Berlinalen 2014: Eventyret om Skjønnheten og udyret har blitt filmatisert med hell tidligere, men bildene fra Christophe Gans‘ ferske utgave bar bud om en frisk og påkostet versjon. Den glattpolerte CGI-estetikken så ut til å være brukt med bevisshet og følelse, på en måte som kunne likne fjorårets morsomme og syredryppende Oz the Great and Powerful.

Kanskje forventningene var i overkant høye før Berlin-premieren. Resultatet har i alle fall blitt noe som vanskelig kan beskrives som annet enn en skuffelse, ikke bare med tanke på det visuelle, men også fordi historien er kjedelig omarbeidet. Rett skal være rett: La belle et la bête er nok myntet på de yngste. De seksuelle overtonene fra Jean Cocteaus versjon, eller det mørke og menneskelige dypet i fortellingen, er nesten ikke til stede i den nye filmatiseringen. I stedet får vi en historie tynn som en skive kneip, malt med i overkant brede penselstrøk, der rollefigurene gjerne snakker med seg selv for å være sikre på at publikum forstår hva de driver med.

La belle et la bête begynner i år 1810. En kjøpmann og hans familie blir ruinert når skip med dyre varer går på grunn, og ser seg nødt til å forlate luksustilværelsen for et liv i mer landlige omgivelser. Fem av de seks barna, særlig de bortskjemte døtrene, er ikke særlig fornøyd med dette, men Belle (Lea Seydoux) har ikke noe imot naturen og å arbeide med jorda. En kveld med skikkelig ruskevær roter faren seg bort i skogene på vei hjem, men blir reddet av Udyret som holder til i et digert slott. Faren tar for seg av det dekkede bordet med glupsk appetitt, og i et øyeblikks grådighet kommer han i skade for å plukke en rose utenfor spisesalen. Dette gjør at Udyret overreagerer og straffer faren med en dødsdom. Mens pappa er hjemme hos familien for å ta farvel bestemmer Belle seg for å ofre seg – hun rir til slottet og blir Udyrets fange.

Lea Seydoux spiller en litt ny type rolle som Belle, men også her er hun veldig god. Hun uttrykker både medmenneskelighet og uskyld, som kler den naive Belle godt, i tillegg til at hun ser fantastisk ut i sine fargerike kjoler. Kostymedesigner Pierre-Yves Gayraud har basert seg på datidens mote, men gjort kostymene mer overdådige, så det passer inn i det eventyrlige. Både kostymene og resten av filmens visuelle komponenter er visstnok gjort med Powell og Pressburgers fargesterke filmer i tankene. Det er en inspirasjon jeg virkelig kan like – bare så synd at Gans og teamet bare unntaksvis lykkes.

I enkelte scener ser vistaene strålende ut, i all sin glorete dataprakt. Deler av det detaljerte slottet er også fascinerende å fordype seg i. Men jeg savner mer filmskaping, som kunne tilført CGI-en litt følelse; La belle et la bête er mye nærmere den flate Hobbiten-grafikken enn The Red Shoes, for å si det mildt, eller for den saks skyld den kitsch-herlige Oz the Great and Powerful. Noen av kamerakjøringene kunne blitt veldig effektive hvis de hadde vært fysisk utført, i stedet for det åpenbart data-bearbeidede uttrykket de har fått. Man må selvsagt anerkjenne den voldsomme og detaljerte jobben som er gjort i før- og postproduksjonsfasen, men det imponerer ikke noe særlig når både atmosfære, nerve og sensibilitet uteblir.

Enkelte steder klukker kalkunene i det fjerne – som i en grusom sekvens der en dataanimert hjort ender i et gapende usmakelig overraskelsesmoment. Referansene til Cocteaus klassiker spytter ikke på originalen, men hyllesten er ikke på langt nær så gripende som den kunne ha vært.

Det er også et stort minus at Udyret ser ut som en melankolsk løve. At han er misfornøyd med utseendet sitt fordi han er så stygg oppleves som selvmedlidende, for jeg kan ikke komme på noen andre i kattedyrkategorien som ser like velstelte og velkledde ut. Foruten dette er det et utseendemessig problem at Udyret likner en dataspill-karakter – da hjelper det ikke at fremgangsmåten i studio visstnok har vært banebrytende. Vincent Cassel ser vi bare i tilbakeblikk, før han fikk sitt hjerte knust og ble Udyret. Det er synd at ikke han og Seydoux har fått mer å spille på.

De to hovedrolleinnehaverne, kostymene og enkelte sekvenser i CGI-landskapet er det man kan glede seg over. Foruten dette er La belle et la bête en nedtur, sammenliknet med hva filmen kunne ha vært.