Sommeren er på hell, og i kinomørket venter Bullet Train, en actionfilm med vold for øyet. Og drap. Og blod. Enorme mengder digitalt blod. Regissør David Leitch (Deadpool 2, Atomic Blonde) har bakgrunn som stuntmann, og viderefører her sin heseblesende action-estetikk til en to timers koreografert voldsorgie på et hurtigtog som fyker gjennom Japan i 300 km/t.
Med utgangspunkt i den japanske romanen Maria Beetle fra 2010, skrevet av forfatteren Kōtarō Isaka, har manusforfatter Zak Olkewicz skrevet en Hollywood-versjon for det store lerretet. Jeg skriver «med utgangspunkt i» siden Bullet Train tar seg noen friheter, blant annet ved å skifte ut de japanske leiemorderne fra kildematerialet med standardiserte filmfjes som er mer kjente for oss i Vesten. Til å være en film som utspiller seg på et tog i Japan, er det i det hele tatt oppsiktsvekkende få japanere å se i Bullet Train. (I et ferskt intervju med The New York Times sier Isaka riktignok at han ikke reagerer på de amerikanske filmskapernes valg: «‘I don’t have any feeling of wanting people to understand Japanese literature or culture,’ Isaka said. ‘It’s not like I understand that much about Japan, either.’»)
Brad Pitt spiller hovedrollen som leiemorderen med dekknavnet Ladybug, en figur det føles som vi allerede har sett Pitt gjøre før, i Mr. & Mrs. Smith (2005). Vi møter Ladybug under sprakende neonskilt i en veldig digital Tokyo-gate, der han kledd i en upretensiøs bøttehatt er på telefonen med sin oppdragsgiver Maria (Sandra Bullock, stort sett en anonym telefonstemme gjennom filmen).
Han klager over at han alltid er så uheldig, mens hun etter beste evne lytter tålmodig – samtidig som hun dirigerer ham til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen for å hente utstyr han vil trenge for sitt neste oppdrag. Der ligger det blant annet en pistol, som Ladybug nå nekter å ta med seg fordi han har bestemt seg for å ta avstand fra vold og drap. Det skal vise seg å være et uheldig valg, både rent praktisk, siden det ikke tar lang tid før noen forsøker å ta livet av Ladybug, og som en totalt urealistisk idé, tatt i betraktning sjangeren filmen opererer i.
Ladybugs oppdrag er tilsynelatende ekstremt enkelt. Han skal stjele en koffert med løsepenger fra to leiemordere, Tangerine (Aaron Taylor-Johnson) og Lemon (Brian Tyree Henry). Deretter gå av på første stasjon med kofferten. Utkledd i store briller finner Ladybug målet sitt på første forsøk.
Kofferten ser ut til å være lånt på rekvisittlageret til Quentin Tarantinos Pulp Fiction (1994), en film som sammen med Guy Ritchies Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) virker å ha vært til stor inspirasjon for Leitch. Like før han skal gå av toget, innhentes Ladybug av uflaks igjen da han treffer på en meksikansk leiemorder kjent som The Wolf (spilt av rapperen Bad Bunny). The Wolf har en bitter forhistorie med Ladybug som får ham til å angripe umiddelbart, med fatale konsekvenser for én av dem.
Her får vi første eksempel på det som ut fra mitt perspektiv er store problemet med Bullet Train. Hvem som dør, eller lever, betyr nesten ingenting. Leitch har funnet flinke skuespillere til å gestalte figurene, men siden historien handler om en gjeng amoralske mennesker som prøver å drepe hverandre, har karakterene blitt hollywoodifisert.
Hver rollefigur har kun ett karaktertrekk, som til gjengjeld gjentas uavlatelig. Og alt forblir overflatisk, slik at deres blodige død ikke skal gå inn på oss. Eksempel; Brian Tyree Henrys Lemon-karakter tolker alt i livet gjennom et Thomas Toget-filter. Dårlige mennesker er i hans øyne alltid Diesel, det rampete, støyende toget i den populære barne-TV-serien. Ladybug tar alt som hender på toget som enten en bekreftelse på om han selv er uheldig, eller ikke. Og slik kan jeg fortsette.
Bullet Train er dessuten strukturert slik at alle karakterene blir introdusert med flashbacks som skal vise hvorfor de har havnet på akkurat dette toget, akkurat i dag. For alt henger jo sammen skal det vise seg. Yuichi Kimura (Andrew Koji) har kjøpt Shinkansen-billett for å hevne sin sønn som ligger i koma etter å ha blitt dyttet av taket på et sykehus av Prince (Joey King) som en del av hennes plan for å lokke The White Death (Michael Shannon) på toget. The White Death er faren til en ung mann spilt av Logan Lerman som Tangerine og Lemon har fått i oppdrag å eskortere hjem sammen med pengekofferten som Ladybug stjeler. Kimuras far, The Elder, er selv ombord for å ta hevn på The White Death av nesten nøyaktig samme grunn som The White Death har samlet alle leiemorderne på toget.
Til sammen blir dette en veldig lang rekke avstikkere og tilbakeblikk som bryter opp og bremser filmens fremdrift. Dessverre tilfører ikke disse snuttene nok vesentlig informasjon om dette galleriet av leiemordere til at jeg bryr meg mer om rollefigurene, eller egentlig blir bedre rustet til å forstå hvordan alt henger sammen. Flashbackene er stiliserte små såpeoperaer, som i hendene på en mester som Tarantino kanskje kunne blitt til noe. Kill Bill er eksempelvis milevis foran Bullet Train, som ender opp med å lide av å ikke handle om noe annet enn seg selv.
David Leitch har antageligvis siktet mot å lage en lett og luftig sommerblockbuster, der publikum kan lene seg tilbake og «nyte» filmskapernes påfunn, som i Bullet Train hovedsaklig består av at de finner nye og kreative måter som folk kan dø på. I tillegg viser de frem Brad Pitts vakre ansikt og hår i gyllent sollys. Dessverre går engasjementet tapt tidlig, men det kunne hjulpet med humor. For filmen tror at den er morsom, og det ville hjulpet om den var det, men for meg bommer den dessverre også der. Jeg humret litt da en giftig slange – som må ha stukket av fra Snakes on a Plane – plutselig dukket opp som enda et uhell i Ladybugs liv, inne på et trangt toalett, men det var alt.
Vi trenger ikke spole så altfor langt tilbake i actionfilmhistorien, for å finne sommerblockbustere – à la Bullet Train – som fremdeles hadde tyngdekraft, var koblet til virkeligheten og engasjerte oss i spørsmålene om hvem som lever eller dør. For å bruke tre ulike klassikere som eksempel: Die Hard (1988), Haisommer (1975) og De syv samuraier (1954) er filmer som tar i bruk kraftige virkemidler for å skape spenning og skildre vold, men som også gir oss følelsen av at fortellingens virkelighet kunne ha eksistert, og vi bryr oss. Både protagonistene og antagonistene i disse filmene var mennesker (eller haier) av kjøtt og blod.
Men i takt med utviklingen av digitale effekter og et enda mer markedsstyrt Hollywood, tok etter hvert superheltfilmene over blockbusterkulturen på kino – særlig fra og med 2010-tallet. En actionfilmserie som startet ganske realistisk i 2001 med Rob Cohens The Fast and the Furious, har eksempelvis forvandlet seg til at vi på 2020-tallet følger udødelige superheltsjåfører i biler som ikke forholder seg til realisme eller tyngdekraft på noe vis. Men i Fast-franchisen har man likevel ikke gått bort fra at identifikasjon er viktig, og selv når bilene frakter rollefigurer innom outer space midt i en actionscene, handler fortsatt filmene om verdien av familie og beskyttelsen av den.
Bullet Train byr ikke på særlig mye mer enn en gjeng selvfornøyde kjendiskompiser som har møtt opp på jobb. Først når Hiroyuki Sanada dukker opp som The Elder får filmen en smule alvor og tyngde over seg, og det fikk meg til å tenke hvor mye bedre Bullet Train hadde blitt om flere japanske skuespillere hadde fått sitte- og slåssplasser på Hollywoods hurtigtog.
Dessverre ender vi opp med en film der de velregisserte voldsscenene ruller friksjonsløst forbi på lerretet uten å gjøre inntrykk, side om side med de endimensjonale figurene. Helheten blir dessverre mye mindre enn summen av enkeltdelene. Bullet Train er actionfilmens svar på chill music, men jeg skal gi Brad Pitt én ting: han får bøttehatt og store hornbriller til å virke som ‘IT’-motetilbehøret en mann trenger for å komme over midtlivskrisa.