Midnight Special deltok i hovedkonkurransen under Berlinalen tidligere i år, og er nå Månedens film på cinematekene i Oslo og Bergen. Filmen vises også på de digitale cinematekene – et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Midnight Special (1986) vises i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim fra og med torsdag 4. august, til og med torsdag 15. september. Mer info om visningstidene finner du her eller hos ditt cinematek.
*
Jeff Nichols har med bare tre filmer klart å bli en av de mest profilerte navnene i uavhengig amerikansk film. Midnight Special fortsetter der Take Shelter slapp, og utforsker en distinkt amerikansk sensibilitet i sin tilnærming til science fiction-sjangeren – i tillegg til å diskutere dagens superhelt-fortellinger. Selv om resultatet er ujevnt, er oppgjøret med den moderne blockbusteren behovsprøvd i en ellers underveldende kinosesong.
Alton Meyer (Jaeden Lieberher), en ung gutt, blir bortført. Kidnapperen er Altons egen far, Roy (Michael Shannon), som har flyktet fra en religiøs kult begge har vært medlemmer av. Alton er annerledes enn andre barn, med magiske krefter, og blant de troende er han ansett for å være en slags profet. Sammen med den tidligere sheriffen Lucas (Joel Edgerton) og sønnens mor, Sarah (Kirsten Dunst), rømmer de fra mennesker som vil utnytte guttens mystiske egenskaper.
Nichols er en effektiv historieforteller. Idet filmens tittel lyser over lerretet har han allerede rukket å etablere alt som står på spill. Noen få bilder, lyden fra en nyhetssending i bakgrunnen, et par interaksjoner og blikk – det er alt som skal til for å trollbinde publikum. Forventningene stiger i takt med David Wingos nydelige originalmusikk, men selv om filmen som følger er gjennomgående god, sliter den med å leve opp til anslaget.
Filmens problem er en dissonans mellom regissørens ulike tilnærminger til historien. Delvis ønsker Nichols å utforske et mysterium; samtidig fremstår «kartleggingen» av Altons egenskaper vel overtydelig og til slutt umystisk. Midnight Special hadde tjent på større tvetydighet – særlig fordi Nichols er så god til å skape rollefigurer og skildre relasjonene dem imellom. Skuespillerne formidler store følelser på en overbevisende måte; Shannon og Dunst sin tolkning av et hjelpeløst foreldrepar holder et fast grep om tilskueren.
Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad (1977), John Carpenters Starman (1984) og Robert Zemeckis‘ Contact (1997) er åpenbare referansepunkter for Nichols. Spielberg forstår akkurat hva som skal til for å få fart på fantasien vår, og Nærkontakt av tredje grad er et mesterverk i sin sjanger fordi den pakker seg ut i langsomt tempo – slik at vi kan fylle inn tomrommene med vår egen fantasti.
Midnight Special gjenskaper inderligheten vi forbinder med de ovenfor nevnte klassikerne, men gir oss akkurat litt for mye. Hadde Nichols turt å spille mer på det usagte – som det gripende nærbildet av Kirsten Dunst mot slutten av filmen – ville fortellingen fått enda større kraft.
Det er noe erkeamerikansk over Jeff Nichols‘ filmer; han later til å være besatt av å utfordre og justere amerikansk populærkultur. I Take Shelter (2011) tar han i bruk ikonografi vi forbinder med katastrofefilm, uten å henfalle til ødeleggelsesporno à la superhelt-blockbusterne. Mud (2012) leker med konvensjoner innen amerikansk litteratur, og bygger videre på Mark Twains sørstatsromaner.
Litt forenklet kan man si at storfilmene fra Hollywood de siste årene kan deles inn i to grupper. Den ene er en nostalgisk fetisjering av filmklassikere, som kommer best til uttrykk i reboot– og remake-kulturen. Den andre tendensen er en tilsynelatende ustoppelig strøm av tegneserieadaptasjoner.
Midnight Special tar – muligens ufrivillig – et oppgjør med begge disse trendene. Nichols har til dels laget en pastisj over en bestemt type science fiction/adventure-film vi forbinder med åttitallet – ikke helt ulikt den populære Netflix-serien Stranger Things – men formspråket er annerledes. Dette verken ser eller føles ut som en Spielberg-film, selv om referansene er tydelige.
Historien om Altons magiske krefter kunne på sin side fungert som fundament for en superhelt-franchise. Nichols anvender konvensjoner fra samtidens tegneseriehelter til å fortelle en historie om svært ekte, menneskelige følelser; her er superkreftene hovedsakelig en tung byrde å bære for hovedpersonen – ikke svaret på alle vanskelige spørsmål eller en redning fra verdens undergang. Mennesker lar seg fascinere eller blir skremt av Altons egenskaper, men tilsynelatende har de ingen nytteverdi. En original vri på et konsept som for lengst har blitt cinematisk hverdagskost.
Som fortelling ville Midnight Special hatt godt av å spille mer på det mystiske og uavklarte, men som dekonstruksjon av superhelt-filmen og en lavmælt kritikk av tilstanden i dagens Hollywood, er den både interessant og fengende.