Western-sjangeren og science fiction-sjangeren har blitt forsøkt koblet sammen tidligere, men ikke alltid endt i vellykkede samboerskap. Cowboys & Aliens er et moderat fornøyelig forsøk, men bruker allikevel konvensjonene fra hver sjanger for det det er verdt.
Jeg husker med gru Barry Sonnenfelds Wild Wild West (1999) med Will Smith og Kevin Kline, sannsynligvis et forsøk på å surfe videre på Sonnenfeld og Smiths suksessbølge etter Men in Black (1997). Den originale TV-serien var ikke så mye å skryte av den heller, men skal i hvert fall ikke få skylden for en utrolig campy adaptasjon. Science fiction-elementet i dette tilfellet var ikke romvesener, men svært avansert og nesten Donald Duck-aktig maskineri. Da hjalp det heller ikke med et drivende godt partitur av western-veteranen Elmer Bernstein. Filmen var en flopp i alle betydninger av ordet.
Forventningene mine var av den grunn rimelig lave da jeg gikk inn i Cowboys & Aliens. Jeg visste på forhånd at Jon Favreau stod for regien, en slags moderne John Landis/Joe Dante kjent for halvkomisk sjangermateriale, men uten det samme glimtet i øyet. Jeg ble derfor overrasket av den elegante in medias res-åpningen i det Jake Lonergan (Daniel Craig) våkner opp midt ute på den amerikanske prærien uten hverken å vite hvor eller hvem han er – men med et mystisk armbånd limt til håndleddet. Knall start.
Derfra blir det betydelig mer konvensjonelt. Craig inntar en innbitt Clint Eastwood-mine og blir den mystiske fremmede som ankommer landsbyen full av trøbbel. Han går inn i salongen, drikker et par raske glass whiskey med ryggen vendt mot resten av lokalet og blir konfrontert av byens sheriff fordi han åpenbart er etterlyst for tyveri. Dette har vi sett før. Det samme gjelder den ødelagte pøbelsønnen til områdets landeier Colonel Woodrow Dollarhyde (Harrison Ford), som er feig og ufyselig fordi han aldri når opp til farens strenge krav. Det er på dette tidspunktet jeg begynner å spørre meg selv om sjangerreferansene er brukt selvironisk eller om de faktisk ikke klarte å finne på noe annet.
Så var det romvesenene, da. De er slemme, de er teknologisk overlegne og de ser på menneskeheten som ubetydelige insekter. De bortfører, de eksperimenter, de dreper. Heller ikke dette er noe nytt. I likhet med sommerens Super 8 utsettes synet av en hel skapning til det er dramaturgisk forsvarlig (som forsåvidt er et klokt valg), men når de først dukker opp ligner de mistenkelig på J.J. Abrams’ kreasjoner. Mon tro om det har vært noe stilistisk krysspollinering mellom de to filmene her? Det eneste som virker originalt i konvensjonssammenheng er at de har kommet for å grave etter gull, de også (!). Det plukkes etter forgodtbefinnende fra begge hyller, og særlig klisjétungt blir det når “indianarene kjem”. Filmens tittel spiller selvsagt på barneleken ‘cowboy og indianer’; kanskje er det derfor de innfødte virker stereotype. Men spesielt morsomt blir det når de endelig og noe motvillig må forene krefter med Dollarhyde og Lonergan for å konfrontere den eksterne trusselen. Hollywood elsker eksplisitte budskap, og her skal det hamres inn hvor mye vi må stå sammen som mennesker mot alt som vil ødelegge oss, til tross for interne forskjeller.
Når det er sagt, synes jeg det blir feil å bedømme denne filmen på grunnlag av originalitet. Her er det nettopp “konseptet” som er greia, møtet mellom to sjangre som ikke møtes alt for ofte. Og det må bedømmes ut i fra en ren popcorn-skala, selvfølgelig. I dette perspektivet er den faktisk ganske fornøyelig. Den har noen fine actionsekvenser, upåklagelige dataeffekter og forsøker å gjøre ting litt visuelt spennende med diverse flashback og fargefiltre. Harrison Ford er også herlig som moralsk forkvaklet eks-oberst fra borgerkrigen med nok svin på skogen til å lage fengende karakter ut av. Han har alltid hatt en evne til å bruke små nyanser i ansiktssuttrykk som sier så mye mer, uavhengig av kvaliteten på filmene han har spilt i. Der er han rett og slett undervurdert, etter min mening. Craig har også den evnen til en viss grad, men ser av og til ut som om han sliter med kronisk forstoppelse. Derfor er kanskje ikke dynamikken mellom de to karakterene like effektiv som den kunne ha vært.
Hvis du går inn i filmen med bevisstheten om at den er et konvensjonssammensurium, tror jeg du kan få god popcorn-valuta for pengene. Men hvis du begynner å analysere den for mye, eller stiller den opp mot tidligere kvalitetsfilmer i begge sjangre, vil du sannsynligvis ende opp i irritasjon. Den har noen gode enkeltsekvenser og en gjennomtenkt, oppslukende dramaturgi (forutsigbar eller ei), og unngår derfor å havne i samme fella som Wild Wild West. Men den blir heller ikke den halsbrekkende sjangerhybriden den hadde potensiale til å bli. Resultatet er dermed forholdsvis lunkent. Jeg skulle gjerne sett en blodseriøs westernfilm à la Unforgiven (1992) blandet med en like blodseriøs monsterfilm à la Alien (1979). Hvis noen kjenner til en slik, tar jeg gjerne i mot anbefalinger i kommentarfeltet!