Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med visningen av Tabu ved Tromsø internasjonale filmfestival i januar 2013. Den republiseres nå i anledning av at Tabu er Månedens film ved Cinemateket i mai 2013.

*

Tabu er en av disse ytterst få filmene som oppleves som duggfriskt blod, et verk som gjør noe helt eget og preges av filmskaperens nysgjerrighet i møte med filmmediet. Skjønt, fullkomment original er filmen overhodet ikke – den er snarere et godt eksempel på at for å skape noe nytt, kan det være en fordel å trekke veksler på det gamle. Dét gjør critic-turned-director Miguel Gomes til gagns, i sin nostalgiske skjønnhetspleie av stumfilm-estetikk.

Fortellingen formidles tilsynelatende gjennom en nokså massiv voice-over, som tidvis kan være vanskelig å henge med på, særlig for de av oss som ikke snakker portugisisk og er avhengig av undertekstene. Men fortellerstemmen ligger mer som en slags bakenforliggende underbevissthet i bildene, en «annenstemme» som gjør det visuelle mer komplekst. Det er sjelden å se et så vellykket (og snålt) samspill mellom voice-over og bilder, der begge deler spiller en vesentlig rolle.

Til tross for dette er det ikke helt enkelt å gjenfortelle hva Tabu egentlig handler om. Den starter med en melankolsk kjærlighetsprolog i kolonitidens Afrika, om en sorgtrukken eventyrers selvvalgte endelikt ved hjelp av en krokodille. Gomes’ monokrome delikatesser bringes frem allerede ved første bordsetting, ikke uten en viss underfundig humor som beholdes gjennom resten av filmen. Særlig ett øyeblikk har brent seg fast fra Tabus åpningsballade; et nesten gotisk bilde der spøkelset etter eventyrerens tapte kjærlighet åpenbarer seg.

Et sjumilssteg i tid og vi befinner oss i Lisboa i 2010. Pilar (Teresa Madruga) er en ensom, men troende og omtenksom kvinne som bor alene i sin leilighet. Hennes nabo er den forfinede fruen Aurora (Laura Soveral), som begynner å bli en smule rørete; kanskje på grunn av alderen, kanskje på grunn av sykdom, kanskje på grunn av svart magi. Hun har spilt bort alle pengene sine og anklager hushjelpen Santa (Isabel Muñoz Cardoso) for å ha forhekset henne. Aurora er en bortskjemt snobb, men ikke uten en viss sjarm, og ved hjelp av Santa og Pilar forsøker hun å nøste opp tråder fra sin fortid ved Mount Tabu i Afrika. I neste akt befinner vi oss så igjen på afrikansk jord, i et tilbakeblikk fra flere tiår siden, der et klassisk trekantdrama med en ung Aurora i sentrum utspiller seg.

Fortellingen høres kanskje noe usammenhengende ut, og det er den også. Men dette bidrar først og fremst til å styrke inntrykket av filmen som noe helt utenom det vanlige. Gomes skaper en viss distanse mellom publikum og fortellingen, men selv ble jeg desto mer engasjert av denne avstanden. Slik jeg ser det handler Tabu først og fremst om en forgangen tid, minner og lengsel, der særlig Auroras liv i delen fra kolonitiden ses tilbake på med romantisk blikk. Det er her stumfilm-inspirasjonen virkelig kommer til sin rett, for sammen med det gammelmodige kolonimiljøet støper den filmen i et fortidens melankolske blaff. Men Gomes har ikke valgt den utvannede varianten der nåtiden er i farger og fortiden i svart/hvitt; her forekommer det ikke annet enn nyanser av svart, hvitt og grått, også i samtidens Lisboa. Dette gjør at også delen fra vår egen tid står i lengselens og nostalgiens tegn, der fortiden gjennomsyrer nåtiden med øredøvende stillhet, på et meta-plan.

Den nevnte avstanden til det som foregår på lerretet, opplever jeg som et bevisst uttrykk for dette «fortidens sus». Tabu er skutt på både 35mm og 16mm, i det gammeldagse Academy Ratio, noe som bidrar sterkt til dens spøkelsesaktige uttrykk. Men måten stumfilm-tiden integreres på er imidlertid riktig så levende, også det som skaper en viss distanse, der gamle film-illusjoner brukes friskt og freidig. Dette forekommer ikke bare på bildesiden, men i bruken av lyd; også her finner vi øyeblikk hvor nytt og gammelt står i forhold til hverandre. Enkelte steder i filmen får man for eksempel ikke høre hva rollefigurene snakker om; det er kroppsspråket, eventuelt fortellerstemmen, som vektlegges, selv om man hører lydene omkring dem som snakker. Dette er deilig befriende og gjør trekantdramaet hakket mer spennende. Når vi ikke får tilgang til samtalen blir vi nødt til å legge merke til andre uttrykksmønstre.

Også denne tidvise utelatelsen av dialog forsterker opplevelsen av Tabu som et filmatisk minne, en ufullstendig fortidsfantasi, noe man ikke helt kan gripe, men som engasjerer likevel – særlig gjennom sine nydelige bilder. Dens inspirerte forhold til filmmediet og -historien gjør den egnet for diskusjon fra mange innfallsvinkler, og jeg mistenker at Tabus status bare vil øke etter hvert som tiden går.