Overskriften høres kanskje ironisk ut, og det er den også – med den intensjonen at jeg vil ta fordommene ved roten. For har vi ikke en slags innbakt motstandsdyktighet mot Vibeke Løkkeberg? Hun har vært et yndet hetsobjekt – ja nærmest kroppsliggjøringen av enhver parodi på norsk film. Titler som Hud og Høvdingen er fortsatt innbegreper på hva som gikk så innmari galt.
De siste årene har Løkkeberg og hennes mann (og produsent) Terje Kristiansen blitt redusert til et par tufsete kunstnerromantikere som får besøk av Arne Hjeltnes i sitt store herskapshus i Italia. Arne Brimi lager lokale retter på kjøkkenet og Løkkeberg lager kortfilm med resten av turgutta ved et asurblått svømmebasseng. På Skavlan ler gjester og publikum hjertelig av at Kristiansen og Løkkeberg faktisk tar Høvdingen på alvor, og programlederen må selv innrømme at han nok aldri har sett filmen (med et glimt i øyet som lyser av selvfølgelighet). Det media til stadighet skyggelegger når de fremstiller og omtaler Løkkeberg, er hennes betydelige rolle i norsk filmhistorie. Ikke bare var hun en pionér for sterke kvinnelige filmstemmer; hun og hennes daværende ektemann Pål Løkkeberg var sentrale aktører i «europifiseringen» av den norske filmen, gjennom verker som Liv og Exit. På samme måte som Erik Løchen lot de det norske publikummet kjenne pulsen fra datidens franske og italienske bølger. Når Vibeke Løkkeberg selv satt seg i registolen tok hun opp betent samtidsproblematikk i filmer som Abort og Prostitusjon. Mest kjent er dog Løperjenten, som i dag regnes som en norsk klassiker og befinner seg på UNESCOs liste over de mest betydningsfulle produksjonene i norsk filmhistorie.
Når Vibeke Løkkeberg omsider vender tilbake til kinolerretet, er det med dokumentarfilmen Gazas tårer (Tears of Gaza). Det er hennes engasjement for menneskers lidelser under krig har ført henne til Gaza, og filmen vil bli en konfronterende rapport, sett gjennom de krigsherjede barnas øyne. NFI skriver følgende om filmen:
«GAZAS TÅRER er en sterk kinoopplevelse som dokumenterer Israels angrep gjennom tre barns fortellinger. Gjennom barna får vi innsyn i krigens konsekvenser – både for dem selv og deres familier. Vibeke Løkkeberg har i samarbeid med Gazas befolkning lykkes i å dokumentere de dramatiske hendelser som inntraff og den desperasjon og maktesløshet som overgrepene resulterte i. For første gang blir vi vitne til handlinger vi tidligere bare har kunnet forestille oss – og som så ofte før, overgår virkeligheten det meste av våre forestillingsevner. Filmen inneholder unike bilder tatt av befolkningen i Gaza selv.»
I dag ble det kjent at Gazas tårer får premiere under filmfestivalen i Toronto, som finner sted i perioden 9.-19. september. Dette er ikke bare et tidlig signal på at Løkkeberg har laget en god eller interessant film, men må også betraktes som en oppreisning for hennes mediefigur her hjemme i Norge. Fra å ha blitt redusert til en parodi på hva hun en gang var, kan Gazas tårer slå tilbake og vise en viljesterk filmrøst med sammenbitte tenner og oppriktig engasjement. Filmer som virkelig tør å være politiske og se utover det dekadente er virkelig sjelden kost i Norge, og det blir derfor unektelig spennende å se om Løkkeberg har maktet å fortelle noe slagkraftig med Gazas tårer.
Filmen har norsk premiere 5. november.