Awkwafina er på mange måter en moderne renessansekvinne. I løpet av de siste årene har Nora Lum, som hun egentlig heter, markert seg som rapper, musiker, komiker og skuespiller – til stadig større populærkulturell oppmerksomhet. Rollen hennes i The Farewell må likevel betegnes som hennes store gjennombrudd, markert med en Golden Globe-pris, som første kvinne med asiatisk bakgrunn.

Det er ikke vanskelig å forstå: Lum har et ansikt og en væremåte som gjør seg særdeles godt foran kamera, et «filmvesen», om du vil, og i The Farewell bruker hun denne kraften til å skape en på samme tid uttrykksfull og uaffektert rollefigur som makter å bære denne ellers ujevne filmfortellinga på sine skuldre.

Lulu Wangs andre spillefilm – debuten var den intetsigende Posthumous (2014) – oppleves nemlig som langt fra fullendt. Komposisjonene er ofte pregløse; det er som om filmen er ubevisst sitt filmiske potensial; bildene rommer enten beskrivelser eller informasjon som kan lede tilskueren fra ett punkt til det neste i fortellinga. Rent audiovisuelt er det med andre ord mye å gå på.

Når det er sagt, er ikke The Farewell et dårlig utgangspunkt for Wangs videre kunstnerskap. Tidvis demonstrerer regissøren et særprega blikk, som når hun rammer inn ansiktene til en hel familie som forsøker å holde maska i møtet med sin intetanende og dødssjuke matriark, eller, noe lignende innstilt, en ansamling av menneskehoder i profil som bukker i utakt foran graven til sin avdøde patriark. Et annet eksempel er visse eksteriørskutte, strykerledsaga og kontrastfylte mellomspill.

Lignende ujevnheter kommer til syne i filmens narrative oppbygning. Flere av de mindre sentrale handlingstrådene og temaene er overfladisk behandla, kanskje særlig svake er de spede forsøkene på sosiopolitiske betraktninger. Filmens kjernefortelling er imidlertid traktert med stødig følsomhet, presisjon og personlighet. Allerede i den innledende, kryssklippa telefonsamtalen mellom de to hovedpersonene Billi (Awkwafina) og Nai Nai – gestalta med ekstraordinær varme og sjarme av den kinesiske veteranen Zhao Shuzhen – opplever vi forholdet dem imellom som kjærlig og nært, på tvers av kontinenter og kulturer.

Den nevnte sekvensen skildrer noe så uskyldig som et voksent barnebarn som lyver til bestemoren sin – «Nai Nai» betyr direkte oversatt «farmor» – om ufarlige ting som at hun har kledd seg godt nok, mens bestemoren på sin side serverer lignende hvite løgner tilbake. I forkant har vi imidlertid fått vite at filmen, som er basert på en ”faktisk løgn” fra Wangs eget liv, skal handle om langt mer alvorlige unnlatelser: Nai Nai har fått uhelbredelig lungekreft og familien har bestemt seg for å ikke fortelle henne om diagnosen. I stedet trommer de sammen til en prematur bryllupsfest slik at familien skal få tatt et siste farvel – uten å egentlig si det.

Når man er glad i noen, er det da riktig å innlemme dem i den brutale sannheten om at de snart skal dø, eller burde man snarere la dem leve i lykkelig uvitenhet fram til det siste?

Dette etiske, spirituelle og eksistensielle dilemmaet blir utgangspunktet for en rekke besindige refleksjoner over kulturelle forskjeller mellom øst og vest, Kina og USA. I tillegg skaper det grobunn for mange fornøyelige forviklinger mellom familiemedlemmer som vanligvis tilhører vidt forskjellige livsverdener.

Billi, som emigrerte fra Kina til USA da hun var liten, slites mellom amerikansklærte prinsipper og kinesiske familietradisjoner. Og selv om denne tematikken står sentralt i fortellinga, er filmens varmeste og morsomste øyeblikk knyttet til familiemedlemmenes valg om å holde sannheten skjult for Nai Nai, inkludert det påfølgende maskespillet og den emosjonelle byrden valget medfører på et eksistensielt og relasjonelt nivå.

Gjennom bedraget kommer det vakre i relasjonene til syne, særlig i forholdet mellom Billi og Nai Nai, godt hjulpet av et vidunderlig samspill mellom nevnte Awkwafina og Zhao Shuzhen. Det viser seg at maskene, eller de godarta skyggene, for å bruke et finurlig uttrykk fra filmen, ikke bare skjuler og forfalsker: De avdekker også noe sant og ekte.

Dette ekte – kjærligheten, kan man være fristet til å kalle det – kommer til uttrykk både eksplisitt og implisitt, på mer eller mindre inderlige og sentimentale måter, både i skuespillet som framføres for Nai Nai og på bakrommet etter forestillinga. I siste instans hjelper maskespillet oss å se og forsøksvis forstå de kulturelle og etiske drivkreftene bak den velmente løgnen og menneskene som er viklet inn i den.

The Farewell er en ujevn, men særdeles velspilt æresvakt for en elsket – og etter alt å dømme elskverdig – bestemor. En «Nai Nai» som åpenbart berører, skal vi tro publikums gledesrop idet rulleteksten avslørte at farvel egentlig betyr på gjensyn – enn så lenge.