1920-tallets København får groteske proporsjoner i Magnus von Horns siste film. Kinoaktuelle Piken med nålen tar utgangspunkt i en av Danmarks mest beryktede seriemordere.
Piken med nålen er satt til København i 1919: Fabrikkarbeideren Karoline (Victoria Carmen Sonne, som fikk sitt gjennombrudd med Holiday) mister jobben som syerske og oppdager at hun er gravid etter en kortvarig affære med sjefen Jørgen (Joachim Fjelstrup). Ektemannen Peter (Besir Zeciri) har ikke skrevet et eneste brev siden han ble utplassert som soldat under første verdenskrig, og siden han ikke er erklært offisielt død, får Karoline ingen kompensasjon som enkefrue. Hun ser seg nødt til å flytte fra sitt enkle, men trivelig innredete kvistværelse, til en kjellerleilighet med skittent gulv og lekkende tak, der bestyreren i bygården advarer mot besøk av menn.
Når så Peter melder sin plutselige hjemkomst, med et lemlestet ansikt skjult bak en uhyggelig, uttrykksløs maske, ser Karoline svart. De romantiske møtene med Jørgen i sidegatene utenfor fabrikken har gitt henne håp om en mer komfortabel og luksuriøs tilværelse, men dagdrømmen stagges så snart Jørgens heslige mor (Benedikte Hansen) får nyss om forholdet, på et besøk i fabrikkeierhuset, og gjør det klart at det verken er rom for Karoline eller fosteret hun bærer i Jørgens liv. Den godtroende sønnen følger pliktskyldig morens trusler og ordre.
Karoline finner heller ingen trøst i Peter, som hun tvert imot forferdes over, og sender abrupt på dør. Det neste vi ser til ham er på en dyster kabaretscene der byens misfostre underholder et bedrukkent publikum. Her sendes tankene til den amerikanske fotografen Diane Arbus, selv om hennes portretter av akrobater, ballerinaer og omstreifende byoriginaler i større grad er preget av øyeblikkets mystikk og mulighet, mens nattklubben i Piken med nålen antar heller groteske proporsjoner.
Eller, for å ta et svensk-dansk eksempel: Bo Widerbergs vidunderlige spillefilm fra 1967 om den historiske personen, akrobaten og linedanseren Elvira Madigan, som til dels – i den fatale kjærlighetsfortellingens form – viser hvilke midler en ung, fattig kvinne må ty til i unntakstilstand, i dette tilfellet i siste halvdel av 1800-tallet. Elvira Madigans vandring mellom danske småbyer og vertshus er gjengitt i dus, solsvidd belysning som gir Widerbergs periodedrama et helt annet, desto mer romantisk, visuelt preg enn von Horns stringente svart-hvitt-mareritt.
*
Først i en scene i det offentlige bybadet der Karoline tar med strikkepinnen for å utføre sin egen abort i et badekar, trer Dagmar (Trine Dyrholm) inn i fortellingen som en mulig utvei. Med datteren Erena (Ava Knox Martin) leiende i hånden, ser hun øyeblikkelig hva det er Karoline forsøker å gjøre, og tilbyr seg å hjelpe.
Det som innledningsvis kan virke som en aborthorror, slik vi har sett i filmer som Cristian Mungius 4 måneder, 3 uker, 2 dager (2007) og Annie Ernaux-adaptasjonen Hendelsen (2021), utvikler seg straks til å bli noe desto mer bestialsk.
Dyrholm, som tidligere har spilt moralsk forkvaklede roller i Dronningen (2019) og en rekke danske tv-serier og internasjonale filmer, gir en overbevisende tolkning av byens notoriske barnepasser. Det er nemlig ikke hvilken som helst dropsbutikk Dagmar driver, men et lokalt oppbevaringsrom i det illegale markedet for kjøp og salg av babyer.
Den virkelige Dagmar Johanne Amalie Overbye regnes for å være en av Danmarks mest beryktede seriemordere, og ble i 1921 dømt for å ha tatt livet av ni spedbarn. Det faktiske tallet skal ha vært nærmere 25.
*
Bruken av husets kriker, kroker, knirkende gulvplanker og trange korridorer er blant filmens mest vellykkede grep. Baksiden av dropsbutikken er byens utilpasse kvinners inferno – en gotisk-grotesk variant av Brødrene Grimms eventyr.
Karoline «ansettes» for å fullføre graviditeten, i tillegg til å amme sitt eget og andre barn, som hun får en altfor nær relasjon til, før de gis videre til uvisse adoptivforeldre som hun av mystiske årsaker aldri får møte. Også Erena vil ammes, og Karoline mistenker at hun nok ikke er Dagmars datter, men et av barna som ikke ble sendt vekk. Dagmars eter-avhengighet blir snarlig også Karolines.
*
En tåkete morgen følger Karoline etter Dagmar og ser hvor de stakkars babyene ender: I et hull i bakken etter et brutalt knekk i nakken. Forferdet, men ikke videre overrasket, haster Karoline videre på brosteinen uten å vite hvor hun skal gjøre av seg.
Dagmars bredskuldrete, tause, morske samboer Svendsen (Ari Alexander) understreker eventyrelementet i filmfortellingen; han er først og fremst en arketyp som tar fysisk plass i rommet, uten å bidra stort til handlingsforløpet.
Når Dagmar endelig tiltales av politiet og stilles for retten, beskytter hun Karoline og sier til sitt eget forsvar at hun ville skjerme barna fra et liv i fattigdom. Etter et så gjennomført (kaldblodig) sjangerstudium, blir sluttpartiet unødvendig sentimentalt: Karoline, som nå er sin egen kvinne, med kortklipt hår og et antrekk i 1920-tallssnitt, henter Erena fra et barnehjem, og tar over oppdragelsen.
Den svensk-polske regissøren og manusforfatteren Magnus von Horn er ikke redd for å ta tak i samfunnsaktuell tematikk. I sin forrige film, Sweat (2020), rettet han også linsen mot den politiserte kvinnekroppen, da i portrettet av en Snapchat-fitness-motivator. Den hypermoderne, signalfargede estetikken står i kontrast til svart-hvite Piken med nålen. Der Sweat tegner et bilde av kroppspositivitet på avveie, en eskalerende perfeksjonisme og strømlinjeforming gjennom trening, skildrer Piken med nålen på sitt vis graviditet som en annen (monstrøs) form for (u)produktivitet.
Piken med nålen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor, og von Horn og manusforfatteren Line Langebek har høstet gode kritikker i inn- og utland, i tillegg til en Oscar-nominasjon for beste internasjonale film. Ikke minst har hovedrolleinnehaveren Victoria Carmen Sonne fått anerkjennelse for prestasjonen som Karoline; hennes ekspressive tilstedeværelse bærer handlingen, som nok kunne vært komprimert til et enda strammere halvannentimes forløp.
Det mest forstyrrende aspektet ved Piken med nålen, er de tre hovedpersonenes medavhengighet. Ingen trer uskyldige inn i dropsbutikken. De er alle utpressere, og næres av hverandres følelsessvingninger. Melk og blod. Karoline, Dagmar og Erena er på hver sin måte skadeskutte, emosjonelle beist, som spiser og tærer på hverandres kropper.