Gullpalme-vinneren Jeg, Daniel Blake er sannsynligvis den beste britiske satiren over nyliberalismen siden post-punk-bandet Gang of Four.
Britene har en stolt satirisk tradisjon når det gjelder å sparke oppover, spesielt når støvleskaftet treffer et sted mellom korporativ dekadanse og statlig inkompetanse i nyliberalismens tjeneste. Kanskje ikke så rart, når Margaret Thatcher tross alt var statsminister fra 1979 til 1990? De politiske forenklingene til side: det er langt fra den frivole leken til Armando Ianucci (In the Loop) til det harmdirrende alvoret til veteranen Ken Loach, som i en alder av 80 år har regissert et av sine sinteste filmverk.
Det er en liten detalj i Jeg, Daniel Blake som kanskje virker uviktig i filmens større rammeverk, men som blir stående som et nådeløst bilde på det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia – en forlengelse av den monetære forelskelsen mellom den aggressive kapitalismens apostler Thatcher og Reagan. «Det er et amerikansk selskap som tar seg av dette,» sier en sosialhjelpsbyråkrat til den sykemeldte håndverkeren Daniel Blake (Dave Johns), som etter et hjerteinfarkt tvinges ut i lediggang etter mer enn 40 år i full jobb. I møte med et system som gjeninnsetter den kafkaeske fremmedfølelsen i rovdyrkapitalismens språkdrakt, blir det tilsynelatende enkle spørsmålet om uføretrygd en endeløs labyrint av globale blindveier.
Under den foregående og nåværende konservative regjeringen i Storbritannia har vurderinger av helsetilstand blitt satt ut på kontrakt til det private, deriblant amerikanske næringsliv, i tråd med betydelige kutt i statlige utgifter. Den klassiske nyliberale maksimen om kostnadseffektivitet går fullstendig på akkord med høyresidens mantra om individets rettigheter, og selvmordsraten i Storbritannia har gått opp siden eks-statsminister David Camerons regjering implementerte disse nye arbeidskapasitetsvurderingene.
Det er nettopp en slik vurdering som skal hjelpe Daniel Blake, men som isteden ender med å dømme ham til et liv på siden av det sosiale. Og bedre enn noen evner Ken Loach å menneskeliggjøre konfliktene og tragediene som oppstår i kjølvannet av en inhuman politikk (akkurat her kan det vel også være greit å klargjøre at undertegnede ikke kommer til å legge skjul på hvor de politiske sympatiene ligger).
Jeg, Daniel Blake er fortalt med det samme alvoret som Ken Loachs mesterlige The Wind that Shakes the Barley (2006); med den samme intensiteten og et lignende driv, der sparsomme narrative rom hele tiden beveger de viljesterke rollefigurene ufrivillig mot stupet. Begge filmene mottok Gullpalmen i Cannes, og Jeg, Daniel Blake er da også utvilsomt det beste Loach har gjort siden The Wind that Shakes the Barley. Dermed ikke sagt at den er feilfri – og sannsynligheten er ikke stor for at den vil tåle så veldig mange gjensyn. Men umiddelbarheten i filmens rasende overflate er også det som gjør den til en hendelse; det som tillater Loach å gjøre film som aktivisme.
Selv om denne fortellingens mange arketyper er kamuflert bak den sosialrealistiske estetikken, er det likevel nødvendig å notere med rød penn at filmen har påfallende få originale karakterer (som ikke må forveksles med uoriginal karakterdynamikk). Loach har da også blitt kritisert for en manglende evne til å fylle sine filmer med mangefasetterte kvinneskikkelser – her er ”rivalen” Mike Leigh, som gjør mer nyanserte filmer enn Loach, av et helt annet kaliber; se bare Another Year (2010) eller Happy-Go-Lucky (2008).
I Jeg, Daniel Blake henfaller Loach til hore/madonna-komplekset, og når alenemoren Katie (Hayley Squires) etter hvert sysselsettes i et bordell, våker manuset faretruende nær tropen om den godhjertede prostituerte. Rollefiguren er forståelig nok tegnet slik av dramaturgiske og politiske hensyn, og blir en velbegrunnet brikke på vei mot den totale tragedien, men det hele skinner dessverre igjennom som litt for gjennomsiktig.
Manusforfatter Paul Laverty har samarbeidet med Loach på et dusin filmer, og teksten er sylskarp (nærmest som en selvfølge) der den skjærer gjennom de byråkratiske tropene. Fortellingen er på sitt varmeste og skjøreste i samspillet mellom Daniel Blake, Katie og hennes to barn. Disse scenene består i hovedsak av noen små tablåer fra et vanskelig dagligliv – Daniel som stikker innom for å lage mat til familien, som monterer og fikser opp en falleferdig kommunal leilighet, som leker med barna.
Men dette er også skildringer hvor et hjerteskjærende alvor aldri ligger langt unna den hverdagslige solidariteten. To av filmens såreste øyeblikk er båret oppe av Hayley Squires’ nydelige skuespill – en middagssekvens hvor hun avstår fra å spise for å kunne gi nok til barna, og en spesielt vond scene på et lokalt fattighus for utdeling av matvarer. Til filmens fordel lar Loach heller aldri Daniel bli noen åpenbar farsfigur, eller noen romantic interest. De to barneskuespillerne er også sjeldent imponerende.
*
Den amerikanske professoren Mark Lilla ved Columbia University har fått mye blest – og kritikk – for å hevde at venstresiden ligger nede med brukket rygg, mye på grunn av den liberale identitetspolitikken: kulturelle og sosiale kategorier som etnisitet, religion eller kjønnsidentitet har erstattet de tradisjonelt store kampsakene, noe som igjen kan forklare hvorfor presidentvalget i USA i 2016 gikk som det gikk. Denne innvendingen ligger der nå som et åpent sår – minoriteter har ikke annet valg enn å gripe til kultur fremfor klasse som identifikasjonsprinsipp, når rasismen er institusjonell og de sosiale kategoriene påtvunget, som blant annet Tah-Nehisi Coates skriver innsiktsfullt om («den sorte kroppen»).
I alle tilfeller er det en dreining mot klasse som ligger til grunn for Ken Loach og Paul Lavertys manus – i det minste en påminnelse om at identitet kanskje ikke alltid med rette har blitt skilt ut fra klassetilhørighet. Bare det at klassefokuset i Jeg, Daniel Blake oppleves så forfriskende, nesten som en slags anakronisme, er en ubehagelig påminnelse om venstresidens sviktende evne til å tenke to tanker på samme tid. Så springer det da også ut av en bestemt tid og et bestemt sted; håpløse reformer i offentlig sektor til tross, er det vanskelig å tenke seg en film som Jeg, Daniel Blake i et norsk filmlandskap.
*
Debutalbumet til Gang of Four, Entertainment! (1979), er et av mange som markerer overgangen fra punk til post-punk, og som kanskje best av alle kjennetegner sjangeren. Albumet syder av dub-aktige rytmer, monoton avlevering av kulturpessimistiske og bitende vokalfraser, bassgitaren er høyt oppe i miksen, og den monomane tilnærmingen til låtskriving og komposisjon bidrar til nærmest perfekte poplåter. Et bedre album kom aldri fra Gang of Four (som fortsatt holder på!), og snart 40 år senere er det kanskje tekstene som står sterkest. Marxistiske konsepter som varefetisjisme og fremmedgjøring slynges inn i harde låtstrukturer – ta bare Natural’s Not in It, som i Guy Debords ånd kaster et grimt lys over kommodifiseringen av fritid og jobb:
The problem of leisure, what to do for pleasure?
Ideal love, a new purchase, a market of the senses
Dream of the perfect life
Economic circumstances, the body is good business
Sell out, maintain the interest, remember Lot’s wife
Renounce all sin and vice, dream of the perfect life
This heaven gives me migraine
The problem of leisure, what to do for pleasure?
Coercion of the senses, we are not so gullible
Our great expectations, a future for the good
Fornication makes you happy, no escape from society
Natural is not in it, your relations are of power
We all have good intentions, but all with strings attached
Det er naturligvis en lang vei fra konsumnivået i Gang of Fours satire over middelklassens varefetisjisme til regningene som hoper seg opp og pantelåneren som fjerner stort sett alt Daniel eier. Men det er like fullt noe punk i Ken Loachs tilnærming til relasjonen system/individ. Grepet viser seg frem umiddelbart i filmens første scene, når fortekstene går over en sort skjerm, og vi hører frasene i ordsparringen mellom Blake og en offentlig ansatt; et slags ugjennomtrengelig retorisk spill. Hvert fordummende spørsmål om sykdomsbildet blir byråkratens hammer mot Daniels selvfølelse – og å beholde et minstemål av verdighet blir etter hvert en uoverstigelig bakketopp. Som i Natural’s Not in It er frasene bare tomme og selger-aktige («Economic circumstances») – og «We all have good intentions, but all with strings attached» er en treffende beskrivelse på de statsansattes avmakt.
Med Donald Trump som både sykdom og symptom i vår tid, er det ikke rent få kommentatorer som har grepet etter en orwellsk tankegang for å forklare hvordan språklige tvetydigheter og et begrepsmessig meningstap gjennomsyrer det offentlige ordskiftet. Det gjenstår fortsatt en del opp til den totale farsen, som i Terry Gilliams Brazil (1985), men Loach og Laverty er sjeldent treffsikre i sine komisk-tragiske skildringer av hvordan det byråkratiske språket har blitt markedslogikkens språk. Loach gjør det mer direkte enn Maren Ade i Min pappa Toni Erdmann, en annen film som utforsker språklige strukturer, men med et ganske annet fokus på hvordan profittspråket invaderer også den mellommenneskelige sfæren.
Den britiske underklassen i Ken Loachs bilde har fortsatt evnen til å snakke forbi og på siden av overmaktens tilslørende vendinger, uten at det tipper over i champagnesosialismens romantisering av arbeideren, eller høyrepopulismens renhetssøkende konstruksjoner av «det ekte folket». En spesielt fin scene hvor Daniel latterliggjør coaching-mentaliteten på et CV-kurs demonstrerer dessuten humorens radikale potensial – hvordan latteren kan bli en revolusjonær kraft i nesten karnevalesk forstand, men også den eneste trøsten. For når smilene forsvinner står Daniel fortsatt der med sin håndskrevne CV i hånda, ingen framtidsutsikter eller forutsetninger for å kunne selge seg selv inn som arbeidskraft.
Nettopp fordi kommunikasjonen er så usynlig, innlemmet og dermed ufarliggjort i det offentlige – for å si det med Gramsci, hegemonisk – er det desto viktigere, og riktigere, at Loach lar dette tre frem med så stor tydelighet. Selvfølgelig er det mindre punk å angripe etatenes mangel på klarspråk, enn det var for venstresiden å angripe jernkvinnen Thatchers nedslakting av gruvearbeiderstreiken (som ironisk nok begynte i 1984). Symbolene, de visuelle bildene, ligger jo ikke klare som på fagforeningenes plakater. Akkurat derfor blir det manusets oppgave å dekonstruere med brutal enkelhet, la absurditetene bli overtydelige på arbeidskontoret, og agitere der det oppfordres til høflig underdanighet. Det er i et slikt filmatisk rom vi kan bli påminnet om at natural’s not in it, uansett hvor sterke etterskjelvene er fra Thatchers mantra om at «there is no such thing as society».
Det er med bevisstheten om at nettopp sosialdemokratiske partier sto for 90-tallets fremelsking av New Public Management-modellen, at Loach forfekter den kreative, frittstående aktivismen som veikart utenfor toparti-systemet. «I’ve been dreaming of a time when / the English / are sick to death of Labour / and Tories,» som Morrissey sang det så fint for tretten år siden (Irish Blood, English Heart fra albumet You are the Quarry [2004]). Loach støtter den nåværende Labour-lederen Jeremy Corbyn, men holder seg fortsatt til Left Unity, det lille og mer rendyrket sosialistiske partiet som han selv tok initiativ til å starte opp i 2013.
Dette leder oss til en av filmens mest naive, men også mest komplekse scener; en sekvens hvor Daniel sprayer ned veggene utenfor jobbsøkersenteret – med teksten «I, Daniel Blake demand my appeal date before I starve» – og høster applaus fra hele gatebildet: tilfeldige forbipasserende, et utdrikningslag og en eldre hjemløs, alkoholisert mann, som inntar dobbeltrollen som systemkritisk gatepredikant og fatalistisk påminnelse om hvor Daniel selv kan ende. Protest som performance. Det filmen mangler av Dardenne-brødrenes eksperimentelle formbevegelser og helt særegne måter å anskue hverdagens rytme på (med To dager, en natt som et foreløpig høydepunkt), tar Ken Loach igjen i den uforsonlige kampviljen, som på grunn av en insisterende humanisme nettopp blir forsonende.
Jeg, Daniel Blake er så vellykket som den er fordi den er et kampskrift med masseappell, en film som makter å løfte sosialrealismens ofte dikotomiske kronikk-tale til å bli filmkunst. Bak de mange vådeskuddene av meningsytringer som reproduserer det allerede sagte, er det at Ken Loach fortsetter å lage film en påminnelse om hvilken plass levende bilder bør i ha i samtiden.
*
Jeg, Daniel Blake er nå tilgjengelig på VOD/DVD/Blu-ray.