How to Have Sex har norsk kinopremiere 19. januar, og vises på filmfestivalen i Tromsø – visningstidspunktene finner du her. Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.

*

TIFF 2024: Molly Manning Walkers How to Have Sex tydeliggjør den sekstenårige jentas eksistensielle loop – på neonbelyste dansegulv i et alltid så korrumpert og stagnert Syden.

Molly Manning Walker er opprinnelig filmfotograf, og hennes prisbelønnede spillefilmdebut som regissør tar utgangspunkt i et tidløst tema: den vedvarende ambivalensen som skyggelegger tenårene og de tidlige tjueårene. Vekslingen mellom lyst og avsky, og usikkerhet knyttet til eget begjær, egen kropp.

De britiske arbeiderklassejentene Tara (Mia McKenna-Bruce), Skye (Lara Peake) og Em (Enwa Lewis) er seksten år og bestevenner. Mens de venter på avgangskarakterene som vil avgjøre retningen deres videre, reiser de til kystbyen Malia på Kreta for å drikke, klubbe og ha den beste sommeren i sine liv. I åpningssekvensen skriker og skråler de fra flyplassen til taxien til hotellkomplekset før de sjekker inn.

Det er altså overgangsperioden etter det siste året på skolen Manning Walker retter linsen mot – og den spesifikke pendlingen mellom tiltrekning og frastøtning som disse tre jentene gjennomlever i ferieresorten. Som regissør har hun tidligere gjort en rekke kortfilmer og musikkvideoer, og også How to Have Sex drives frem av et pumpende, pulserende lydspor som kun så vidt tar pause.

I en drikkelek (en versjon av nødt-eller-sannhet) med naboguttene på hotellet, Badger (Shaun Thomas) og Paddy (Samuel Bottomley), kommer det frem at Tara er jomfru, og har tenkt til å gjøre slutt på det i løpet av ferien. Herfra spinnes en advarselshistorie, med et nokså entydig feministisk budskap. Den innledende skamløsheten jentene imellom – de blir enige om at den som har mest sex får soverommet, mens de andre må ligge i stua; de handler inn premier som skal deles ut til feriens mest promiskuøse – får med ett en mørkere undertone idet Tara glir fra gruppa på en fest og går sin egen vei gjennom natten. I en mintgrønn, syntetisk minikjole som uunngåelig gjør henne ubekvem, begir hun seg inn i en nedadgående spiral der hun mister både uskyld og livsgnist.

Det gjennomgående ubehaget (som formidles visuelt, med nærbilder av hud smurt inn med sololje og tatoverte kropper i lite flatterende topper og shortser) er helt klart filmens styrke, godt hjulpet av McKenna-Bruces overbevisende rolleprestasjon. Sårbarheten og smerten samles i ansiktet hennes, under pudderet og glittersminken. Tara gråter når hun er alene, og tar på seg et modig glis idet hun åpner døren og møter vennene igjen morgenen etter, etter å ha tilbrakt natten på luftmadrass med nye bekjente.

Istedenfor å feire seksuell frihet og solidariteten mellom kvinner, tydeliggjør Manning Walker den sekstenårige jentas eksistensielle mørke. Trioen av såkalte bestevenninner viser seg å være et porøst fellesskap der intriger, hevnlyst og konkurranse får større utslag enn den påståtte samhørigheten.

Idet Tara stryker på eksamen – en beskjed hun får fra moren på telefonsvareren – er det åpenbart at filmen ikke gjengir den så misforståtte heiaropfeminismen (som Greta Gerwigs Barbie resirkulerer), men derimot understreker kulturens barbari, og den britiske arbeiderklassejentas utsatthet.

Slik er How to Have Sex en mer feministisk (eller egentlig humanistisk) film enn Yorgos Lanthimos’ Poor Things eller/og nevnte Barbie – begge eksempler på senkapitalistisk myndiggjøringsideologi der friheten ligger i å skape kvinneroller som tar for seg (slik mannlige protagonister pleide å gjøre det). Taras tilblivelse utspilles som en smadring av hennes enhet og helhet – et eller flere gjentatte tap av den hun en gang var.

Jeg er usikker på hvor troverdig fremstillingen av venninnerelasjonene er. Er Skye virkelig så dum at hun ikke registrerer Taras skuffelse etter den ikke-samtykkende sexen med Paddy? Når Tara på flyplassen (med ansiktet splittet i tre speil i taxfreens sminkeavdeling) sier til Em at hun sov da Paddy forgrep seg på henne, er den lesbiske venninnens reaksjon også litt forutsigbar (vi er jo enige i at «det er ikke greit»). Samtidig er det muligens nettopp slik empatien mellom sekstenåringene tar form? Jentene spiller gresk-ferieøy-spillet med innlevelse og dedikasjon til rollene de har blitt utdelt. Taras grovkornete skamløshet er kun en maske, et skuespill, og det skal lite til før rappkjeftede jenter på reise kommer til kort.

How to Have Sex er lagt til 2020-tallet, men millenniumsmoten (sammenfiltringen av neon, glitter, bare mager, navlepiercing og oppblåsbare leker) og fremstillingen av trashy Syden (byens struktur der alt samles rundt stripen med utesteder og alkoholutsalg) er ikke ulikt det sjelens Magaluf jeg selv reiste til på vennegjengtur i 2006, eller det litterære/vulgære Syden som Michel Houellebecq har skrevet om i flere misantropiske romaner, kanskje særlig Lanzarote (2000) og Plattform (2001), der de tropiske omgivelsene er åstedet for en kulørt cocktail av perversjoner og tidsfordriv.

Dyrkingen av neon og søplete estetikk har likevel sin begrensning. Det ensformige tone- og stemningsleiet understreker hvor ødelagte vi alle er; her har ukulturen virkelig nådd sitt metningspunkt. Fordi miljøet som skildres er søplete, må også filmformen være det. Desto mer outrert, desto bedre?

Det er fristende å sammenligne Molly Manning Walkers filmstil med Sofia Coppolas. Sistnevnte må kunne kalles gudmoren av musikkvideoformatet og filmatiske jenterom, med et ekstra varsomt blikk for pubertetens uskyld, angst og mørke. Coppola er mer sofistikert, mer dvelende og subtil, og gir publikum muligheten til å hvile i enkeltscenene. Filmene hennes er dessuten mer lekne, energiske og formmessig oppfinnsomme.

Jeg opplevde How to Have Sex som en intenst klaustrofobisk film, som en vedvarende bakrus i et lugubert hotellrom uten utsikt. Manning Walker forsøker ikke å herme etter Coppola, og det er en fordel. Og hvis tenåringsjenter ser How to Have Sex før sin første Syden-utflukt, er det tross alt lærdom å hente her.

Det er ikke bare enkeltmennesker som forgriper seg i How to Have Sex, men en kultur som penetrerer og slår uskylden ut av unge jentekropper. Emnet er evig (tilbake til den greske mytologiens Persefone og enda lenger tilbake), det kan gjøres sublimt, som i Catherine Breillats Á Ma Soeur! («Fat Girl», 2001), eller esoterisk, som i The Virgin Suicides (1999).

På stranden, når Paddy spør Tara hvem eller hva hun er interessert i, svarer hun pommes frites med smeltet ost. De tre jentene søker tilflukt i fett og frityr, som en glinsende hinne mellom munnen og verden.

Selv om jeg ikke er overdrevent begeistret for det vedvarende sansesjokket i How to Have Sex, gir Taras nedadgående spiral mer mening enn mye annet. Som et (komprimert, pedagogisk) bilde av tenårenes psykiske avgrunn lykkes filmen.