Albert Serras prisvinnende kunstfilm Pacifiction vises under årets MIRAGE-festival i Oslo. Visningstidene finner du på festivalens hjemmesider.

*

MIRAGE 2023: Albert Serras Pacifiction (2022) fortoner seg som en drøm i et myggnett der alle er mer eller mindre korrumperte.

I en nattklubb, dypt inne i det polynesiske jungelmørket, står en skakkjørt sjøoffiser og danser til The Outriggers’ Golden Hits of Hawaii (1960), eller Freddy Butlers I like your style (1967), jeg husker faktisk ikke, den ene eller andre, noe sviskete, psykedelisk og fordreid, liksom illusjonen om en annen verden i et annet tiår, «Tahiti Belle Epoque».

Til forveksling kan han minne om «The Man from Another Place» (Michael J. Anderson) i det røde rommet i Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992), fra Dale Coopers visuelt forførende og forstyrrende drøm om Laura Palmers død. Summingen fra insekter og bølgeslag i det fjerne bidrar til en subtropisk, hypnotisk atmosfære der admiralen (Marc Susini) byr opp de yngre servitørene i bar overkropp én etter én.

«Lynch-aktig,» hvisker sidemannen på nest bakerste rad, og jeg istemmer: «Enig». Albert Serras slow cinema runder av en festivaluke med et intensivt kinoprogram, og ble for meg et av høydepunktene på årets TIFF.

*

Det er noe appellerende ved en mann som mister seg selv i natten. Jeg tenker for eksempel på Scorseses After Hours (1985), der newyorkeren Paul Hackett (Griffin Dunne) gjør et dypdykk i Sohos klubber og barer, eller doktor William Harford (Tom Cruise) i Kubricks Eyes Wide Shut (1999) som vikles inn i en seksuell underverden etter at konen Alice (Nicole Kidman) har beskrevet en erotisk fantasi fra en badeferie de var på som nygifte. Paul Schraders nedadgående spiral Hardcore (1979) er en pulserende ekvivalent med religiøs undertone: En beskyttende far (George C. Scott) fra en kalvinistfamilie infiltrerer pornoindustrien i Los Angeles i forsøket på å redde datteren fra en utilgivelig verden. Eksistensielt desperat, ensomt søkende og visuelt formfullendt.

Den bortkomne antiheltens famlende leting er en thrillertrope i uendelig mange variasjoner – så også i Serras 162 minutter lange Pacifiction, av mange kåret til fjorårets store kunstfilm, og vinner av den internasjonale kritikerprisen til FIPRESCI nå nylig.

Det urbane landskapet er skiftet ut med Tahitis faretruende sandstrender, toppløse barer og fremmedgjørende hotellkompelser, mens søvngjengeren – en slags siste libertiner som går under navnet De Roller – er en tilsynelatende både dum og smart ambassadør med gradvis økende frykt for atomvåpen, spilt av en til dels karismatisk, til dels slesk Benoît Magimel, for mange kjent fra Michael Hanekes Pianolærerinnen (2001).

Fra solnedgang til soloppgang vandrer han fra bar til klubb til bordell, småkjekler med lokalbefolkning, hotellbetjening og skruppelløse luksusturister, observerer det lyssky klientellet og bistår med kompromisser på ømfintlige dilemmaer, kledd i hvit dress, Hawaii-skjorte og solbriller.

Det etisk tvetydige, seksuelt perverterte og religiøst eller institusjonelt korrupte var også skyteskive for 1700-tallets libertinere, og har vært et tilbakevendende emne i Serras tidligere filmer.

Liberté (2019) – et av flere anti-historiske kostymedramaer – følger en gruppe hemningsløse libertinere som har blitt utvist fra Ludvig den sekstendes slott. Med en makaber livsgnist og pornografisk detaljrikdom som leder tankene til Marquis de Sade, serveres en ubegrenset pågang av seksuelle utskeielser gjennom én natt i 1774, like før den franske revolusjonen. Orgier i skogen og komprimerte rom skildres med visuell eleganse og maleriske tablåer.

Den ikoniske nybølgestjernen Jean-Pierre Léaud spiller Frankrikes eneveldige konge i La Mort de Louis XIV (2016), med massiv parykk, pudret hud og mer grynting, sukk og snøft enn dialog. En langsom død lagt til august 1715 – fra plutselig smerte i leggen etter en gåtur i frisk luft, til febernetter, urolig søvn og samtaler med leger og slektninger. Léaud, det voksne barnet som har levd et fullt liv på film, får sitt siste åndedrag dokumentert i syntese med solkongen.

I oppfølgeren Roi Soleil (2018) er Versailles erstattet av galleriets hvite kube, lyssatt i et skarlagensrødt skjær. Døden som performance eller installasjon, avdekket med kirurgisk presisjon. Sinober, langdryg og monoton. Et eksempel på kunstnerisk latskap eller kompromissløshet?

Viljen til eksperimentering, sjanger- og epokeblanding (samt en opphengthet i døden som tematikk) er også motivasjonen bak Història de la Meva Mort (2013) der eventyreren og provokatøren Casanova kryss-pollineres med vampyrgreven Dracula i et plot som beveger seg i retning Transilvania på jakt etter blod.

*

Pacifiction skiller seg altså ut i Albert Serras filmforfatterskap med en handling som er lagt til vår samtid. Ved å rette linsen mot dagens Polynesia, inviterer han til en strukturell analyse av et samfunn uten middelklasse, med en intrikat koloniseringshistorie. Men den katalanske regissøren unngår platt satire eller en forenklende motsetning mellom ‘de gode’ innfødte og ‘de onde’ tilreisende.

Eks-kolonien blir i stedet et potent territorium for å undersøke moralsk fordervethet. Makthierarkiene er til dels er de samme, og samtidig ikke. Rollefigurene er blant andre en fransk forfatter (Cécile Guilbert) som nyter PR-en hun får av politikervennen, mens hun nipper til paraplydrinker; en bedrukket portugisisk diplomat (Alexandre Melo) som mister passet og får hjelp av hotellresepsjonisten Shannah (Pahoa Mahagafanau), en vakker māhū som også viser seg å være koreograf av tradisjonell dans, og den nevnte kapteinen som betror seg til en seiler med matroshatt. Uten å dømme, viser Serra at alle er mer eller mindre korrumperte.

Ryktene om hemmelige ubåter fylt av kjernekraft langs kystlinjen fører til en rekke geopolitiske problemstillinger, og peiler bevisstheten mot den franske stats atomprøvesprengninger i Stillehavet fra 1966 til 1996. Vi ser ikke ubåtene, men aner dulgte hensikter.

Opptrappende paranoia i nattens tette myggnett fremhever fiksjonen i tittelen. Hvis det røde rommet i Twin Peaks er en portal mellom ulike sanseopplevelser, levende og døde, peker månen i Pacifiction på porøsiteten mellom drøm og virkelighet. Godt hjulpet av soundtracket – The Moon of Manakoora (1944) – og en improviserende form som skiller Serras ambisjoner fra det meste andre som vises på kino i 2023.

Helt på Apichatpong Weerasethakuls nivå er dette likevel ikke. Jeg får følelsen av at Serra er litt for glad i feil, litt for fristet til å teste ny beitemark, litt for tiltrukket av brudd, det ukjente og ikke utprøvde – og jeg applauderer det.

Kanskje er Jacques Rivettes Noroít (1976) en mer nærliggende parallell – en sammenfiltring av mytologisk fantasi, tragedie og psykodrama lagt til en «Fangene på fortet»-aktig borg vendt ut mot havgapet. Her er det ikke våpen, men lik som skylles inn på land. Musen Geraldine Chaplin spiller leiemorder med sverd – en «skygge» – før piratfilmen faser ut i dans og koreografi.

De såkalt «politiske» samtalene med ulike grupperinger på De Rollers forlatte spøkelsesøy fortoner seg som et veldig uspesifikt babbel – det er ikke godt å si hva som snakkes om. Underliggende traumer uttrykkes gjennom kropper, gester, hud og mimikk. Omgivelsene unnslipper den borgerlige eller byråkratiske infrastrukturen vi er vant til å se en politiker tre inn i, eie og bebo. De Roller er sjelden fanget eller fotografert i et privathjem. Vi ser ham kontinuerlig i bevegelse, fra den ene minglesituasjonen til den neste. Når han tar privatflyet med Shannah til en naboøy og diskuterer med partifeller, sittende på hvite plaststoler ved et hagebord med et grønt gjerde i ryggen, virker det mest som en spøk.

Jeg kommer på noe en teaterinstruktør sa i en improvisasjonsklasse der jeg var flue på veggen, eller observerende forfatter i et hjørne med notatblokk, mellom en blå pilatesball og raden med vinduer ut mot Akerselva: «Failure is an option!» Han sa det flere ganger, med utropstegn: «Failure is an option!»

*

Jeg får også en assosiasjon til Paul Gauguins fordypning i Tahitis «autentiske kultur» på 1890-tallet. Med tahitiske titler, fremstilte han idylliske landskaper, spirituelle settinger og sensualitet. Den franske maleren etablerte et «Nytelsens Hus» på øya Hiva Oa, en kunstinstitusjon inspirert av māori-tradisjon, før syfilisen tok innertaket på helsen.

De Rollers blikk på lettkledde dansere i ur-kostymer – og fascinasjonen for koreografen Shannah – er en avart av modernistenes interesse for «det eksotiske», og samtidig ikke.

De perseptuelle koblingene hintes til og anes i Serras spill på kognisjonen. Uten å bli fortalt eller belært, fornemmer vi mørket og apokalypsen i bilder uten tekst.

Regissøren har blitt hyllet for sitt kameraarbeid, en teknikk der han bruker tre kameraer og flere måneders klipping av (i Pacifiction: 540 timer!) råmateriale der bildene krysses, legges lagvis og manipuleres. Resultatet er komplekse og vidtspennende panoramaer, for eksempel av surfere mot en enorm tsunamibølge, eller sekvensene i diskoteket, en avsondret, neonbelyst verden-i-verden.

Den digitale filmen gir samtidig en slags såpeseriefiltrering av omgivelsene, en iPhone-linse som en del cinefile nok vil holde imot ham, men med en desorienterende effekt som står i stil til den plottløse, søvngjengerske mentaliteten vi er vitne til.

*

«Uten den tilsynelatende trygghet som ligger i en urskive og to visere, måtte vi dø, vi ville være prisgitt tidens ugripelige tomhet og terror,» står det i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1956), som jeg tilfeldigvis leser mens jeg skriver dette. I Pacifiction er det også som om urskivene (eller de digitale klokkene) har stanset: Vi befinner oss i et vakuum av tomhet og terror.

Filmen omsluttes av en pastellfarget horisont som understreker settingens kunstighet – det kunstige ved makthierarkiene, landegrensene, omgangsformen og seksualiteten. Alt oppleves liksom litt skrukket, unaturlig og uproduktivt. Ødelagt, sykelig eller radioaktivt. Eldorados tropiske nektar i en utgått kartong.

«Poenget er at det er en tapt uskyld,» sier Serra i et intervju med MUBIs Notebook. «Filmen er ganske enkelt en observasjon av mennesket […] Tilfeldige observasjoner av den menneskelige tilstanden».

I de improviserte scenene i Pacifiction kommer en nærliggende kollaps til syne. Muligheten for å mislykkes, presentert som et glatt og skrekkelig alternativ. En istykkerrevet logikk, kaotisk og paranoid. På kanten av stupet.