Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Peter Weirs gjennombruddsfilm Picnic at Hanging Rock (1975) vises fra og med torsdag 26. september  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Picnic at Hanging Rock (1975) er fortsatt uutgrunnelig. Vi har sett Peter Weirs kultklassiker på nytt og forsøker å bli enige om hva som gjør den enestående.

På Valentinsdagen år 1900 drar noen piker fra en australsk kostskole på piknik ved den aboriginske helligdommen Hanging Rock. Med hvite kjoler, hansker og solparaplyer eskorteres de med hest og kjerre ut i naturen. Den vakreste av dem, Miranda (Anne-Louise Lambert), får æren av å dele en hjerteformet kake med en stor kniv, mens venninnene står begeistret rundt. Minutter senere angripes kaken av vrimlende maur, og harmonien blir kaos. Noen av jentene går på oppdagelsesferd i fjellet og vender aldri tilbake. Ingen har noensinne funnet ut av hva som egentlig hendte denne skjebnesvangre formiddagen.

*

Lars Ole Kristiansen (LO): For meg er Picnic at Hanging Rock like evigvarende mystisk som 2001: En romodyssé (1968) og Mulholland Drive (2001). Det uoppklarte, avrevne, litt uferdige ved filmen gjør den så spesiell og uhyggelig.

Hedda Robersen (H): Panfløytemusikk innleder Picnic at Hanging Rock. Skolejenter skriver valentinsbrev til hverandre ikledd hvite blondekjoler, før de skyller ansiktene i blomstervann – en balje med roser, kronblader, torner – grer håret med myke børster, siterer kjærlighetsdikt med tenåringers innlevelse og drar på utflukt til det myteomspunne Hanging Rock.

Fugler kvitrer. Kvister knekker. Maur kravler på søtt bakverk. Handlingen kretser om en ubesvart, taus forelskelse: barnehjemsjenta Saras (Margaret Nelson) idealisering av den engleaktige Miranda, en omgjengelig jente med blondt, bølgende hår. En kontrast til den vanskeligstilte Sara som ikke får bli med på utflukten fordi hun ikke kan betale for det.

Selskapet av stråhatter og parasoller må ha vært en inspirasjon for Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999) – også den er drevet frem av stemning. Eller litterære klassikere som Fleur Jaeggys Tuktens lykkelige år. Kostskole-dramaet er en perfekt subsjanger for pubertale kvaler og poetiske metamorfoser. Weirs esoteriske drømmebilde er fremdeles blant mine favorittfilmer. En mørk perle.

LO: Peter Weir begynte karrieren med filmer som fanget Australias dramatiske, ofte ugjestmilde – til og med livsfarlige – natur. Senere ble han plukket opp av Hollywood og signerte kunstnerisk egenartede og helstøpte, men likevel kommersielt innbringende filmer der, som Oscar-nominerte Vitne til mord (1985) og Dead Poets Society (1989). Han fikk et comeback med mesterverket The Truman Show (1998) og Master and Commander (2003).

Men Picnic at Hanging Rock står igjen som hans mest spesielle film, tross alt, med sin atmosfære og nesten true crime-aktige utgangspunkt. Den handler om tap av uskyld og om det skremmende ved å tre ut av seg selv og stige inn i noe fremmed, men poengterer aldri tematikken. Jeg elsker å gå meg vill i denne filmen.

H: Jeg så Picnic at Hanging Rock på nytt på Cinemateket nå, for første gang i en kinosal (tidligere kun på liten skjerm), og da ble jeg særlig opptatt av det litt uferdige som du nevner over her. Det er noe amatørmessig ved deler av filmen, Weir veksler mellom disse helt sublime, drømmeaktige sekvensene og dialogscener mellom landsbyboere som er på TV 3-nivå, stuepiken som på såpeopera-vis har sex med en lokal bonde med sixpence osv.

Det er noe veldig komisk ved disse innslagene, og jeg føler kanskje at humoren har blitt underspilt i samtalen rundt filmen – jeg har i alle fall ikke tenkt så mye på det før nå. Dialogen mellom overklassejentene like før de forsvinner inn i fjellet, er også morsom. De snakker om Sara som er igjen på skolen, og Irma, som er oppdratt til å bli arrogant, sammenligner stakkars Sara med et «dømt dyr». Mens Edith, den fete jenta, klager over at oppstigningen til fjellet er altfor slitsom, hun snur og går – og får livet i gave!

Klasse er et tema for Weir, Sara og broren hennes er fra barnehjem, mens de andre kommer fra mer velstående familier, og det påvirker skolehverdagen: Sara får ikke lov til å delta i fritidsaktiviteter, i en dansetime bindes hun opp mot veggen «for hennes eget beste», for å bedre holdningen og posituren, det er egentlig helt grusomt, og kameraet feier bare raskt forbi.

Det klumsete setter også sitt preg på selve fortellerstrukturen: Politiets «leteaksjon» er nokså halvveis utført, de to unge mennene som leter etter jentene er lattervekkende. Han jeg gikk sammen med mente at Picnic at Hanging Rock på en måte er amatørversjonen av Barry Lyndon (1975).

LO: Det synes jeg er en dårlig sammenligning. Weirs åpne, søkende, impresjonistiske stil er svært forskjellig fra Kubricks planmessige tilnærming. Hvis man skal sammenligne, synes jeg Bo Widerbergs Elvira Madigan (1967) er verdt å nevne, i alle fall hva gjelder det visuelle, og faktisk David Lynch, med tanke på den drømmeaktige tonen. Men i motsetning til Lynch, har ikke Weir noe postmoderne skråblikk.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du beskriver som en slags komisk slagside, selv om jeg også flirer av de litt ynkelige rolleprestasjonene du sikter til. Men skavankene er neppe intenderte som en del av et satirisk prosjekt – bare et resultat av at Weir brukte tid på å bli en virkelig god skuespillerinstruktør. Filmen har humor, men den knytter seg til klisjeer om kjønn og klasse i noen krasse scener der det rigide kostskolesystemet settes opp mot ung spontanitet.

H: Apropos referanser, så slo det meg at Catherine Breillat muligens har latt seg inspirere av Edith da hun regisserte Fat Girl (2001)? Den fete jentas trass og overlevelse. Hun har også mye motstand, hun er den som overlever, og er alt annet enn en Boticelli-engel.

LO: Hmm, det er ikke utenkelig!

H: Picnic at Hanging Rock er utrolig kitsch, i ordets aller beste mening, opphenget i nips, porselensgjenstanser, svaner, engler, portrettene som henger på skrå på veggene – det overdrevne ved fortellingen. Saras skjebne er for fæl, overlærerinnen parodisk grusom, og når hun drikker blir hun enda mer grotesk.

Det er et slags pornofilter over bildene, hun som spiller den snille lærerinnen med fransk aksent kunne like gjerne spilt i en erotisk film fra søttitallet, f.eks. noe av Alain Robbe-Grillet. De tynt nappede øyenbrynene og den synlige sminken, pudderet, leppestiften. Dette må du vel si deg enig i?

LO: Ja, koblingen din til fransk søttitallserotikk og Robbe-Grillet er på ingen måte ikke tilfeldig. Peter Weirs viktigste inspirasjonskilde for filmens visuelle utforming var David Hamiltons den gang bestselgende fotobøker, med brungule bilder av unge «demoiselles» flaksende rundt i en slags shabby chic eventyrverden, enten nakne eller iført gammeldagse sommerkjoler og floppy stråhatter. Fordi han smurte vaselin på kameralinsen, fikk bildene et drømmeaktig slør. Og bøkenes poetiske tekster, de var skrevet av nettopp Robbe-Grillet. Fontene er den samme som Weir tok i bruk i fortekstsekvensen til Picnic at Hanging Rock.

H: Spennende! Nå ble jeg inspirert til å se flere av Robbe-Grillets filmer. Henvisningene er i det hele tatt mange. Også det berømte Edgar Allen Poe-sitatet innledningsvis: «What we see and what we seem are but a dream, a dream within a dream.» Samtidig er Weirs visjon slående original. Den er ansporende, men ligner ikke helt på noe annet.

LO: Boken med samme navn anses gjerne for å være en sann historie, men forfatteren Joan Lindsay har selv antydet at fortellingen er en kombinasjon av fakta og oppspinn. Men hva skjedde egentlig denne valentinsdagen? Ble de drept? Klarte de å rømme, for så å aldri vise seg igjen? Ble de slukt av fjellet eller innhentet av en annen dimensjon? Weir får oss til å tro på det umulige, uansett hva det måtte være, og interessen hans for naturens påvirkningskraft gjør situasjonen troverdig. Noen av replikkene åpner oss opp for muligheten av noe forutbestemt: «You must learn to love someone else, apart from me, Sara. I won’t be here much longer.»

For den undertrykte og innesluttede Sara ser Miranda ut til å representere en flukt og frihet, og etterlengtede utskeielser; hun er som en portal inn i voksenverdenen. Miranda fremstår skyldig, allerede berørt og dømt til å bære kostnaden for sine synder. Hva er det hun vet? Hvorfor lokker hun de andre jentene inn i grottene? Fjellformasjonenes overtydelige fallossymbolikk indikerer avkledning og seksuell oppvåkning – noen av jentene skreller av seg knestrømpene før de besvimer. Tilsynelatende uvesentlige handlinger blir aksentuert av slow motion.

H: Svanen er en metafor som går igjen, det samme er speil, både konkret plassert rundt i rommene, og den intense sammenligningen jentene imellom, og da særlig mellom Sara og Miranda. Mot slutten sier Sara at Miranda har en innsikt de andre ikke har tilgang på, hun visste på forhånd at hun ikke ville komme tilbake. Weir lar det slutte uforløst.

Reptiler og insekter forsterker ubehaget, når de kravler på de sovende jentene. Jeg ble fascinert av hvor mye kameraet dveler ved dyr- og naturbilder, liksom for moro skyld. Produksjonen bærer preg av lavt budsjett, kamerabevegelsene er litt stakkato, men det bidrar til mystikken snarere enn å forringe den – jeg får assosiasjoner til gamle spøkelseshistorier, med dansende kvinner i hvite linkjoler oppslukt av ritualer i øde naturlandskap, noe okkult. Jeg blir aldri ferdig med Picnic at Hanging Rock.

LO: En siste detalj: Klokkene stanser idet jentene ankommer fjellet, og kan ikke skrus tilbake: «Everything begins and ends at exactly the right time and place.» Grøss!

*