I Parasitt er varefetisjismens blendverk totalt: de speilglatte overflatene, den sømløse fortellingen og de kostelige spøkene. Etter endt visning kan man spørre seg om man også følte på et visst ubehag over å ha blitt utsatt for dens dobbeltsidige forhekselse. [2]

Tabu er tungt inspirert av gammel stumfilm-estetikk – paradoksalt nok oppleves den derfor som et friskt pust med sin behandling av fortid og minner.