Cannes 2024: I denne tredje dialogen om Cannes-festivalen avslutter tre av våre utsendte diskusjonen om årets program.
Lars Ole Kristiansen, Hedda Robertsen og Benjamin Yazdan vurderer noen av de siste filmopplevelsene fra festivaldagene i Cannes, med et fokus på noen av programmets mange og svært forskjellige coming of age-fortellinger. (Her kan dere lese del 1 og del 2).
*
Lars Ole Kristiansen (LO): Det blir ofte en del ønskerepriser i andre halvdel av Cannes-festivalen, hvis en film virkelig treffer meg, så jeg prioriterte å se Coralie Fargeats The Substance en ekstra gang før festivalen var over, på en markedsvisning i palasset. Et sted man sjelden opplever «festivalstemning», men også her ble Fargeats enestående film møtt av gisp, latterbrøl og applaus. I tillegg fikk jeg på aller siste festivaldag med meg en reprisevisning av Andrea Arnolds Bird, som dere skrev så varmt om i den første Cannes-dialogen vår.
Jeg har vært litt bekymret for Bird, fordi det er gått så mange år siden Arnolds forrige spillefilm American Honey (2016) – og mine bange anelser ble dessverre bekreftet. Denne nye filmen på ingen måte kan måle seg med forgjengeren. Det som virket så fresht i 2016, er nå datert. Ja, jeg fikk nesten inntrykk av å se en periodefilm. Det er rart hvordan trender blir til klisjeer, før de på et tidspunkt vender tilbake som trender igjen, slik Y2K nylig har gjort comeback. Tiden er imidlertid ikke inne for stilen Arnold går for i Bird, med trap-musikk og grensesnitt fra smarttelefoner som «poesi» (hovedpersonens skjerm projiseres på barneromsveggene hennes).
Men selv om Arnold ikke har beveget seg en centimeter siden sist (nå regner jeg ikke med ku-dokumentaren Cow [2021]), har hun ikke mistet det heller. Så i Bird var jeg til å begynne med solgt, og gledet meg over at hun fortsatt – bedre enn noen andre siden Lukas Moodyssons velmaktsdager – kan fange trivielle detaljer fra arbeiderklassemiljøer og gjøre de så vakre at en får klump i halsen av det. De beste eksemplene på akkurat dét inntreffer for ordens skyld senere i filmen: en skrålende gruppefremføring av Coldplays «Yellow» og en låvedans på en bryllupsfest til Rednex’ «Cotton Eye Joe». Sterke scener!!
Dessverre blir filmen ødelagt før dette, av Franz Rogowskis latterlige tittelfigur, en usynlig, dansende fantasivenn som liksom er litt trans (?) når hen ikke opptrer som kråke, for så å forvandle seg til Michael Keatons Birdman i Birdman. Noe så dumt? Det må være et av de verste forsøkene på magisk realisme jeg har sett, som tar luven fra filmens allerede viltvoksende drama. Hva er det Bird skal handle om, egentlig? Hva vil hun fortelle oss denne gangen, Arnold? Fåglarna vet, som svenskene sier.
Hedda Robertsen (H): Hehe. For meg ble Bird en pustepause etter Megalopolis, og kontrasten mellom de to filmene var muligens det mest utslagsgivende. Bird forsøker ikke å være så mye mer enn (enda) et fattigdomsportrett. Jeg syns faktisk det var litt lettende da Bird-figuren spente vingene og lettet opp mot himmelen, men (som jeg vel skrev i vår første dialogartikkel) skulle filmen sluttet der.
LO: Bird er for øvrig en av denne festivalårgangens mange coming of age-fortellinger. Langt bedre og mer relevant er debutant Agathe Riedingers Diamant brut («Wild Diamond») sitt portrett av influensergenerasjonen som speiler seg til døde. Rollebesetningen, ledet av en modig Malou Khébizi, løfter en forutsigbar fortelling som låner litt for flittig fra regelboka til Dardenne-brødrene et al. Små grep her og der signaliserer imidlertid at Riedinger kan lage mer spennende ting fremover, og jeg var hele tiden engasjert av hovedpersonen Liane sitt forhold til seg selv, som utstillingsobjekt på sosiale medier og usikker tenåring med sterkt bekreftelsesbehov.
Benjamin Yazdan (B): Arnaud Desplechins Spectateurs! er vel også å anse som en slags oppvekstfortelling. Den franske skrotnissen er en regissør jeg liksom nekter å gi opp. Han er både en god og en dårlig filmskaper – Comment je me suis disputé … (ma vie sexuelle) (1996) er noe av det største som ble laget på 1990-tallet, Rois et reine (2004) er spinnvill tilknytningsskrekk med en merkelig, kantete hiphop-energi, Un conte de Noël («En julefortelling», 2008) en vellykket dysfunksjonell familiesaga og Trois souvenirs de ma jeunesse («Mine beste dager», 2015) er filmen hvor Desplechin endelig fikk lov til å leve ut sine våte Marcel Proust-drømmer med en tålelig stor pengesekk.
Så har han også laget et par makkverk det nesten ikke går an å se på, og det er vanskelig å skjønne at det er samme mann som står bak disse nesten-mesterverkene og en film som Philip Roth-adaptasjonen Tromperie (2021). I 2022 serverte han den avsindige tilknytnings-bouillabaissen Frère et soeur med Marion Cotillard og Melvil Poupaud, satt til hjembyen Roubaix. Den er helt ute – en eneste stor vulgærfreudiansk Bayonne-skinke av en film – og jeg storkoste meg (jamfør denne podkasten).
Men altså… Spectateurs!, som har blitt solgt inn som den tredje og siste filmen om Desplechins alter ego Paul Dèdalus, rollefiguren som lanserte Mathieu Amalric som europeisk superstjerne. Det viser seg at dette på ingen måte er den vovede avrundingen på sagaen om den virile og nevrotiske akademikeren Dèdalus, men en diffus dokumentar-essay-fiksjonsfilm-hybrid.
H: Vi kom halsende inn etter en lang omvei på jakt etter Agnès Varda-salen, og i likhet med Benjamin hadde jeg forventet en spillefilm i samme stil som Comment je me suis disputé … (ma vie sexuelle). Filmessay er åpenbart ikke Desplechins styrke, dette føltes jo mest som pensum for en førsteårsstudent, iblandet litt Eva & Adam (1999-2001).
B: Spectateurs! er et personlig og søtladent kjærlighetsbrev til filmmediet i tolv kapitler, en cineast-kompott iblandet 20-25 minutter med nesten rystende amatørmessige scener med Dèdalus som ungdomsskolegutt som viser Věra Chytilovás Daisies (1966) for lattermilde medelever, Dèdalus som pjokk på sin første kinotur med bestemor Françoise Lebrun (Jean Eustaches La maman et la putain, Gaspar Noés Vortex), Dèdalus som Amalric som seg selv som drar på kino for å se Truffauts På vei mot livet… uff.
Samtidig er den så gammelmodig humanistisk, god og snill og hyggelig og velmenende. Desplechin er skikkelig glad i film, filmteori, filmskapere og filmskuespillere. Han elsker dem alle. Og Claude Lanzmann-hyllesten er jo gripende. Det er vanskelig å mislike noe av dette, men det er virkelig ikke originalt eller idiosynkratisk, manuset er i beste fall svakt, og rent estetisk ser det jo faktisk ikke ut.
LO: «Han elsker dem alle», haha. Lanzmann-hyllesten er et høydepunkt, og et par av tilbakeblikkene har noe Nils Malmros-aktig ved seg, som rekonstruksjoner av gode minner, selv om den danske auteuren aldri ville strødd så mye sukker over. Andre scener er pinlig konstruerte og platt velmenende. Som når en tilfeldig, lærd kvinne på kafé liksom havner i en passiar med noen spesielt engasjerte studenter og de spiller «filmhistorie-jazz».
H: Men til et høydepunkt i siste halvdel av festivalen: Paolo Sorrentinos coming of age-film Parthenope er drømmeaktig kitsch, i de forgylte, dekadente italienske omgivelsene regissøren har gjort til sitt kjennemerke. Asurblått hav, smuldrende byster i den frodige hagen og religiøse relikvier. Åpningsscenen er en fødsel av napolitaneren Parthenope – Sorrentinos første kvinnelige hovedrolle!
Dette lykkes han godt med – vi følger tittelfiguren (spilte av Celeste Dalla Porta som ung og legenden Stefania Sandrelli som eldre) fra fødselsdagen i 1950 til ungdomsårene rundt 1968 (og etter hvert videre). En trekantrelasjon med incestuøse undertoner med storebroren og kjæresten hennes (som ligner på dem begge) står sentralt. Parthenope fordyper seg i antropologistudier og en masteroppgave om mirakler, med en veileder som blir en god venn. Relasjoner går tapt på veien, og hun dedikerer seg heller til bøkene, drømmene og et akademisk liv.
Det er flere høydepunkter underveis, blant annet møtet med en forførerisk biskop med plan om å bli pave. Det er også noen forfalne divaer, glorete slik de bare blir i Sorrentinos univers, sublim skjønnhet, tapt ungdom og en forfyllet John Cheever med visdomsord på lur.
LO: Vi er bønnhørt, etter ti år med mislykkede filmer. Parthenope er Sorrentino på sitt beste: romantisk og grublende, med strandsand i skoen og salt i håret, frukt som bugner på fat, vin som skjenkes i gode glass og alle sorters nytelsesstønn. Nostalgisk var han også i sin forrige film, The Hand of God (2021), men der ble toneskiftene så hyppige at den orkestrale kvaliteten jeg liker så godt i særlig Den store skjønnheten (2013) fordampet under solen.
Sorrentinos ascendant er Fellini, det visste vi jo, men her er det tydeligere enn noensinne, med Nino Rota-musikk og scener som kunne vært hentet direkte fra Roma (1972). I den flotteste av disse skal to famigliaer knyttes sammen av to unge forlovede som skal frembringe et barn med blandet blod. De skal gjennomføre samleie foran alle familiemedlemmene, kliss nakne og kalde, skjelvende, men også spente og opphissede. En absurd og utrolig filmscene av typen som nesten ikke finnes etter Fellinis velmaktsdager og syttitallets euroerotiske filmer à la Walerian Borowczyk.
Rollebesetningen er fabelaktig. Den nå stadig mer paddeaktige Gary Oldman glimter til. Celeste Dalla Porta er et funn i tittelrollen og fortjener å bli en stjerne. Gledelig gjensyn med Stefania Sandrelli i filmens siste del. Alle snur seg etter Parthenope, som glir alene gjennom livet fordi ingen synes de er gode nok for henne. En liten stund satt jeg og tenkte at filmen er en slags gubbete utgreiing av slengbemerkningen «alle så pene jenter er frigide» fra Reprise (2006), men Sorrentino har skapt en varm og klok fortelling om å være fanget i andres blikk, og om å ta valg – en myte for vår tid.
B: Miguel Gomes’ Grand Tour hadde jeg forsiktige forventninger til – Tabu var høyt oppe for meg i 2012, og den litt tåpelige politiske satiren i de tre Arabian Nights-filmene (2015) hadde sine kostelige, barnslige øyeblikk. Årets film slekter utvilsomt mest på førstnevnte – en feberhet, cerebral opiumdøs i de sørøstasiatiske tropene med ett bein (forsøksvis) i den tyske stumfilmens gullalder og det andre i kontemporær slow cinema.
I Grand Tour – som kretser rundt en portugisisk herre på begynnelsen av 1900-tallet som rømmer fra sin blivende kone idet hun skal møte ham i Singapore, og konas jakt på mannen gjennom Thailand, Japan og Kina – har Gomes åpenbart også latt seg inspirere av Apichatpong Weerasethakul.
Fortellerstilen er enigmatisk og dunkel, en rekke av tablåene er ordentlig pene å se på, og jeg har virkelig lyst til å like dette skikkelig godt – det gjør jeg for så vidt også, men jeg kommer meg aldri på innsiden av filmen. Intrigen er god, men den kommer liksom ikke ordentlig i gang. De anakronistiske elementene – filmen hopper ustanselig mellom en kolonial fortid og en urban nåtid – er mer distraherende enn de er suggererende og slående, slik de var i Tabu, og filmen mangler forgjengerens emosjonelle tyngde.
Til slutt må jeg gjenta et poeng fra den forrige dialogen: Hva skjer egentlig med at alle nye filmer i segmentet «ambisiøs, men potensielt litt innbringende kunstfilm» må være lengre enn to timer? Grand Tour hadde gjort seg som 85 kryptiske, tette minutter. Ny regel: Fra nå av må alle som ikke heter Nuri Bilge Ceylan lære av en regissør som Godard, og de får ikke lov til å lage film på mer enn hundre minutter før de har levert noe som ikke begynner å bli kjedelig etter en og en halv time.
Lars Ole: Det virker som to timer og ti minutter er blitt den nye nittiminutteren. Da blir det mer krevende å være på festival, der man allerede er mindre tålmodig enn ellers fordi visningskabalen krever smidighet og en god del ekstraarbeid med forflytninger til bens eller buss eller Bolt for å gå opp. Men jeg koste meg med Grand Tour, en «travelog» av typen de lagde i stumfilmtiden som tar oss med gjennom metropoler og tropiske jungler i Sørøst-Asia.
Filmen kunne tjent på en mer poengert poetisk fortellerstil, og jeg er enig i at eksperimentet med anakronismer i periodeskildringene er uforløst – innslagenes viktigste funksjon er nok å nedskalere budsjettet, som i NRK-serien Makta – men de autentiske miljøene, lyddesignet og det analoge fotoet dro meg inn og holdt meg fast. Apichatpong Weerasethakul er en god referanse, Benjamin.
Nå setter vi strek for årets Cannes-dekning på Montages – alt i alt ble det en morsom og rar årgang, der også mindre vellykkede filmer fascinerte.
*