Det er rimelig å si at 2016-versjonen av Ghostbusters har vært polariserende og kontroversiell, men som så ofte ellers er det snakk om stor ståhei for bortimot ingenting: Oppstyret rundt produksjonen er uheldigvis mer interessant enn filmen selv.

Helt fra planene ble annonsert har nytolkningen av Ghostbusters (1984) tiltrukket seg negativ omtale og oppmerksomhet. Konseptet, rollebesetningen og smakebitene – den første traileren ble den mest mislikte på YouTube noensinne – fikk virkelig gjennomgå i utallige fora på det skumle Internettet.

Kritikere, kommentatorer og troll – alle skulle ha et ord med i laget, uten å verken ha sett eller tenkt å se filmen. Studioet, regissør Paul Feig og produksjonens tilhengere slo på sin side tilbake med drittsekkanklager og sexismebeskyldninger. En tilsynelatende konvensjonell sommerblockbuster har med andre ord påkalt en slags åndenes makt i forkant av premieren.

La oss spole tilbake: Ghostbusters er en av filmhistoriens få vellykka skrekkomedier og en av 1980-tallets største suksesser både hva gjelder publikumstall og populærkulturell innflytelse. Selv om oppfølgeren Ghostbusters II (1989) var mindre treffsikker, har fansen i ettertid ønsket seg en tredje spøkelsesjakt sammen med Harold Ramis, Dan Aykroyd, Bill Murray og Ernie Hudson.

En slik fortsettelse av franchisen har vært planlagt og snakket om siden tidlig i 90-åra, men ble aldri en realitet – primært fordi Murray ikke ønsket å delta – og ble endelig punktert ved Ramis’ tragiske bortgang i 2014. I stedet ble en reboot annonsert, med protester til følge.

Reaksjonen var imidlertid mer sammensatt enn media har gitt inntrykk av. Irritasjon over Hollywoods kreative tomgang og stadige ”remikser”, sorgen over oppfølgeren som aldri kom, samt eierskap til fiksjonsuniverset og et nostalgisk forhold til dets populærkulturelle arv spilte alle vesentlige roller i dette lurvelevenet.

Filmen ble av mange ansett for å være et meningsløst «angrep» på originalen, og uten å ta hele diskusjonen eller argumentere for at filmindustrien og fankulturen alltid har fungert slik, framstår kritikernes ramaskrik lettere absurd: Ghostbusters ’16 forandrer ikke Ghostbusters’ 84. Originalen står på stedet hvil, samtidig som franchisen tilføres nytt blod.

Hollywood produserer remakes, reboots og reimaginings i store kvanta, og bare de siste fem årene har en rekke klassiske filmer fått ny drakt. Hvorfor fikk akkurat Ghostbusters en langt beskere respons enn mange andre, lignende prosjekter? Selv om det er bedrøvelig, kommer vi dessverre ikke unna det faktum at Paul Feigs spøkelsesjegerversjon bytter ut de fire mannlige hovedrollene med fire kvinnelige; fire morsomme menn med fire morsomme kvinner.

Mottakelsens mørke side inkluderte nemlig en hatkampanje fra en enormt høylytt, tydelig og misogyn minoritet. Helt fra selve konseptet om at Ghostbusters nå skulle være kvinner og rollebesetningen ble annonsert, kom alt fra påstander om at kjønnsbyttet bare var en ”gimmick” – den mildeste kritikken – til beskyldninger om ”omvendt sexisme” og ren trakassering og hat mot involverte.

For disse relativt få var kvinneinntoget i Ghostbusters-universet en stor provokasjon: Twitter, Facebook og diverse kommentarfelt ble slimet ned med kvinnehat og en retorikk som påkaller paralleller til såkalte Gamergate i spillbransjen, ”kulturkrigen” i amerikansk film og fjernsyn – og i det hele tatt det nåværende politiske klimaet i USA.

Det er blitt stilt spørsmål ved om dette inntrykket ble manipulert av at alt generelt blir mer framheva i dagens sosiale medielandskap, og av en relativt kynisk markedsføring fra Sony – det ble blant annet rapportert at studioet slettet alle negative kommentarer mot traileren på YouTube som ikke inneholdt kvinnediskriminerende eller rasistiske elementer – og at dette i grunnen var en oppblåst kontrovers som gikk altfor langt i å omtale fans og kritikere som mannssjåvinistiske eller sexistiske.

I alle tilfeller var det som oppstod et stygt syn, basert på usaklig og grunnløs «frykt». Det er naturligvis revnende likegyldig hvilket kjønn spøkelsessprengerne har – hvis noe, er det progressivt og betimelig med en sommerblockbuster med bare kvinnelige hovedroller.

Ser vi bort fra det misogyne elementet, var det såkalt fan entitlement – at tilhengere av populærkulturelle produkter stiller krav til skaperne– som dominerte mottakelsen av den nye Ghostbusters-filmen. Ikke noe nytt fenomen, men det skifter form i takt med at avstanden mellom utøvere og publikum stadig blir mindre.

Eierskap til fiksjonsunivers og fiktive rollefigurer er verken uforventa eller problematisk i seg selv – tvert imot er denne typen interaksjon gjerne verdsatt av skapere og en viktig brikke i suksessen til de største franchisene; det vil alltid eksistere forhandlinger mellom filmskapere og tilskuere, og fankulturen kan være en konstruktiv korreks.

Uheldigvis virker trenden å gå i retning av bortskjemt selvbedrag og manglende respekt for kunstnerisk autonomi til fordel for en malpassert tanke om forbrukermakt – fornuftløse hylekor på nettet som grenser mot ren farse. Jeg smører nok tjukt på, men den ubehagelige sannheten er at fansen meget sjeldent vet best.

*

Det gjorde de ikke denne gangen heller. En omstart av Ghostbusters var i utgangspunktet en god idé. Fiksjonsuniverset har lenge vært klar for en utvidelse, og med kompetente folk både foran og bak kamera, samt en ny vri, lå alt til rette for at dette skulle bli et friskt pust. Derfor er det synd at at resultatet ikke er er blitt en selvstendig og god film.

Den forhenværende Saturday Night Live-veteranen Kristin Wiigs gestalter Erin Gilbert, som er i ferd med å bli fast ansatt ved Columbia-universitetet da hun hjemsøkes av ei bok om paranormal aktivitet fra fortida. For å ordne opp må hun oppsøke barndomsvenninna og medforfatteren Abby (i Melissa McCarthys skikkelse), som fremdeles forsker på spøkelige ting. De to oppsøker huset med det rare i, ser et spøkelse, får sparken fra jobbene sine – og vips, så er «Conductors of the Metaphysical Examination» (mediedøpt «Ghostbusters») en realitet. Med seg på laget får de også to nyere SNL-komikere: Kate McKinnon og Leslie Jones.

Derfra og ut går det i bratt bakke nedover. Særlig ødeleggende er den bokstavelige tilnærminga til remake-ideen; Ghostbusters ’16 lener seg altfor tungt på kildematerialet, med opptil flere blåkopier, overtydelige hyllester og referanser. Regissør og manusforfatter Paul Feig mestrer ikke ikke balansekunsten det er å feire originalen og samtidig stå på egne bein. Jeg savner en tydelig identitet – en visjon.

Feig er en begava regissør og manusforfatter – spesielt fortjener han stjerne i boka som mannen bak den fantastiske tenåringsserien Freaks and Geeks (1999), samt gode bidrag til både Arrested Development og The Office. Dessuten leverte han den forfriskende Bridesmaids (2011), i samarbeid med nettopp Wiig og McCarthy. Sistnevnte tok han også med seg gjennom en varierende kvalitetskurve i The Heat (2013) og Spy (2015).

Med Ghostbusters klarer ingen av dem å treffe blink. Fortellinga fungerer rett og slett dårlig; introduksjonen av rollefigurene og etableringa av deres bakgrunn og relasjoner er anstrengt og dratt ut, og filmen kommer seg liksom aldri videre. Rollefigurene er svakt tegnet, slik at det er vanskelig å få et inntrykk av de forskjellige personlighetene og hvordan de sammen kan utgjøre et bra team. Antagonisten, en marginalisert, megalomansk nerd, er mer latterlig enn morsom. Regien er slepphendt, eksemplifisert av et stygt fotoarbeide og ditto spesialeffekter; flere scener later til å være improviserte, og ligner nettopp SNL-sketsjer. På sitt beste er filmen ”på det jevne”, kavende rundt i et cinematisk ingenmannsland.

Det mest skremmende ved filmen – som slettes ikke er skummel – er likevel at humoren fungerer så dårlig. Anekdotisk bevisføring kan illustrere problematikken: Selv dro jeg av og til på smilebåndet, men brøt aldri ut i latter – og var ikke alene om denne opplevelsen. Som oftest var det helt stille i salen.

Alt er tilgjengelig og trygt i Ghostbusters ’16; humoren er verken frekk, freidig, smart eller absurd nok. I stedet pøser Feig på med posering, gjøgleri og platte ordspill – som for å kommunisere med et forestilt minste felles multiplum. Verken Chris Hemsworths kjønnsrolleomkalfatrede bimbosekretær eller Kate McKinnons SNL-figurer er til større hjelp. Selv «kjærlighetsbrevene» til originalen skaper mer bry enn forlystelse: Bill Murray, Dan Aykroyd, Ernie Hudson, Sigourney Weaver og Annie Potts, samt «Marshmallow Man» og «Slimer» (aka ”den grønne spiseklumpen”) står nærmest i kø, utålmodige etter å blir ferdig med snarvisitten.

Ghostbusters er ingen kalkun, og i min frustrasjon over en bortkastet mulighet har jeg kanskje vekket til livs for mange av mine indre demoner – for det finnes lyspunkter blant skyggene. De fire skuespillerinnene i sentrum har stort sett god komisk timing og gjør en hederlig innsats med materialet de er gitt. Litt mer rand og kant, så kunne dette blitt sjarmerende underholdning for et bredt publikum.

I siste akt må et gjenforent åndsfordriverteam – ikke overraskende – gyve løs på spøkelsene for å redde New York, og selv om det føles forfriskende med litt ordentlig action og grønn gugge, har det allerede spøkt for tålmodigheten en god stund.

Ghostbusters anno 2016 hjemsøkes av middelmådighet og skusler bort sitt potensial som forfriskende og morsom kinoopplevelse for hele familien. Om noen år vil vi trolig oppstusset i forbindelse med kinolanseringa hjemsøke oss som en poltergeist, men selve filmen, den vil for lengst være glemt.