«Jorda er rund som en appelsin»: Pixote

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Hector Babenco (1946–2016) sin brasilianske klassiker Pixote (1981) vises fra og med torsdag 7. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Å være et barn ved en skolepult, som tar diktat av en setning – «Jorda er rund som en appelsin» – er et av mange ømme gjenkjennelsespunkter i Hector Babencos prisbelønte dokudrama Pixote fra 1981, en latinamerikansk klassiker som nå endelig blir tilgjengelig igjen for publikum, gjennom en nyrestaurert kopi som denne uken vises på de digitale Cinematekene.

At det ikke er fremmedfølelse, men en grunnleggende identifikasjon og gjenkjennelse som vekkes i oss, når vi ser en brasiliansk film om tilværelsens mest brutale ytterpunkter, løfter vår erkjennelse opp til et nivå som paradoksalt nok oppleves som tålelig. Publikums tåleevne er med andre ord noe av det mest fascinerende – og problematiske – ved Pixote.

Ordet i tittelen – pixote – kan oversettes til «pjokk» eller «småen» og refererer til hovedpersonen ved samme navn, gestaltet av den da ti år gamle Fernando Ramos da Silva – som selv var et gatebarn i São Paulo og ble håndplukket av Babenco til å spille i filmen, blant flere andre underpriviligerte i favelaen. At Da Silva «spiller» rollen blir kanskje feil ord å bruke, for her er det en tynn linje mellom fiksjon og virkelighet. Dette signaliserer Babenco selv umiddelbart, ved å åpne Pixote med en dokumentarisk åpningsscene, der han i en introduksjon fremlegger en eksplisitt redegjørelse av hvem barna i virkeligheten er og hvilke livsvilkår han akter å portrettere. Dramaet som så følger, er imidlertid ingen dokumentar, men et musikalsk epos filmet i fengslende nærhet til livet.

Nettopp et fengsel står sentralt for plottet i filmens første halvdel: Pixote og en gjeng andre unggutter pågripes av politiet i forbindelse med et drap på en profilert dommer, og plasseres på et slags barnehjem/reformsenter for kriminelle gutter under 18 år. Her utsettes barna for et livsfarlig miljø, som på mange måter overgår den utrygge tilværelsen de allerede kjenner utenfor murene. I barnehjemmets møkkete vepsebol av en sovesal reduseres barna til livsfarlig ormeyngel, giftige og heftig kveilet i hverandre – sniffende på lim som eneste synlige rømningsvei.

I kraft av sin kriminelle lavalder og ubetydelige status utnyttes guttene etter hvert som en beleilig skyteskive av det korrupte myndighetsapparatet. De vilkårlige beskyldningene og avstraffelsene fra en skruppelløs ledelse splitter og forener om hverandre, og kulminerer i at de klarer å bryte seg ut av fengselet. I det som så blir filmens andre halvdel følger man Pixote og hans provisoriske familie på gaten, der de fører en lovløs livsstil blant yrkeskriminelle, strippere og prostituerte.

Rollebesetningen i filmen er todelt i den forstand at barna spiller seg selv, om enn i et skrevet plott, mens voksenrollene er befolket av profesjonelle skuespillere. Her er det ikke godt å si hvilke prestasjoner som er sterkest, skjønt barnas reelle tilhørighet i gatemiljøet fremstår som en ulykke foredlet til en hellig bragd. Noe av denne helligdommen er dessuten tillagt dem av Babenco, der gutteansiktene i enkelte montasjer rammes inn av lysstoffrørene fra et glorete alter; eller konturene deres vokser frem gjennom glassruter fra en sykestue der et rødt kors lyser fred over dem.

To stjerner fra den brasilianske filmverdenen, skuespillerinnene Elke Maravilha og Marília Pêra, gjør seg bemerket i rollene som henholdsvis pusher/stripper og prostituert. Pêra ble for innsatsen i Pixote tildelt prisen for beste kvinnelige skuespiller av National Society of Film Critics i USA, med særs godt belegg.

Som rolleprestasjon har Pêras kanalisering av menneskemastodonten Sueli en sjelden fryd og frykt over seg – som er både skitten og glamorøs, tarvelig og mektig, uten at disse fremstår som motsetninger. En viss dansescene i et skogbryn og sluttscenen, med allusjoner til John Steinbecks Grapes of Wrath, har støpt Pêras rolletolkning trygt inn i filmhistorien og forlater ikke seeren med det aller første. (Det hjelper at hun har hatt et solid materiale å jobbe ut fra – Babenco og Jorge Duran har basert manuskriptet på Jose Louzeiros roman Infancia dos Mortos. )

Musikken spiller også en vesentlig rolle i filmen: Fløyte- og klarinettarrangementet til komponist John Neschling legger en lyrisk ro over råskapen, og mer enn én gang vrikker man i setet etter disko- og soulklassikere som «Love Caravan» av Jimmie Raye. Sammen med det poetiske billedspråket dannes en forførende og eventyrlig form for hyperrealisme, en «sjokklyrikk» kritikere som Pauline Kael har sammenlignet med Gabriel Garcia Marquez’ lignende evne til å ha en «perfekt poetisk kontroll» over galskapen.

Det er denne balansen som sikrer tåleevnen jeg nevnte innledningsvis – vi slår ikke blikket ned i avmakt, men forblir i en verden som intet barn noensinne skulle behøve å bli født inn i. At det er et billedunivers seeren først og fremst inkluderes i, og ikke realiteten bak lerretet, understrekes i filmens anslag så vel som flere andre scener der TV-skjermer danner en kontrast til barnas verden.

Slik oppstår det nærmest en indirekte «blikkontakt» med Pixote – vi ser på ham fra kinosalen, og han ser på oss, ikke gjennom kameralinsen, men gjennom idyllen han ser på TV.

*

Syv år etter innspillingen av Pixote ble hovedrolleinnehaver Fernando Ramos da Silva skutt og drept av politiet i Brasil. Filmen er nylig restaurert i 4K av The Film Foundation’s World Cinema Project og Cineteca di Bologna ved L’Immagine Ritrovata, i samarbeid med HB Filmes, Cinemateca Brasileira og JLS Facilitações Sonoras. Restaureringen er finansiert av George Lucas Family Foundation.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>