen) snakker om manusideer med kunstneren Marte (Marte Wexelsen Goksøyr). Samtalene deres om teater, film og representasjon kan minne om replikkvekslingene i Michaela Coels serie I May Destroy You (2020): Forventningene til rollefigurene innfris og brytes om hverandre, slik at man både får klisjeen og karakterbruddet i samme åndedrett. Den trygge forestillingen om at «de er av den typen» brister, men aldri på påtatt vis. Denne eksposisjonen utgjør på mange måter essensen av resten av filmen: et portrett av uutforskede kunstnerprofiler. Det er vanskelig å komme på noe mer originalt i norsk filmhistorie som tilbyr såpass mye utfordrende tankegods om mennesker som hittil ikke har vært gjenstand for nysgjerrige blikk. Man ser det ikke før det vises slik man trodde det var.

Til slutt: Kortdokumentaren Enhver har rett til av Thomas Østbye vekker, uten sammenligning for øvrig, assosiasjoner til Paulas frustrerte aktivisme i The White Lotus. Filmen følger det som i 2016 ble kjent som århundrets rettssak, da den norske stat ble saksøkt av Greenpeace og Natur og ungdom, som mente staten trosset miljøparagrafen. Lederen i Natur og ungdom, Gaute Eiterjord, forklarer overfor dommeren hva som er bakgrunnen for søksmålet. Han hevder at miljøbevegelsen har utslitt alle politiske kanaler som er tilgjengelige for å påvirke, til ingen nytte. Derfor har de sett seg nødt til å bruke rettsapparatet – særlig siden Grunnlovens § 112 eksplisitt er til for å beskytte natur og etterslekt. Miljøorganisasjonene tapte som kjent denne saken, som ble anket helt til Høyesterett, med den begrunnelse at den er et politisk og ikke et juridisk anliggende.

I likhet med Paula er dette unge, samfunnsorienterte mennesker som navigerer pliktskyldig gjennom demokratiske kanaler for å påvirke en global, eksistensiell krise. Som henne protesterer de mot lovmessigheten i miljøovertredelsene som gjøres mot etterslekten. Forskjellen er at miljøorganisasjonene bruker loven, mens Paula bryter den. Ingen av dem lykkes. Enhver har rett til er et historisk tidsvitne til nok et begrenset handlingsrom, et som dertil synes å være særlig aktuelt med tanke på den grove generasjonsuretten som gjør seg gjeldende på klimafeltet. Det intense nærværet som kommer frem i Østbye og Trude Lirhus’ redigeringsarbeid, for ikke å snakke om de komiske utsnittene av kjedsommeligheten som tærer på en rettssak, legger en ladet ro over begivenhetene. Dette frembringer en tilsvarende følelse av avsporing og avmakt som i de ovennevnte fiksjonsverkene: Semantikken i regjeringsadvokatens prosedering vinner frem, mens den livsviktige saken som står på spill, henvises tilbake dit den kom fra.

Film kan forvaltes som en opplysningsform, en virtuell viten. Menneskene i verkene som er omtalt her, vekker i så måte den moralske forestillingsevnen – en forfriskende remedie mot tidsåndens vanetanker. Sammen stamper fiktive og reelle aktivister rundt et sted der økosorgen bor, «en kvalens sal, en vredens borg, et advokatkontor» – arenaer hvor de lett blir avskrevet som gale, latterlige eller ikke hjemmehørende. Deres delte fortvilelse illustreres i en enestående scene i Enlightened. Amy står midt i morens nesten uvirkelig frodige hage, opplyst av et nesten hellig lys, men plaget av en mørk tvil. Hun spør seg selv: «Am I an agent of change or am I a creator of chaos? Am I the fool? The goat? The witch? Or am I enlightened

Måtte flere filmskapere rette blikket mot idioten, geita og heksa – og kløyve latteren.