En dialog om Cannes-festivalen 2024, del 1: «Go for broke!»

Cannes 2024: Årets utgave av filmfestivalen er nå godt i gang, og i denne dialogen diskuterer tre av våre utsendte en særlig trend på Croisetten: regissører som har gått langt ut i risikosonen for å uttrykke sine drømmevisjoner. 

Lars Ole Kristiansen, Hedda Robertsen og Benjamin Yazdan har i samtalen nedenfor samlet noen av sine tanker fra de første festivaldagene i Cannes, mellom køer, visninger og nødvendige måltider.

*

Lars Ole (LO): Nå som roen senker seg litt etter en hektisk start på festivalen, føles det allerede ut som det begynner å danne seg et inntrykk av helhet – i alle fall for meg.

2024-utgaven av filmfestivalen i Cannes tegner til å bli en merkelig og ikke spesielt god festivalårgang, selv om jeg føler meg sikker på at vi ennå har de beste filmene til gode (selv har jeg spesielt store forventninger til er nok Coralie Fargeats The Substance og Sean Bakers Anora). Hvis et språklig uttrykk kan sies å oppsummere festivalen så langt, så er det «go for broke». Flere av filmene bærer preg av regissører som er tildelt for stor kunstnerisk frihet og har lagt alle hemninger til side.

Kinds of Kindness, for eksempel, skriker etter strengere produsenter – og en kvassere klipper. Den kan fremstå som regissør Yorgos Lanthimos sin «belønning» for Poor Things-suksessen («nå kan du gjøre akkurat som du vil»), men filmen er jo ikke dét – innspillingen foregikk i slutten av 2022, og den var i klipperommet allerede før Poor Things hadde vunnet Gulløven i Venezia i fjor.

Hedda (H): Jeg hadde «heldigvis» nokså lave forventninger til Kinds of Kindness – for med unntak av The Killing of a Sacred Deer (2017), som jeg husker som god, men ikke har sett mer enn den ene gangen, har jeg ikke vært i overkant begeistret for Lanthimos, og enda mindre for Poor Things. Blant de tre ‘novellefilmene’ i Kinds of Kindness ble jeg underholdt av den første, der Willem Dafoe spiller en karismatisk psykopat, men deretter trakk det ut.

To teaser-plakater til «Kinds of Kindness», som hadde verdenspremiere i Cannes denne uken og kommer på norske kinoer 5. juli.

Benjamin (B): Jeg gikk også Kinds of Kindness i møte med relativt lave forventninger – jeg tok dissens på Poor Things, som virkelig ikke var min kopp te. Samtidig bygde det seg opp en viss forhåpning om at dette kunne være en ny The Killing of a Sacred Deer – den kjølige, mer nedtonede visualiteten, en serie skrudde premisser som likevel ikke var skrudde, en «intim» setting… dessuten er antologiformatet forlokkende i seg selv, særlig i en tid hvor altfor mange filmer er altfor lange, også innenfor crossover-kunstfilmsegmentet (to timer har tilsynelatende blitt den nye nittiminutteren).

Man kunne håpe at dette var Lanthimos sitt svar på Luis Buñuels Melkeveien (1969), som strengt tatt ikke er en antologifilm, men som har dette vignett-preget, og det er jo – og det sier jeg selv om jeg virkelig ikke er noen stor fan av den greske regissøren – dessuten svært få andre enn ham som kan sies å slekte direkte på Buñuels burleske, bisarre erotisisme.

Men så trakk jo dette virkelig ut, ja. Hedda har rett, den første delen er mest severdig. Den er ikke akkurat direkte kompleks i behandlingen av eksistensiell masochisme, men den funker som en gag, det er fornøyelig nok i seg selv at Willem Dafoe ser besk og streng ut når han bestemmer over livsrytmen til Jesse Plemons. De to har fin kjemi og besitter begge en perfekt fysiognomi, de kan fysisk humor.

Den andre av «novellene» er mest av alt bare et forsøk på å være snedig – marinbiologen spilt av Emma Stone som forsvinner på feltreise, Plemons som sitter igjen hjemme og lurer på om kona skal komme til rette, deretter om den utgaven av kona som har kommet hjem igjen helskinnet faktisk er hans elskede – og så litt kroppshorror, en porsjon selvmutilasjon og mye emosjonell avstumpethet. Her føles det ikke som om Lanthimos er investert nok, kamerablikket er liksom i seg selv et skuldertrekk. Den siste av de tre fortellingene, med Dafoe som leder for en pervertert sekt, er rett og slett ulidelig kjedelig.

LO: Jeg er enig i at filmen er altfor lang, og at særlig siste del imploderer – det er for mange skrullete innslag, brikkene passer liksom ikke helt sammen og danner heller ingen «abstrakt helhet». Deler av filmen føles som en Saturday Night Live-parodi på Lanthimos’ spesielle stil. Men scenene der Emma Stone spasmisk råkjører med en knæsj lillafarget bil er artige, og fikk meg til å huske rollen hennes som ikonisk Disney-skurk i Cruella.

Men, altså… Francis Ford Coppolas Megalopolis er alle «go for broke»- og «grand folly»-filmers beste- og oldemor, ruvende, nærmest glamorøst mislykket. En pinlighet med stolt oppsyn, en vidunderlig fadese. Å oppleve Megalopolis er som å se en katastrofefilm: Filmen er en katastrofe, men det er umulig å rive øynene vekk fra alt som leder opp til den, skadeomfanget, lidelsene. Den har ekstrem kultfaktor, uten å ville det selv. Selvforståelsen er lav.

Adam Driver og Nathalie Emmanuel i Francis Ford Coppolas «Megalopolis»

H: Megalopolis var en katastrofe (som jeg skrev i min omtale). Jeg ble også skuffet av Paul Schraders siste. I forkant av festivalen ladet jeg opp med ferske filmografihull (mesterlige The Card Counter fra 2021 og mindre vellykkede, men like fullt severdige Master Gardener fra 2022), men Oh, Canada (2024) er dessverre preget av gammelmodig sentimentalitet. Rollebesetningen – Jacob Elordi, Uma Thurman, Richard Gere – bar løfter om noe annet. Onelinere som «Sontag og Freud døde i ferien» trakk det i utgangspunktet triste enda lenger ned.

LO: Megalopolis inneholder noen utrolige «syn», da…. Det er umulig å ikke tenke på Richard Kellys Southland Tales (2006), men den er faktisk rene Apokalypse nå! i sammenligning. Der skuespillerne i Kellys film stort sett er (veldig) gode, er alle helt ute å kjøre i Megalopolis. Shia LaBeouf ser ut som Kaptein Sabeltann og later til å med viten og vilje sabotere filmen med umotiverte gester?! Og har Jon Voight blitt slagpasient?

På mange måter er det riktigere å si at Megalopolis får samme funksjon i filmografien til Coppola som Venezia-skandalen The Palace (2023) har for Polanski! Det underlige er at jeg likte å se begge. Det gammelmannsaktige egoet til Coppola er vel ikke direkte sjarmerende, men jeg blir rørt av at det har vært så viktig for ham å realisere visjonen. Jeg kan jeg akseptere at han med tiden har sett seg blind på eget arbeid, når det å oppleve filmen er såpass morsomt – jeg kjedet meg ikke et sekund, og flere av montasjene og de «videokunst»-aktige partiene var virtuose og lekne.

Jeg synes bare synd på Paul Schrader, som vi vet har det i seg (det er tross alt bare tre år siden The Card Counter), men som denne gangen har gitt etter for fristelsen med mange stjerner i hovedrollene og brukt opp nesten hele budsjettet på dette i stedet for å prioritere flere innspillingsdager. Oh, Canada kunne vært en god film, men er ødelagt av hastverk i alle ledd. Clint Eastwood er mer dreven som geriatrisk éntagningsregissør, for å si det sånn.

Richard Gere og Uma Thurman i Paul Schraders «Oh, Canada»

B: Ja, Megalopolis var et togkrasj av dimensjoner! Noen ti- eller hundretalls ganger underveis ble jeg sittende og lure på om dette var helt oppriktig, inderlig ment, eller om Coppola på sine eldre dager har blitt en kynisk nittitallsironiker med nyvunnen sans for postmoderne lurendreieri. Men det er jo inderlig.

Det er også Oh, Canada, dessverre. På et eller annet skjelmsk vis kan man vel sette pris på at Coppola går ut med sitt eget flagg til topps, selv om filmen er tvers gjennom mislykket og etter alle parametere elendig, også som trash betraktet – man kan i alle fall ikke anklage ham for å ha gitt opp. Schraders siste film er gammelmodig på det minst sjarmerende viset, sentimental til beinet, mytoman på Patti Smith-måten og helt uvørent regissert. Under et par av scenene tok jeg meg i å tenke at overgangene fra Richard Gere til Jacob Elordi tilbake til Gere igjen – ut av en dør som den ene, inn som den andre – var et selvrefleksivt pek, en schradersk vits på bekostning av to sexsymboler fra hver sin generasjon.

Det er det ikke. Og «puslespillstrukturen» er helt overflødig – keitete, uelegant og tung på labben. Nå kan man heller ikke anklage produsenter eller andre sjarlataner for å ha stukket kjepper i hjulene for Schraders visjon, for etter suksessene med First Reformed og The Card Counter – som kommer til å bli stående som to av hans fineste filmer, og ikke minst filmene der han for alvor klarte å realisere seg selv som last man standing i den transcendentale filmens arverekke (Ozu, Bresson, Dreyer) – har han også vist at han kan trylle med et mindre budsjett. Jeg håper inderlig ikke at dette blir stående som Schraders svanesang.

Og apropos lønnesirupens land, så håper jeg det samme for den kanadiske regissøren Guy Maddin og hans nye «komedie» Rumours (som vises utenfor konkurranse), selv om jeg ikke har noe sterkt forhold til Maddin som filmskaper. Denne G7-toppmøte-farsen var helt tarvelig fra ende til annen, som en slags First Price-versjon av Armando Iannuccis politiske satirer møter Ruben Östlund anno Triangle of Sadness og Mot i brøstet pluss en kommentarfelt-tråd om topplederes inkompetanse. Stakkars Cate Blanchett.

Cate Blanchett i Guy Maddins «Rumours»

LO: Ikke-auteuren Jacques Audiards spanskspråklige nye film Emilia Pérez, en musikal satt til meksikanske kartellmiljøer, er et annet vilt forsøk på «noe helt annet» i hovedkonkurransen – men som heldigvis gir avkastning!

Tenk konseptet fra Mrs. Doubtfire møter en magisk god Almodóvar-idé, bare inne i fengselet til en Lin-Manuel Miranda-musikal. Resultatet er glimtvis latterlig, men også veldig underholdende og flott laget. Etter årevis med filmer laget i halvsøvne, er det herlig å se at Audiard utfordrer seg selv – og jeg tenker at han med denne filmen gjør en svært overbevisende Hollywood-audition. Undervurderte Zoë Saldaña fortjener en Oscar-nominasjon for hovedrollen. Avatar-innspillingene har åpenbart lært henne et og annet om bevegelseskunst!

H: Jeg har også forventninger til The Substance og The Shrouds og håper på en bedre siste halvdel av festivalen. Høydepunktene hittil er Andrea Arnolds Bird og – uventet for min del – Kevin Costners Horizon: An American Saga – Chapter 1! Reaksjonær, men svært vellaget western der Costner har castet seg selv som den (nesten) eneste gode (hvite) mannen. Veldig underholdende! Første del av en syklus på fire filmer, totalt tolv selvfinansierte timer.

B: Bird kom overraskende på meg, for jeg trodde jeg var vaksinert mot både post-Loach-sosialrealisme og romantisering av trash-estetikk, og jeg var blant de få som ikke tilba American Honey i sin tid (selv om jeg absolutt verdsatte den). Den er tvilsom på mange måter, men er så uhyre godt laget at jeg ikke kan annet enn å applaudere. Og den trykker rett og slett på alle de riktige sympatistruktur-knappene. Enormt imponerende rollebesetning også, må sies. Ellers, så fester jeg videre utover i festivalen min lit til personlige favoritter som David Cronenberg, Arnaud Desplechin, Miguel Gomes og Paolo Sorrentino – filmskapere hvis nye kreasjoner jeg som regel liker på automatikk og gjerne tilgir opplagte svakheter hos.

H: Bird vokser på meg i etterkant! I utgangspunktet var jeg litt delt til Skybert/Tore på sporet-elementet med Petzold-skuespiller Franz Rogowski, men syns alt i alt det funket, og det fantastiske elementet med flaksende fuglevinger var fint. For min del kunne filmen stoppet idet Bird faktisk blir fugl. Den siste halvtimen bikker over i den romantiseringen Benjamin er inne på.

LO: Ok, da må vi vel bare ta fatt på den neste etappen av programmet her i Cannes – vi er vel alle like spente på hva de kommende dagene vil bringe, og hvilke samtaler de kan igangsette.

*