Jane Birkin hadde en åpenhet mot verden – omgivelsene, andre mennesker, og kameraet, selv om hun ikke likte å se direkte inn i det, men til siden, for å beskytte øynene fra det penetrerende blikket. En åpenhet som tilhører en annen generasjon, et annet tiår, som jeg bare kan drømme om fra 2023. Eller?
Kan vi tillate oss lettheten og lekenheten som Jane Birkin utstrålte? Om hun ikke alltid følte letthet eller lekenhet, fikk hun det til å virke slik, hun opptrådte slik, sånn at jeg fikk følelsen av at det var mulig. Jeg kunne se en film med Jane Birkin og tenke at det er mulig å la seg lede av nysgjerrighet, en elskende og elskelig tilnærming.
Et bilde har brent seg fast: I en scene i Agnès Vardas nydelige portrettfilm Jane B. par Agnès V. (1988) sitter Birkin på et trappetrinn med Eiffeltårnet i bakgrunnen. «Er du villig til å tømme ut alt», spør Varda, hvorpå Birkin vrenger veskeinnholdet utover asfalten. Et annet tiårs ting-og-tang: notatblokker, penner, bøker og medisiner. Boris Vian, Dostojevskij, rosa markeringstusj, gul teiprull. Lommekniv, piller, tabletter, viskelær, maskara og en glinsende lighter. «Jeg er diskret nå, fordi jeg lever med en som hater indiskresjon», utdyper Birkin. «Kjenner du meg bedre nå? Til og med når du viser alt, avslører du veldig lite.»
En av de første opptredenene var i Michelangelo Antonionis thriller Blow-Up (1966), en rolle Birkin ler av i etterkant og omtaler som en «skandale av naken hud». Som popstjerne i ballader med Serge Gainsbourg sjokkerte hun med sukk og stønning, og fikk raskt ikonisk status.
I Jacques Derays soldynkete erotiske drama La piscine (1969) spiller hun datteren til Romy Schneiders gamle flamme, mens Alain Delon ligger surmulende på en bademadrass i et basseng på den franske rivieraen.
Mest til sin rett kom hun i Vardas regi. I det nevnte portrettet beskriver Varda henne som «et tilfeldig sammentreff på klippebordet mellom en munter guttejente og en Eva i modelleringsleire». Birkin forteller om oppveksten i England, årene på kostskole, og at hun ble mobbet for å være så flatbrystet. Hun var ikke jentete på den måten man helst skulle være det på den tiden, men fullkommen for 1960-tallets androgyne ideal.
Den barnlige trangen til eventyr og maskespill kommer til uttrykk i kostymeskiftene i Vardas portrett der Birkin spiller romantisk muse med blomster i håret, flamencodanser i rød drakt og hatt, pengeløs alenemamma i et innslag av britisk sosialrealisme, eksentrisk enkefrue med en bulldogg i bånd, og omsider seg selv i utvasket jeans og en grå genser. Drømmen da var å lage en film om «hvordan jeg egentlig er, med mine bukser og gensere, flokete hår, pysjamas, barbent i hagen. For én gangs skyld vil jeg glemme parykker og pene kostymer. Jeg vil filmes som om jeg var gjennomsiktig, anonym, som om jeg var hvem som helst».
Bak kameraet responderer Agnès at Jane var «dronningen av paradokser». «Du er ganske unik, men vil se anonym ut. Du drømmer om å være en berømt hvemsomhelst.» Birkin lener kinnet mot håndflaten og smiler.
I Kung-Fu Master! (1988) spiller hun en middelaldrende kvinne som forelsker seg i en fjorten år gammel gutt (spilt av Vardas sønn Mathieu Demy) som bruker fritiden på videospillet «Kung Fu Master». Den tabubelagte romansen skildres uten moralisering. Syntesen Varda/Birkin blir til et ømt portrett av en kvinne som mister omsorgsrett og sosial status i søket etter tapt ungdom. Og, mens vi gjennom filmhistorien har vært vitne til utallige gammel-mann/ung-kvinne-relasjoner, er det fortsatt uvant å se den skeive dynamikken snudd om.
I Jacques Rivettes regi fikk hun mer komplekse roller å boltre seg mot. Som Liz i La Belle Noiseuse (1991) er hun en visnet blomst, med en falmet «sex appeal», og kler det overraskende godt. Både i samspillet med Michel Piccoli, og i andre produksjoner med Geraldine Chaplin (Love on the Ground, 1984), demonstrerte Birkin at hun evnet å spille mer enn bare «seg selv», med hell.
*
Både som skuespiller, popikon og aktivist, ga Birkin ansikt og stemme til 1968-generasjonens opprør, frigjøringsprosjekter og livsstilseksperimenter. I Jane by Charlotte (2021) får vi et innblikk i konsekvensene. Charlotte Gainsbourgs portrett av mammaen ble Birkins siste offisielle opptreden. «Jeg tar for mye plass,» sier hun til datteren. «Til og med jeg syns det. Jeg ville være helt perfekt for deg».
Voksenlivet var i stor grad definert av ekteskapene til John Barry, Serge Gainsbourg og Jacques Doillon. I Charlottes bilde er det ingen menn, men turnéliv, barnebarn, hunder og matlaging. DIY-dokumentaren gir rom for tvil, sorg og dårlig samvittighet – og anekdoter om sovepiller, alkohol og drikking med Serge. «Som i Pompeii,» bemerker hun om de forhistoriske gjenstandene i Serge Gainsbourgs tidligere hjem. «Jeg ville beholdt alt og samtidig glemme det,» sier datteren.
Å se Jane by Charlotte etter Birkins død føles som et verdifullt dokument. Ikke minst viser filmen endringer og stemningsskifter fra en generasjon til en annen. Charlotte er mindre interessert i frigjøring, desto mer opptatt av å ivareta de nære relasjonene. «Hvorfor lærer man å leve uten moren sin?» spør hun i en monolog mot slutten, der vi hører Charlottes stemme til bilder av Jane på en lang strand. «Det er et mål man har, å frigjøre seg for enhver pris. Jeg vil ikke frigjøre meg, jeg vil klamre meg fast.»
Datterens higen etter å holde fast er vakker og sentimental – og mer typisk for hippienes barn og barnebarn.
«Jeg tror ikke på meg selv. Hvorfor? Gid jeg kunne være som du, og tro på livet. Du lever etter det. Du er aldri mistenksom, tror på alle, på menneskeheten (…) Nysgjerrig på alt, nær alt og alle. Uten filter. Der jeg befinner meg nå, vil jeg at du lærer meg å leve. Forklar alt en gang til, som om alt bare var en prøve.»
Å klamre seg fast heller enn å frigjøres, er det vår tids prosjekt?
All prat om overvåkning, stalking, personvern og Elon Musk skaper uro og engstelse. Vi skal være så smarte og snappy, så kalde og harde. Jeg verner om minnet om Jane Birkin – rollene hun spilte, livslysten hun utstrålte – for at hun ikke var det, for at hun var svulstig, naiv og hudløst åpen – og inspirerte andre til å være det samme.
Jeg fortsetter å se filmene der Jane Birkin bidrar for en følelse av at det er mulig å tillate seg litt naivitet, en nysgjerrig tilnærming til omgivelsene. En slags janebirkinsk fenomenologi. Tillatelse, kanskje mest av alt, til å tro på eventyr, at eventyr kan være sannere enn noe annet.