Cannes 2024: Vi varmer opp til årets Cannes-festival («Festival de Cannes») med å dele noen tanker om programmet. Hvilke filmer gleder vi oss mest til? Og kan noen sies å være forhåndsfavoritter til å vinne Gullpalmen?

*

Lars Ole (LO): Dette blir min trettende tur til Cannes, og som oftest tillater jeg meg å «forhåndsdømme» festivalprogrammene. Jeg kunne se at 2016 og 2019 kom til å bli magiske årganger, på samme måte som jeg skjønte at 2022 neppe kom til å bli det. Men i fjor fikk jeg en smekk på lanken, da et program som på papiret virket underveldende leverte film etter film av skyhøy kvalitet.

Likevel kjente jeg et stikk av skuffelse etter at årets program ble sluppet for en måneds tid siden. Jeg savnet noe uventet («Brady Corbets The Brutalist er ferdigstilt!»), endog sjokkerende («Kechiche vender tilbake med Mektoub Canto Due!»), noe som fikk blodet mitt til å bruse. Men nå tett opp mot festivalstart, når mer informasjon om de enkelte filmene foreligger, kjenner jeg håpet stige i meg – jeg merker at dette blir en opptur.

Grunnregelen er uansett at Venezia nesten alltid leverer dårligere enn antatt, mens Cannes blir bedre, fordi det alltid dukker opp så mange overraskelser, ikke minst i sideprogrammene (det var jo også tilfellet i 2022, da Aftersun tok Kritikeruken med storm – og burde vært i hovedkonkurransen og endog vunnet Gullpalmen).

Hedda (H): For meg blir dette første Cannes-festival med Montages, så det er jo ekstra stas! Venezia i fjor ble en myk inngang, med Sofia Coppolas Priscilla blant høydepunktene, og nå er jeg spent på den franske versjonen. Jeg var heller ikke overveldet da programmet ble offentliggjort i april – selv hadde jeg håpet å se Pablo Larraíns Maria, biografien om Maria Callas med Angelina Jolie i hovedrollen (den ser nå ut til å bli Venezia-aktuell). Men i likhet med deg har satt meg inn i de ulike sideseksjonene og blitt mer forventningsfull etter hvert.

«Megalopolis».

LO: Filmen jeg er mest spent på, er Francis Ford Coppolas egenfinansierte, megabudsjetterte, forjettede Megalopolis. Den filmen føles det som om jeg har ventet på i en hel mannsalder; hver gang jeg har hørt noe om den, tenker jeg på scenen i Synecdoche, New York (2008) og scenen med en skuespillertropp som er frustrerte over regissøren som ennå ikke er fornøyd med teateroppsetningen etter over ti år med øving. Men nå kommer den, altså – og det gjenstår å se om den svever eller dundrer i bakken.

Alt jeg har sett fra materialet virker akutt interessant, og det er egentlig alt jeg bryr meg om i møte med en ny Coppola-film. Prosjektet har noe skranglete ambisiøst ved seg, ikke ulikt Richard Kellys sci-fi-satire Southland Tales (2006), som jeg elsker til tross for dens åpenbare svakheter – og som ødela karrieren til Kelly etter å ha kræsjlandet i nettopp Cannes.

H: Gallapremieren til Megalopolis blir pangstarten på ankomstdagen! Jeg deler den spente nervøsiteten i forkant – dette kan gå absolutt alle veier! Er den pinlig pompøs eller et sagnomsust storverk? Hovedrolleinnehaveren Adam Driver har evnen til å formidle begge deler – i Leos Caraxs Annette (2021) omfavner han musikalens flauser og fadeser, mens i Michael Manns Ferrari (2023) dyrket han en dempet og troverdig stil, som var overbevisende (selv om filmen i sin helhet var en skuffelse).

Coppola har først og fremst vært «Gudfaren-regissøren» for meg – først i vinter så jeg Bram Stoker’s Dracula (1992) som var søplete og svært så underholdende. Men han har jo en omfattende filmografi bak seg, med f.eks. The Conversation (1974) som et tidlig nøkkelverk. Ifølge en fersk The Guardian-artikkel har innspillingen vært kaotisk og preget av at halve rollebesetningen ble sparket underveis. Regissøren selv beskriver manuset som en drøm. Det kan jo virke lovende!

«Anora».

LO: Filmen jeg har størst forventninger til, er nok Sean Bakers Anora med Mikey Madison (som gjorde sterkt inntrykk i Once Upon a Time… in Hollywood og Skrik-rebooten), om en sexarbeider som gifter seg med sønnen til en russisk oligark. Fortellingen utspiller seg i New York og Las Vegas. Han har levert to strålende Cannes-snakkiser på rad, med The Florida Project (2017) og Red Rocket (2021), og i likhet med disse er også Anora skutt på analog film.

H: Baker er også på min liste, og Paul Schraders Oh, Canada, der Jacob Elordi møter Richard Gere og Uma Thurman. Det blir andre gang Schrader og Gere samarbeider, etter American Gigolo (1980) som fremdeles er blant de Schrader-filmene jeg setter høyest. Det er også andre gang regissøren filmatiserer en bok av forfatteren Russell Banks (sist i Affliction, 1997).

LO: Schrader leverte en skuffende avslutning på «God’s Lonely Men»-trilogien med Master Gardener (2022), men jeg har virkelig trua på at denne kan bli en opptur.

Ellers, så er det alltid spennende med både debuterende regissører i konkurranse og såkalte «vanskelige andrefilmer». I år utmerker Diamant Brut av Agathe Riedinger seg i førstnevnte kategori – en coming of age-film der hovedpersonen blir valgt ut til å delta i et overskridende realityprogram. Den må da være noe for meg som støvsuger Paradise Hotel for inntrykk?

Coralie Fargeat imponerte med Revenge (2017) og returnerer nå med sin andre, vesentlig mer påkostede og engelskspråklige film, The Substance, med Margaret Qualley, Demi Moore og Dennis Quaid. Beskrives som en body horror, to timer og tjue minutter lang.

«Oh, Canada».

H: En «vanskelig andrefilm» jeg er nysgjerrig på er Noémie Merlants komedie Les femmes au balcon, der Céline Sciamma har medvirket i manusskrivingen. Merlant debuterte med Mi iubita, mon amour i 2021, men er mest kjent som skuespiller i Portrett av en kvinne i flammer (2019) og ikke minst som Lydia Tár (Cate Blanchett) sin assistent i Tár (2022). Hun blir også å se foran kameraet i Les Femmes au balcon, et kammerspill som foregår i en leilighet i Marseille. Plakaten ser riktignok litt glorete ut.

Demi Moores comeback i The Substance vekker også interessen min! Relatert – men blant veteranene heller enn debutantene – vil jeg gjerne få med meg David Cronenbergs The Shrouds. Cronenberg har mer enn noen andre definert body horror-sjangeren, og han er fremdeles den mest nyskapende, nytenkende. Særegen med sitt muterende formspråk, metamorfose på metamorfose. Crimes of the Future (2022) fikk bare så vidt distribusjon i Norge, men er blant de mest originale visjonene jeg har sett de siste årene, til tross for sitt lave budsjett.

LO: Ja, endelig mer Moore! Det var på tide. Margaret Qualley er også verdt å følge med på, synes jeg, og i tillegg til å medvirke i The Substance er hun en del av rollebesetningen i Kinds of Kindness. Det er nesten ikke til å tro at Yorgos Lanthimos har en ny film klar så kort tid etter Poor Things (2023), og ryktene sier at denne antologien ligger tettere opp mot hans mørkere arbeider. Både traileren og den Jodorowsky-aktige plakaten lover godt.

H: Gullpalmen er alltid vanskelig å spå, men er det likevel mulig å snakke om en slags forhåndsfavoritt?

LO: Jeg tror i alle fall ikke at Coppola tar sin tredje, med Greta Gerwig som jurypresident. Smaken hennes, slik jeg kjenner den, peker i litt andre retninger. Hvis The Substance er noe helt spesielt, kan den være en joker. Det kan også Ali Abbasis biografifilm om den unge Donald Trump, The Apprentice. Men for alt vi vet kan jo juryen trekkes mot mer radikal filmkunst og la seg trollbinde av de nye arbeidene til Miguel Gomes eller Jia Zhangke.

*

Årets Cannes-festival foregår i tidsrommet 14.-25. mai. Montages er på plass for å dekke årets festival med omtaler og podkaster.