Regissør Leiv Igor Devolds Norwegian Dream er en knyttneve av en spillefilmdebut, som tvinger norske tilskuere til å se Norge utenfra. Det handler om å være ung og skeiv, om utsatthet og hva det vil si å stå utenfor.
«Du er farlig», sier Robert til Ivar. Han er ikke farlig fordi han har kjørt på foten til Marek med gaffeltrucken. Han er farlig fordi Robert er interessert i ham. Det er ikke de norske eller polske jentene den polske arbeidsinnvandreren har øyne for, men kollegaen på jobben. Ivar er farlig fordi hans nærvær bryter ned den veggen av falsk maskulinitet Robert har bygget opp omkring seg. Hele hans identitet står på spill. Derfor er Ivar farlig.
Robert vil gjøre det rette, tjene ekstra penger slik at leiligheten moren har kjøpt i Polen ikke skal forsvinne i et gjeldssluk. Samtidig vil han finne seg selv, identiteten han har gjemt og skjult. Han står utenfor både fordi han er polakk i Norge, og utnyttes av nesten alle omkring ham, og fordi han er en mann som blir forelsket i menn.
Leiv Igor Devold er hittil mest kjent for kinodokumentaren Den tilfeldige rockestjernen (2015), en rockumentar der bandet Kaizers Orchestra skildres gjennom Helge Risa, «mannen med gassmasken». Devold har dessuten regissert et knippe kortfilmer, både dokumentarer og fiksjon. Han gjorde seg bemerket allerede med det korte dokumentarportrettet Journalisten (2004), om en kjent politisk journalist i Polen med Parkinsons sykdom. Samme år regisserte han også Tomorrow, et intenst lite drama om det umulige kjærlighetsforholdet mellom den unge bakeren Tomek og den gifte frisøren Julia. Her ser vi paralleller til spillefilmdebuten nesten tyve år senere, både i stil og tematikk. Norwegian Dream er imidlertid et stort steg framover for Devold, og en seier for hans mange samarbeidspartnere.
Denne filmen er et virkelig svennestykke, med mye på hjertet. Den klarer å balansere sine hovedtemaer på en usedvanlig vellykket måte, og synes å være en bevisst liten film, som går tett på hovedpersonene, i en stram fortelling som har røtter i den sosialrealistiske tradisjonen. Vi er imidlertid ikke ved kjøkkenbenken, men ved samlebåndet i trøndersk laksenæring og midt i vanskelige relasjoner og identitetsvalg. Filmen har en respektfull nærhet til sine rollefigurer og sitt stoff, og den lykkes både i å stille viktige spørsmål og antyde like viktige svar.
Den norske drømmen
Nittenåringen Robert (Hubert Milkowski) kommer til Norge for å skaffe penger slik at han og moren kan betale gjelden på leiligheten i Polen. Han innlosjeres så tett opp til arbeidskameratene som mulig. Marek (Jakub Sierenberg) har allerede vært her i fem år, og vet hvordan ting fungerer. På jobben er det imidlertid Ivar (Karl Bekele Steinland) som får oppgaven med å sette Robert inn i arbeidet.
Ivar er annerledes enn de andre på fiskeforedlingsbedriften. Han er sjefens sønn, men samtidig akkurat som alle andre ansatte. Hudfargen gjør at han umiddelbart skiller seg ut, og han forteller senere til Robert at han er adoptert. Viktigere er det at han danser for seg selv i en pause, noe som får de polske arbeidsinnvandrerne til å fleipe på en ondsinnet måte. Ivar er ikke som Marek, som pumper jern og fester hardt mellom arbeidsøktene.
Robert trenger mer penger, og Ivar tilbyr ham en ekstrajobb i Trondheim. De to blir bedre venner, men da en venninne av Ivar ser de to sammen, og forteller dem hvor søte de er, flykter Robert. Han forlater Ivar uten et ord, og reiser tilbake til Frøya på Trøndelagskysten. Robert flykter ikke bare fra Ivar og alt det kollegaen står for, men også fra seg selv. Møtet mellom de to skal forandre ham for alltid.
Ivar bor ikke hjemme hos faren Bjørn (Øyvind Brandtzæg), men på en liten båt. Robert oppsøker ham for å gi tilbake pengene han fikk for ekstrajobben. Begge vet hva det dreier seg om: Robert kan ikke komme ut av skapet. Det er for vanskelig for ham å vise åpent hvem han egentlig er. Da vil ikke minst hans polske arbeidskamerater fryse ham ut. «Tror du det er lett for meg? Hva ville skjedd dersom noen fant ut?»
På fiskeforedlingsfabrikken går det heller ikke så godt. Arbeidstilsynet har funnet ut at bedriftens overtidsbetalingssystem er ulovlig, og fagforeningen vil at arbeiderne skal organisere seg. At Roberts mor Maria (Edyta Torhan) uventet dukker opp skaper nye problemer. Også hun vil jobbe i Norge for å skaffe ekstra penger. Hun forstår raskt at arbeidsoppgavene er nedverdigende, og at hun samtidig gjør det vanskelig for Robert. Hun trodde ikke hun ville savne å undervise om poesi til skoletrøtte polske barn, men nå forbanner hun Norge.
Arbeidsinnvandrerne går til streik. Også Ivar legger ned arbeidet, men Robert føler at han kun har én utvei. For å skaffe penger blir han ikke bare streikebryter, men tar imot de ekstra fordelene han får fra Ivars far, som skaffer ham ny leilighet og forfremmelse. Alt som var fast i tilværelsen hans smuldrer opp. Etter at han har fortalt moren at han er homse, når han et bunnpunkt. Moren svarer ikke der og da, men sier senere unnskyld. Deretter forsvinner hun. Et brev forteller at hun har reist tilbake til Polen.
Robert må ta viktige valg, og vi følger ham i filmens siste del mot noen avgjørende spørsmål: Skal han forlate jobben i Norge? Og får han forsonet seg med Ivar?
Maskulinitet og skeivhet
At Norwegian Dream handler om menn og maskulinitet er åpenbart. Ved å skildre og kommentere Roberts vei ut av skapet, stiller filmen spørsmål om identitet. Hva er en «ekte mann»? Dette er noe fortellingen kommer tilbake til gang på gang. «Har du aldri ønsket å bli Iron Man?», sier Robert når han fleiper med Ivar. Han refererer til Robert Downey Jr.. Og det er en slags tradisjonell «jernmann» Robert i begynnelsen framstår som. Han pumper jern akkurat som Marek, og han ser nærmest ut som en skinhead, med sitt barberte hode og kantete ansikt. Han viser ingen følelser. Han er alene, men framstår likevel sterk. Sakte, men sikkert kompliserer filmens historie denne posisjonen.
Arbeidskameratene gjør narr av Ivars femininitet, og faren mener at sønnens skeive legning er en forbigående fase. Både det polske mannskollektivet og Ivars far representerer en tradisjonell giftig maskulinitet. Sistnevnte blir etter hvert fortellingens «skurk», ikke bare fordi han skruppelløst utnytter arbeidsinnvandrerne, men han prøver også å presse sønnen inn mot en mer maskulin og heteroseksuell rolle. Ivar har nemlig en drøm om å bli skuespiller, og liker å opptre i drag, og i en sentral scene finner Robert ham på kne ved kaikanten i ferd med å fiske opp sine fargerike klær som faren har kastet på sjøen med ordene: «Det er på tide å bli mann».
Senere bruker Bjørn nesten samme ord til Robert. Denne gangen ikke for å si noe nedsettende om homoseksualitet, men for å vise Robert at han gjorde rett da han ble streikebryter og lot seg kjøpe av bedriftslederen. «Det er sånn ekte menn gjør!», snerrer han. Robert inntar da umiddelbart en tradisjonell mannsrolle, som forsterkes av hans ord til moren: «Jeg skal ta vare på oss». Den konvensjonelle forsørgeren blir en ny identitet, og Robert går imot sin samvittighet og legning fordi …en mann må gjøre hva en mann gjør. Slik etablerer filmen en skarp kontrast mellom en tradisjonell og i noen tilfeller giftig maskulinitet, som nærmest hamrer inn at ensomheten gjør en sterk, mot en mer sosialt ansvarlig og leken skeiv maskulinitet, som sier at ensomhet gjør en svak. Det er ingen tvil om at vår sympati blir plassert på Robert og Ivars side.
Skyldfølelsen til Robert blir også viktig i filmen. Han preges ikke bare av frykt for å komme ut av skapet i et mannsdominert miljø, han har også med seg en opplevelse fra Polen som gjør ekstra vondt og som hjemsøker ham. Seks måneder tidligere har han vært på en date med en mann, men da en gjeng menn dukket opp og brutalt skamslo den mer feminine vennen, ble Robert stående passiv og se på. Sviket mot vennen og seg selv har blitt et sår som ikke leges, og forhindrer ham i å åpne seg – både for Ivar og seg selv.
Slik skildrer Norwegian Dream det å være ung og skeiv i Norge i dag, sammen med brytninger mot rolleforventninger knyttet til tradisjonell maskulinitet. «Et øyeblikk trodde jeg du var annerledes», sier Ivar til Robert i en sentral scene, og Robert svarer kontant: «Som deg?» Leiv Igor Devolds film handler om å vokse opp og finne seg selv, og kunne leve med det å være annerledes.
Migrantfilm
Kjærligheten er ikke bare vanskelig for Robert fordi han og Ivar er skeive, men også fordi det er en kjærlighet som trosser nasjonale og sosiale grenser. Norwegian Dream er et eksempel på det som gjerne kalles migrantfilm. Riktignok er ikke regissør Leiv Igor Devold selv immigrant, men både han og filmen er norsk-polsk. Fortellingen skildrer hvordan det er å krysse grenser, fra det rent bokstavelige, å befinne seg i et annet land enn der man ble født og vokste opp, til det mer symbolske ved å krysse sosiale og seksuelle grenser.
Robert og Ivar lever mellom to kulturer. Langt på vei befinner Robert seg i et sosialt vakuum. Han er omgitt av andre polakker, og snakker mest polsk i det daglige, men tyr til engelsk når han snakker med nordmenn. Ivar på sin side skiller seg ut på grunn av sin hudfarge. Han er norsk, men ser annerledes ut enn de andre i filmen. Begge befinner de seg et sted imellom på grunn av sin seksuelle identitet, som i fortellingen hverken er godtatt av polakker eller nordmenn.
Dette er et viktig tema i migrantfilmen. Norwegian Dream kan tematisk minne om de aller første migrantfilmene laget her i landet. Filmforskeren Eva Bakøy pekte i flere artikler og bokkapitler tidlig på 2010-tallet (bl.a. i utgivelsen Den andre norske filmhistorien, 2011, Universitetsforlaget) på at filmene Øye for øye (Gianni Lepre, 1985) og Makaroni Blues (Bela Csepcsanyi og Fred Sassebo, 1986) kunne regnes som de første virkelige migrantfilmene. Dette er dramaer om personer som befinner seg i et mellomrom mellom nasjoner, kulturer og identiteter. Senere har vi sett komedier, gangsterfilmer og mer alvorlige kunstfilmer som tar opp migrasjon og temaer knyttet til multikulturell identitet. Iram Haq og Hisham Zaman er blant de fremste regissørene som kan knyttes til denne tradisjonen her i landet.
Norwegian Dream er langt på vei en typisk migrantfilm. Hovedpersonen Robert er sårbar og utsatt som arbeidsinnvandrer, og han befinner seg i en vanskelig livssituasjon. I motsetning til i mange lignende filmer befinner imidlertid ikke Robert seg i en kald og trøstesløs storby, men den vakre trønderske naturen gjør hans ensomhet og rotløshet enda tydeligere. Han mangler den sosiale tilknytningen og materielle tryggheten som tillater ham å nyte omgivelsene. Han ser naturen rundt seg bare som noe fremmed og uskjønt.
At Robert og de andre polske arbeidsinnvandrerne er ofre for kritikkverdige samfunnsforhold er et annet avgjørende trekk som knytter Norwegian Dream til en migrantfilmtradisjon. De utnyttes av bedriftseieren, som betaler dem mindre enn det han ville ha måttet betale en norsk arbeider, og hans måte å behandle sine ansatte på når streiken er et faktum tydeliggjør hans rolle som en kynisk utnytter av arbeidskraft. En scene henimot slutten illustrerer ironisk hvordan han og mange nordmenn tenker når det gjelder arbeidsinnvandring.
Han prøver å forklare Robert hvorfor han handler som han gjør, og sier at det er fordi profittmarginen er så liten. De var nær konkurs en gang for mange år siden, sier han. Og hele lokalsamfunnet er avhengige av bedriften. Hva ville lokalsamfunnet blitt uten bedriften, spør han, som om det forklarer hvorfor han behandler arbeidsinnvandrerne dårlig. Dette slår snarere fast at det fremdeles i dag eksisterer et oss-mot-dem-perspektiv i mange norske lokalsamfunn.
I Leiv Igor Devolds film er det imidlertid ikke en altfor skarp svart-hvitt-skildring av Polen og Norge. Livet i Polen er like preget av homofobi som det i Norge, og polakkene utnyttes like skruppelløst av den polske hybelvertinnen som av den norske bedriftseieren. Arbeidsinnvandrerne er ofre både for polsk og norsk utbytting. Ivar og Robert er dessuten ofre i dobbel forstand på grunn av homofobi.
På en sår og effektiv måte skildrer Norwegian Dream hvor avgjørende penger er for dem som ikke har nok til å leve et enkelt, men verdig liv. Tidlige norske migrantfilmer rettet gjerne en kritikk mot norsk materialisme, slik som Eva Bakøy påpeker, og bruker dette for å skildre Norge og nordmenn som sjelløse materialister. I Devolds film er det polakkene som ustanselig snakker om penger. De er jo i Norge for å tjene mest mulig på kortest mulig tid, for å forsørge sine familier eller nedbetale gjeld. Alt dreier seg om penger.
Det er imidlertid typisk at selv Ivar, som jobber på fiskeforedlingsbedriften, har et mer avslappet forhold til penger. Han kan låne til Robert. Han tenker ikke på framtiden slik som Robert gjør det. Ivar kan tenke på å realisere seg selv, og ikke spinke og spare for å betale gjeld eller holde hodet over vannet i hverdagen. Ivar har også andre drømmer enn det Robert har.
I en liten scene som framstår som helt sentral, snakker Robert om sin drøm om å få en egen bensinstasjon eller franchise. Ivar ler overbærende av at han ikke tenker stort. Det er ikke direktørposisjonen Robert drømmer om, men å ha en sikker inntekt. Selv ønsker Ivar å bli skuespiller. Tydeligere kan man ikke skildre forskjellene mellom nordmannen og polakken. Begge står de utenfor fordi de er skeive, men deres ambisjoner er helt forskjellige. Migranten kan drømme om å eie en bensinstasjon, nordmannen kan ha et høyere mål. Ikke minst om å realisere seg selv som danser eller skuespiller.
Sosialrealistisk samfunnskritikk
Filmens tre manusforfattere, med polske Justyna Bilik i spissen, bygger effektivt en historie som tar i bruk en klassisk dobbel intrige. Dette gir «oppveksthistorien» et produktivt dobbeltperspektiv. På den ene siden dreier det seg om Roberts sosiale identitet og oppvåkning, i form av forståelse for det å stå sammen og være solidarisk. På den andre siden hvor smertefullt det er å befinne seg enten utenfor eller mellom faste normer og forventninger.
Norwegian Dream kretser også om en annen dobbelthet. Robert er fremmedgjort både som skeiv ungdom i et fiendtlig miljø, og som arbeidsinnvandrer i et fremmed land. Fremmedgjøring er helt sentralt i migrantfilmen, men det er også viktig i mange moderne sosialrealistiske fortellinger. Samfunnskritikken som Devolds film formulerer er både sosial og eksistensiell, men kritikken av holdningene og fordommene knyttet til skeiv identitet er først og fremst sosial.
Som samfunnskommentar er Norwegian Dream besk og skarp. Den retter imidlertid mer skyts mot sosial dumping, utnytting av arbeidsinnvandrere og triksekultur i en mellomstor norsk bedrift enn mot homofobi. Samfunnskritikken rettes mot selve Norges hjerte: småbedrifter og fiskeforedling. På samme måte som sosialrealisten Ken Loach rastløst har avslørt og diskutert skyggesidene i det engelske samfunnet, blottlegger Bilik og Devold det mørke hjertet i det norske samfunnet. Bak de vennlige ordene og smilene finnes en hard og kynisk kjerne.
Stilistisk kan Norwegian Dream karakteriseres som en sosialrealistisk fortelling. Den fokuserer på det hverdagslige, de små tingene som møter en arbeidsinnvandrer eller en skeiv person, og den kretser omkring idéen om solidaritet. Også fraværet av solidaritet og forståelse knyttet til skeiv seksuell identitet er avgjørende.
Leiv Igor Devold og hans medarbeidere har skapt en god filmfortelling, med rollefigurer det er lett å forstå og sympatisere med. Bilik og Devold manøvrerer Robert og Ivar med sikker hånd fra det ene eksistensielle og sosiale dilemmaet til det andre. Det gjør at filmen føles levende og sann. Det sannsynliggjør også fortellingen og rollefigurene. «Dette kunne ha skjedd i virkeligheten,» tenker vi. Samtidig kan den langt på vei karakteriseres som en idéfilm. Det sentrale er hvordan rollefigurer og fortellerelementer til syvende og sist er til for å synliggjøre, illustrere og vise fram kjerneidéer.
Sosial dumping, utnytting av arbeidsinnvandrere, og trangsynte og giftige holdninger til skeiv seksuell identitet, er disse idéene, og alt som skjer i fortellingen bidrar til å lede oss mot disse motivene. Dette er også et sentralt trekk ved sosialrealismen, der fortellingene er ment å illustrere problemer slik at de kan løses.
Den sosiale samvittigheten var typisk for sosialrealistiske klassikere slik som Sykkeltyvene (Vittorio de Sica, 1948) eller Ken Loachs Kes (1969) og Riff-Raff (1991). Disse ønsker å endre verden. Ikke gjennom propagandistiske slagord, men med små historier om helt vanlige folk som sliter med fattigdom og sosial eller seksuell utsatthet. Leiv Igor Devold når «selvsagt» ikke opp til disse klassikerne, men hans film preges også av ønsket om å bruke en liten fortelling til å åpne folks øyne, slik at vi kan bidra til å gjøre verden et litt bedre sted å være.
Det som gjør Norwegian Dream så effektiv og rørende, er de små detaljene som Devold og hans medarbeidere bruker for å både sannsynliggjøre og synliggjøre utsattheten som preger rollefigurene. En liten scene som kommer henimot slutten, kan illustrere både det hverdagsnære, eksistensielle og de større tematiske ideene:
Robert er nærmest blitt en slags formann som streikebryter, og en av de nye ansatte som har tatt jobbene til de streikende polakkene blir utsatt for en ulykke på samlebåndet. Robert må forbinde såret, og vil ringe til ambulanse og skaffe hjelp, men den nye arbeideren protesterer. Han kan fortsette å arbeide, sier han. Tydeligere kan det ikke illustreres, på en diskret og effektiv måte, at det alltid vil være noen som er mer desperate i sin jakt på en jobb. Det vil alltid være noen andre som er så utsatt at de tvinges til å jobbe under enda dårligere arbeidsforhold.
Devolds film bør også berømmes for sin effektive stil og form. Særlig det urolige og nervøst bevegelige kameraarbeidet til fotografen Patryk Kin bidrar til å gjøre filmen ekstra levende. Klippingen er stram og skaper en rytme som hugger seg fram i fortellingen på en pulserende måte. Vi kommer alltid nært inn på rollefigurene, oftest rent bokstavelig talt i halvnære og nære innstillinger, slik at vi ser ansikter og kropper som puster og lever. Komponist Florian Tessloff og regissøren vet hvordan den kan underbygge stemninger og miljøer forsiktig og nedtonet, slik at musikken ikke blir påtrengende.
Skuespillerne gir i tillegg gode rolletolkninger, og sannsynliggjør det som fort kunne blitt pappfigurer. De skal illustrere idéer og gi et kritisk blikk på Norge, men gjør det ved å være sammensatte, levende, mangesidige og sanne. Det er veldig godt gjort!
Å se Norge utenfra
Norwegian Dream skildrer hvordan unge Robert prøver å finne en personlig og sosial identitet. At dette er både et motiv og et mål slås fast helt i begynnelsen av filmen. «Majestetisk, ikke sant», sier Marek til Robert når han ser ut på naturen utenfor vinduet i sitt nye husvære i Norge. Han følger umiddelbart opp med utsagnet: «Du blir lei av det etter en halvtime». Når Roberts mor ankommer, slår også hun fast: «Det ser ut som på månen!»
Dette er sentrale replikker som signaliserer at til og med den flotte naturen som nordmenn flest elsker kan ses på en annen måte. Selv Norges naturlige overflate gjøres fremmed gjennom replikkene, slik at vi kan se vårt furete og værbitte land med andres øyne. Det samme gjelder for den sosiale siden av Norge. Arbeidslivet ses utenfra. Også det skeive motivet blir sett utenfra.
Det fiktive lokalsamfunnet på Trøndelagskysten blir et slags symbol på Norge som nasjon. Trangheten og selvgodheten i det norske samfunnet ses som i et avslørende trollspeil. Her er ikke bare det faktum at de arbeidsfiendtlige holdningene ved bedriften nærmest er det som holder Norge gående, eller i hvert fall øker velstanden på andres bekostning. Flere sider ved vårt land blir gjort pinlig synlig i filmen. «Det er ikke personlig», er replikken til en kvinne som beskylder Roberts mor for å ha stjålet et smykke, og hun fortsetter: «Det er normalt».
Hun vil kikke i vesken til Maria, men Roberts mor ser dette som den lille hverdagsydmykelsen den er, og protesterer høylytt. Ikke bare tvinges hun til å vaske andre folks toaletter for å betale gjelden på leiligheten, hun ydmykes også. Og det er det normale. Tittelen på Devold film framstår mer og mer ironisk. Det som er en drøm for Robert og de andre arbeidsinnvandrerne viser seg å være nærmere marerittet.
Så Norwegian Dream har en besk ettersmak, nettopp fordi den føles ekte og sann. Filmen snur og vender på alle de elementene vi nordmenn er blitt så vant til at vi ikke lengre registrerer, fordi det er blitt en selvfølge. Alt fra vakker natur og mat til holdninger om maskulinitet og seksuell identitet. Leiv Igor Devolds film holder opp et speil hvor det norske vises fram i et krast og kritisk lys. Han viser at de viktigste valgene er opp til oss tilskuere.
I filmens avslutning forlater vi Robert ved en korsvei. Han kan velge å gå tilbake til bedriften, forbli streikebryter og forråde sine venner og kollegaer på jobben. Han kan vende tilbake til det machopregede kollektivet av arbeidsinnvandrere fra Polen. Eller han kan gå til Ivar som sitter i bilen og venter på ham. Filmen gir ikke noe endelig svar.
Vi må selv fullføre historien om Robert, men filmens tagline – «Når verden er imot deg, velg håp» – gir en pekepinn på hva regissøren og hans medarbeidere ønsker. Likevel er det til syvende og sist opp til oss tilskuere å lage avslutning på historien. Akkurat som selve livet, er fortellingens slutt tvetydig og åpen.
