Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Michelangelo Antonionis Natten («La notte», 1961) vises fra og med torsdag 27. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Det franske nybølgeikonet Jeanne Moreau var sentral i den ekstraordinære tiårsperioden for europeisk film fra slutten av 1950-tallet til slutten av 1960-tallet, og jobbet nært med regissører som Michelangelo Antonioni, Louis Malle, Luis Buñuel og François Truffaut. Vi kaster et blikk på fem uforglemmelige Jeanne Moreau-roller fra disse årene.
Moreau ble født i Paris i 1928 og gjorde seg tidlig bemerket som scenekunstner i fransk teater etter krigen, bl.a. hos ærverdige Comédie-Française. Utover på 1950-tallet ble hun også å se på det store lerretet, blant annet i Jacques Beckers hardkokte krimfilm Touchez pas au grisbi (1954).
Innen hun fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med to filmer for Louis Malle – De elskende og Heisen til skafottet, begge fra 1958 – var hun allerede å regne som en av de fremste franske skuespillerne i sin generasjon, og ble en naturlig del av bevegelsen idet den franske nybølgen eksploderte. Moreau ble en personifisering av cinéma chic, og en kraft andre filmkunstnere graviterte mot. Hun uttrykte uavhengighet, sensualitet og en emosjonell åpenhet i møte med de ulike rollefigurene hun gestaltet.
Ofte ser vi henne som en romantisk og melankolsk femme fatale, og selv om Moreau bare så vidt hadde fylt 30 år, hadde hun ved inngangen til 1960-tallet likevel en helt annen tyngde i sitt nærvær på lerretet, sammenlignet med andre nybølgeskuespillere (som Jean Seberg og Anna Karina). Dette kloke, gåtefulle ansiktet var nok en medvirkende årsak til at den italienske modernisten Michelangelo Antonioni valgte seg Moreau til å spille Marcello Mastroiannis ulykkelig kone i sitt lakoniske mesterverk Natten («La notte», 1961) – det midterste kapittelet i Antonionis «trilogy of decadence», der L’Avventura (1960) og L’Eclisse (1962) også inngår.
Med rollen som Catherine i François Truffauts Jules et Jim («To menn og en kvinne», 1962) forsegles Moreaus berømmelse og ikoniske status, og videre inn på 1960-tallet sto filmskaperne i kø for å jobbe med Moreau: Joseph Losey, Orson Welles, John Frankenheimer, Tony Richardson og Jacques Demy, for å nevne noen av de mest prestisjetunge navnene. Etter hvert regisserte hun selv tre filmer (i perioden 1976-1983), uten at det la demper på skuespillerkarrieren; i 1982 spilte hun for eksempel i fire filmer, blant dem Rainer Werner Fassbinders Querelle. Siden 1960 er det kun én person som har blitt spurt om å være jurypresident i Cannes to ganger – Jeanne Moreau, i 1975 og 1995.
Da hun gikk bort i 2017 etterlot hun seg en svimlende filmografi full av viktige mesterverk, så vårt utvalg nedenfor er kun å regne som døråpnere – fem av hennes mest kjente roller fra perioden da europeisk filmkunst var i sitt senit.
«Nobody ever looked sadder than Jeanne Moreau, and nobody ever looked happier. [..] Moreau’s moods—happy, sad, and everything in between—are always legible, instantly; you can’t mistake how she’s feeling.»
*
Heisen til skafottet (Louis Malle, 1958)
Med gjennombruddsrollen i Heisen til skafottet introduserer Jeanne Moreau figuren vi skal bli vant med å se henne gestalte i flere filmer: den melankolske romantiker. Louis Malles lekne krimfortelling setter også tonen for mye av det nybølgeregissører som Truffaut og Godard blir opptatt av – for eksempel unge elskere på kant med loven. Florence (Moreau) og Julien (Maurice Ronet) er villige til å ta liv for å få hverandre – nærmere bestemt Florences rike ektemann Simon, som også er Juliens sjef. Med en skjebnens ironi (og et regntungt Paris) som bakteppe, blir Julien stående fast i den titulære heisen etter å ha myrdet Simon, og Florence vandrer gatelangs i stadig mer sørgmodig usikkerhet: Er jeg sveket? Slapp vi unna?
Heisen til skafottet har en rekke flere kioskromanlignende plottvendinger for hånden, men det som virkelig gjør inntrykk er Moreaus rolletolkning og hvordan hun klarer å heve et ikke fullt så komplekst materiale til et sammensatt uttrykk – hennes tilstand i filmen føles eksistensiell og tankevekkende også for oss. Og etter at politiet har nøstet opp rollefigurenes ulike udåder, er det Moreaus uutgrunnelige ansikt (og Miles Davis‘ lengtende trompet) som akkompagnerer oss ut av kinosalen.
*
Natten (Michelangelo Antonioni, 1961)
Michelangelo Antonionis Natten er et av regissørens tre mesterverk på rad fra starten av 1960-tallet, og som nevnt innledningsvis er Jeanne Moreau som skapt for å være del av den italienske modernistens univers. Akkurat slik Antonioni kan la sitt kamera hvile på uttrykksfull arkitektur uten mennesker, og fylle tomrommet med mening, er Moreaus ansikt som et landskap – og i Natten møtes to sensibiliteter på nøyaktig rett tidspunkt.
Antonionis muse Monica Vitti er riktignok selve vannmerket som gir en slags logo til disse tre filmene (hun er også i L’avventura og L’eclisse), men der Vittis unge rastløshet også tar mindre tematisk plass i Natten, er det Moreaus modenhet – og sporene av levd liv i hennes resignasjon fra livet og kjærligheten – som rykker inn med full kraft og gjør denne Antonioni-filmen til hans tristeste. Ekteskapet mellom Mastroianni og Moreau er så tømt for lidenskap at de vandrer som spøkelser gjennom de samme rommene, og i det som etter hvert blir en dialog om hva som drev dem fra hverandre, er det Moreau som gir stemme til de dypeste innsiktene. «Tonight I just feel like dying. I really do. At least this agony would end and something new would begin,» sier hun til Vittis yngre rollefigur på et tidspunkt. «It may be nothing,» kommer det tørt tilbake.
Natten er en skjellsettende og smertefull filmkunstopplevelse som rent virkemiddelmessig går stille i dørene, men som gir gjenklang langt inne i sjelen og fester seg som en kronisk sørgelig opplevelse i kroppen.
*
Jules et Jim (François Truffaut, 1962)
Selv om François Truffaut laget flere av sine beste filmer på 1970-tallet, vil han alltid huskes for sine tidlige, banebrytende arbeider, Les quatre cents coups («På vei mot livet», 1959) og Jules et Jim («To menn og en kvinne», 1962). Fortellerstilen i Jules et Jim er fortsatt energisk, endog moderne, men det er Jeanne Moreau – som de to mannlige rollefigurenes og kameraets omdreiningspunkt – som gjør sterkest inntrykk, mer enn den assosiative strukturen og det innfallsbaserte visuelle uttrykket.
Ved gjensyn er Moreaus frigjørende tolkning av Catherine elementet som gir filmen et uhåndgripelig, uforutsigbart hjerte, og der den tilsiktet flate dialogestetikken tidvis avslører Oskar Werner og Henri Serre sine begrensninger som skuespillere, hever Moreaus nærvær seg over svakere elementer av helheten, og forblir en ikonisk figur. Det tunge blikket hennes sier mer enn den ustanselige ordstrømmen i Jules et Jim, og når hun lyser opp i et smil fylles lerretet av en varme vi ikke ellers blir bortskjemt med i Truffauts film.
*
En kammerpikes dagbok (Luis Buñuel, 1964)
Med Viridiana (1961) og The Exterminating Angel (1962) var Luis Buñuel i gang med sin andre storhetstid som filmkunstner, men på tross av suksessen (Viridiana vant Gullpalmen i Cannes) valgte regissøren å tone ned sin velkjente surrealisme da han gikk i gang med En kammerpikes dagbok, basert på Octave Mirbeaus roman.
Med Moreau i hovedrollen gikk Buñuel mer realistisk til verks, selv om han videreførte tematiske trekk fra de to foregående filmene — igjen står en klasseskildring sentralt, og et hus som lades med narrativ betydning. Moreaus titulære kammerpike Céléstine har dessuten flere ting til felles med Silvia Pinals Viridiana; kvinnenes inntreden igangsetter begjær, sjalusi og andre mørke, indre strømninger i rollegalleriet. Buñuel gir stort spillerom for Moreau i En kammerpikes dagbok, og man kan merke at skuespillerinnen er intuitivt stilt inn på regissørens bølgelengde – da mange av filmens herlige små vink til publikum skjer i dialog med Moreaus blikk og kommentarer, som igjen virker å være Buñuels uttrykk for satire og samfunnskritikk i en ellers ganske disiplinert film.
*
Brud i sort (François Truffaut, 1968)
Da Jeanne Moreau igjen stod foran François Truffauts kamera i 1968, hadde mye skjedd – selv om bare seks år hadde gått siden Jules et Jim. Den franske nybølgens popularitet hadde blusset opp som en steppebrann, men også raskt blitt erstattet av nye ideer og auteurer som raskt gikk fra å være unge og eksperimenterende, til å bli blaserte og ambisiøse. 1968 ble dessuten et år der politiske strømninger preget samtiden, og kunstneriske prosjekter som virket i takt med tiden fem år tidligere, var plutselig ikke på moten.
Truffauts herlige hevndrama Brud i sort er en film som ble sterkt kritisert i sin tid – selv om det med dagens øyne kan være vanskelig å skjønne at filmens humor og kjønnskritiske blikk kan misforstås så til de grader. Men ’68-diskursen ville det altså annerledes, og dermed ble også en av Jeanne Moreaus kuleste rollefigurer oversett av kritikerne. I ettertid har den inspirert Quentin Tarantinos Kill Bill, så det er bare å krysse fingrene for at den hevntørste enken Julie Kohler snart gjenoppdages av de mange som hyller Uma Thurmans The Bride.
*