Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Broken Blossoms (1919) vises fra og med torsdag 23. februar i Trondheim, Lillehammer, Stavanger og Tromsø. I Oslo og Bergen vises filmen fra og med søndag 26. februar. Informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.
I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en dialog mellom to skribenter, samt utvalgte sitater fra kritikere, filmvitere og/eller filmskapere. (Samtalen nedenfor er skrevet av Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich).
*
Regissør D.W. Griffith er et av filmhistoriens mest innflytelsesrike navn, men tilsmusset av The Birth of a Nation (1915) og dens uhyggelige ettervirkninger. Melodramaet Broken Blossoms (1919) er i så måte et slags unnskyldningsbrev, der den retter et kritisk blikk mot vestlig paternalisme, og forteller en kjærlighetshistorie på tvers av kulturer.
Cheng Huan drar fra Kina til London for å forkynne Buddhas godhet, men blir raskt sjokkert over den brutale virkeligheten som møter ham. Idet han ser ungjenta Lucy Burrows bli mishandlet av sin drukkenbolt av en far, Battling Burrows, ønsker han sporenstreks å redde henne fra en ulykkelig skjebne.
Ved siden av å være et svar på The Birth of a Nation, er Broken Blossoms i dag mest kjent for å huse en av de virkelig store rolleprestasjonene til Lillian Gish, som var Griffiths muse og et av stumfilmperiodens mest ikoniske ansikter.
*
En dialog om Broken Blossoms
Karsten: Nå har jeg endelig sett den, men Broken Blossoms har vært en av disse berømte stumfilmklassikerne jeg alltid har omgått med en viss skepsis. Selv om D.W. Griffith for lengst er kanonisert som et av de vesentligste navnene i filmhistorien, ligger hans omfangsrike arv under en mørk skygge. Hans infamøse The Birth of a Nation er så farget av det rasistiske innholdet at den vanskelig kan oppleves «rent» som en film – selv om den trolig er hans mest innflytelsesrike. Nettopp derfor har den hovedsaklig overlevd som forskningsmateriale for filmhistorikere som evner å se innholdet gjennom tykke brilleglass.
Lars Ole: Ja, og det skal ikke stå på den faglige respekten. David Wark Griffith, som var hans fulle navn, bidro sterkt til å popularisere flere essensielle filmspråklige verktøy. Hans dynamiske veksling mellom total- og nærbilder, musikalske kamerabevegelser og kausale historiefortelling utgjorde selve fundamentet for Hollywoods filmfortellinger slik vi kjenner de i dag. I hans enormt ambisiøse storverk Intolerance (1916) introduserte han også tematiske parallellfortellinger; altså handlingsplan som veksles mellom ikke fordi de hører til i samme narrative linje, men fordi deres innhold kunne forstås ut fra overlappende tematikk. En «intellektuell» form for montasje.
K: Griffith var utvilsomt en pionér, og en film som Intolerance skapte så mye nysgjerrighet at den ble smuglet inn i Sovjetunionen og fikk stor innflytelse på gryende russiske filmskapere som senere utviklet banebrytende montasjeteknikker på 1920-tallet. Men så kan vi altså ikke ta sørstatsgutten ut av Griffith, og skampletten The Birth of a Nation er ikke bare innholdsmessig problematisk.
LO: I den Oscar-nominerte dokumentaren 13th (2016) blir det tydelig at regissør Ava DuVernay er kritisk til at The Birth of a Nation, med sin heroisering av Ku Klux Klan, etter hvert har blitt akseptert som en del av kanon – at dens filmhistoriske verdi har blitt viktigere enn dens forkastelige menneskesyn.
K: DuVernay har definitivt et poeng, for suksessen til The Birth of a Nation viste også hvilken propoganda-kraft som ligger i filmmediet. Den ble faktisk så populær i 1915 at den bidro til å starte opp igjen Ku Klux Klan, som hadde ligget brakk siden 1871: «[Relaunched in 1915], much of the modern Klan’s iconography, including the standardized white costume and the lighted cross, are derived from the film.» (Wikipedia) Spoler man frem til i dag, er denne rasismen som vi vet fortsatt et dyptliggende amerikansk samfunnsproblem – nå også synlig på et myndighetsnivå.
LO: Og i lys av dette er det nesten enda mer merkelig at mannen som står bak filmhistoriens mest notorisk berømte rasistiske film, også har laget noe så følsomt som Broken Blossoms (aka «The Yellow Man and the Girl»). Denne svært empatiske fortellingen, om en immigrant fra Kina (spilt av den kaukasiske skuespilleren Richard Barthelmess, under tykke lag sminke) som krysser verdenshavene for å formidle budskapet om Buddhas godlynte og fredelige ideologi i Vesten. Han møter et hardt London, preget av en patriarkalsk samfunnsordning, der kvinner undertrykkes og mishandles av fordrukne og voldelige menn.
K: Man kan se at Griffith forsøker å be om tilgivelse med denne filmen, nesten insisterende, ved å fremme menneskelighet og verdien av kulturutvekslinger i møte med en kald og voldelig verden. Varmen oppstår kanskje særlig i nærbildene av Lillian Gish, Griffiths ikoniske muse, som i Broken Blossoms spiller fattigjenta Lucy – en sart og engstelig sjel, som vokser opp i frykt for sin voldelige fars truende oppførsel. Møtet mellom Lucy og kineseren blir filmens kilde til håp, selv om denne relasjonen også kan leses med kritiske briller opp mot en del uhyggelige konnotasjoner som oppstår i skildringen av følelser mellom en mann og et barn.
LO: Uansett: det er ikke til å komme bort fra at Broken Blossoms, på tross av sin tegneserie-lignende tydelighet, føles tematisk balansert og er lettere å se som film. I så måte bør filmens eksistens være forsonende for de argeste Griffith-kritikerne, ettersom Broken Blossoms understreker at regissøren antageligvis ikke var noen rasehater selv, men tvert imot full av undring og åpenhet (kanskje noe naivt) overfor hva som kan oppstå når ulike kulturer og tankesett møtes.
K: Griffith var nok et splittet menneske, og da jeg leste følgende beskrivelse av ham, fra Julia Lesages analyse av Broken Blossoms, falt noen brikker på plass: «When Griffith came of age in the South, the illustrious days of the Civil War and family prosperity were for him sadly a part of the legendary past. To be a writer was for Griffith to find a more modern, petit bourgeois way of being a real man in a culture not instinctively his own, of being socially functional yet still maintaining his felt identity as an Outsider, and of devoting himself to Creativity and Art.» Altså var D.W. Griffith en kunstner på søken etter tilhørighet i en ny verden, så hvis The Birth of a Nation er hans «nostalgiske» film om den gamle verden, er kanskje Broken Blossoms en film om den nye?
LO: Ja, for selv om Broken Blossoms utspiller seg i London, føles det som en amerikansk fortelling. Myten om mulighetenes land, som for tiden ligger nede med brukket rygg. Griffiths film føles underlig relevant akkurat nå.
K: Jeg ble overrasket over hvor medrivende det var å se Broken Blossoms med 2017-øyne, for på tross av at filmen er veldig datert – mest synlig i kineser-sminken, og noe av det overtydelige skuespillet fra de mannlige figurene – har den både poesi, stemning og fremdrift på moderne nivå, om man kan si det slik. Bildene til fotograf Billy Bitzer gjør inntrykk, og med tanke på at Broken Blossoms er laget i 1919, er det mange sekvenser som er direkte imponerende, rent visuelt.
LO: Det «indeksikale» er en vesentlig del av gleden ved å se gammel film, og som i Lumière-brødrenes pionerarbeider er det fascinerende her å se på menneskene, kostymene, omgivelsene. Roger Ebert påpeker i sitt fremragende essay om filmen (som en del av serien «Great Movies») at Broken Blossoms, på tross av sin intime fortelling, faktisk var mer kostbar enn episk anlagte The Birth of a Nation – og produksjonsdesignet er virkelig imponerende i sin detaljrikdom. Ikke minst i de kinesiske scenene, hvis eksotisme trolig slo pusten ut av publikum da filmen hadde premiere.
K: Også er det Lillian Gish, da, hun er vel alltid å regne som en hovedattraksjon – kanskje stumfilmalderens mest uttrykksfulle, ved siden av Falconetti? Hennes spedbygde skikkelse, med det engelaktige ansiktet, som var i stand til å uttrykke sammensatte følelser med sin finstemte mimikk. Griffith og Gish virker å forstå hverandre på et intuitivt nivå, og selv om tragedien i Broken Blossoms ulmer ligger like under overflaten, finner de en fin løsning på skildringen av Lucy, gjennom det tapre smilet. Gish-smilet!
LO: I denne filmen minner hun meg faktisk litt om Libuše Šafránková i Tre nøtter til Askepott (Vorlíček, 1973).
K: Šafránková-smilet? Ha-ha. Det har jeg ikke kjennskap til, for den filmen har jeg aldri sett. Men har hørt at den vises med jevne mellomrom på NRK, stemmer ikke det?
LO: Nå må jeg klype meg selv i armen – er det mulig? Vel, nå er den nettopp utgitt på nyrestaurert DVD av Arrow Films ‘label’ Second Run. Kanskje dét blir ditt vindu for å se Václav Vorlíčeks – i norsk sammenheng, vel og merke – herostratisk berømte film?
K: Kanskje. Jeg tør ikke love noe. Det er fortsatt mange Griffith-filmer (med Lillian Gish) jeg ikke har sett.
*
Sitater om Broken Blossoms
Griffith achieved what no other known man has achieved. To watch his work is like being witness to the beginning of melody, or the first conscious use of the lever or the wheel; the emergence, coordination and first eloquence of language; the birth of an art: and to realize that this is all the work of one man. – James Agee
*
Griffith in 1919 was the unchallenged king of serious American movies (only C.B. DeMille rivaled him in fame), and Broken Blossoms was seen as brave and controversial. What remains today is the artistry of the production, the ethereal quality of Lillian Gish, the broad appeal of the melodrama, and the atmosphere of the elaborate sets (the film’s budget was actually larger than that of Birth of a Nation). And its social impact. Films like this, naive as they seem today, helped nudge a xenophobic nation toward racial tolerance.
There is all of that, and then there is Lillian Gish‘s face. Was she the greatest actress of silent films? Perhaps; her face is the first I think of among the silent actresses, just as Chaplin and Keaton stand side by side among the men. When she was filming The Whales of August in 1987, her co-star was another legend, Bette Davis. The film’s director, Lindsay Anderson, told me this story. One day after finishing a shot, he said, «Miss Gish, you have just given me the most marvelous closeup!» «She should,» Bette Davis observed dryly. «She invented them.» – Roger Ebert
*
Perhaps reacting against the charges of racism which Birth of a Nation had provoked, Griffith clearly wanted Broken Blossoms to be considered anti-racist, but the film represses all understanding of the real mechanisms of racism. Griffith did not embed his depiction of doomed interracial love within an artistic structure that would clarify our understanding of race and racial oppression. Instead, he assigned to the Asian man the traits of his own class, that element of the petite bourgeoisie who feel themselves as individuals to be above economic and social constraints–sensitive outsiders morally superior to the bosses and brutes.
If the artistic structure of Broken Blossoms deals only superficially with race, it deals profoundly with sexual politics, especially masculinity. In particular, it implies that all three «types» of men under capitalism will desire the same type of woman–the unattainable woman or nonsexually active one. Battling Burrows represents the «family man.» Because he is an entrepreneur, an aggressive boxer, he represents the self-made man, and because of his economic level, he also represents the working class. Thus Griffith has condensed onto the figure of Burrows traits of both the capitalist and the worker. In this context, Burrows possesses his blonde virgin and good wife and child within the context of a man’s possession of his family. As I mentioned before, Griffith condensed and displaced all his notions of the potential evil of family life onto the figure of a lower class man both for his own protection and that of his audience. Similarly, projected onto the figure of the Chinese man are all the traits of the romantic hero, living only for the pursuit and never living out the fulfillment. – Julia Lesage
*
Bilder fra Broken Blossoms
