Med remake.me har Unni Straume skapt det hun kaller et «filmdikt» – et verk som like gjerne kan omtales som et selvportretterende og selvrefleksivt «filmessay» – der en liten idé har resultert i en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.

Straume har alltid vært en uredd og egenrådig stemme i det norske filmlandskapet – en auteur med en idiosynkratisk intuisjon for det filmiske, som representerer et viktig mangfold i en alt for ofte homogen norsk filmproduksjon. Fra sin første film i 1977 har hun med sine særegne dokumentarer og kortfilmer, samt fire spillefilmer, utøvd en type undersøkende filmkunst som både har gått i klinsj med den kommersielle kinofilmen og vært sjelden vare i sin framtredende filmiske form- og prosessbevissthet. Dette har kommet til uttrykk på ulike måter. Med Til en ukjent (1990) og den fabelaktige Drømspel (1994) etablerte hun et poetisk og personlig filmspråk i utforskning av subjektive ideer og rom, mens Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002) var anvendelser av dette språkets sanselige kvaliteter innen eksistensielle behandlinger av det minimalistiske menneskelige dramaet.

Remake.me er på mange måter møte- og endepunktet for disse tendensene. Filmen er et timelangt, delvis selvbiografisk og delvis selvtegnende eksperiment, skapt på «klippebordet» i miksen mellom gammelt og nytt. Resultatet er ei slags eksistensiell betraktning av et menneske – eller rett og slett «mennesket» – innunder en nærgående og selvbevisst poetikk. Scener og sekvenser fra Straumes filmografi hektes sammen med «hjemmevideoer», landskapsbilder og reiseopptak (… blant annet) og suppleres av opplesninger, dialoger, tekst og musikk (… igjen blant annet) mot en collagefilmaktig representasjon av og med henne, men som samtidig går utover henne. Selv om det kan høres noe svevende og søkt ut er formuleringa som filmen ble promotert med – «en poetisk reise i en filmskapers liv og verk, der vekslingen mellom virkelighet og dikt danner nye og overraskende historier» – faktisk ganske treffende og presis.

Her bør det dog nevnes at remake.me verken er pretensiøs eller pompøs, selv om den ikke er en sedvanlig kinofilm, og kanskje vil oppfattes av mange (som en fordom og før man har sett den) som et enerverende eller esoterisk verk som ikke er ment for dem. Ei heller er remake.me spesielt fjernt fra hva det mer «allmenne» tilskuerskap kan tenkes å forvente av en filmopplevelse, men mer tilgjengelig og emosjonelt engasjerende enn det tittelen og promoteringssetningen kan synes å tilsi. Allikevel er det en film det er vanskelig å snakke om uten å ty til ord og fraser som kan beskyldes for å inneha nettopp slike svulstigheter, men dette må skyldlegges herverende skribent og ikke filmen, så la dette være advarselen om at vi nå – i alle fall til en viss grad – er på vei ned i det velkjente «kaninhullet».

Filmdikt, filmessay, filmcollage

Et spørsmål det er interessant å stille, men ikke nødvendigvis viktig å svare på, er: Hva slags film er egentlig remake.me? Om vi velger å kalle Straumes prosjekt et «filmdikt», «filmessay» eller noe helt annet, er ikke spesielt relevant eller interessant. Slike merkelapper og kategorier er flyktige og flyter inn i hverandre, men de har alle en avantgardistisk basis i hvordan de oftest viser til audiovisuelle uttrykk som skiller seg fra «normalen», som motstykker til klassisk narrativ film, og har en affinitet til det modernistiske eller eksperimentelle innen filmen.

Betegnelsene er lite hjelpsomme som perspektiv, nettopp på grunn av deres dynamiske styrke som åpne rammeverk – der det er rom for den impresjonistiske filmlyrikken til Alain Resnais, Maya Deren og Chris Marker, og den eksentriske essayistikken til James Benning eller aggressive prosaen til en «moden» Jean-Luc Godard. Men en bevissthet rundt betegnelsene er likevel belysende for remake.me som filmatisk konstruksjon og uttrykksform. Om vi tenker på hva som ofte er felles for «dikterisk» film, er dette egenskaper som rytme, musikalitet og en mer eller mindre poetisk logikk i hvordan bilde og lyd forløper seg i samspill – noe som preger Straumes film. Likedan er filmessayet i sin grunnleggende form en utforskende og undersøkende modus, som tøyer og leker seg med grensene mellom dokumentar- og fiksjonsfilmen – også et tydelig trekk ved Straumes «remiks».

Remake.me sammenfaller på forskjellige vis med begge disse idémessige dimensjonene, men det finnes også et tredje begrep som er beskrivende for filmens dramaturgiske form, nemlig «filmcollage». Men da sett som noe bredere enn for eksempel den fysiske collage-modelleringen til Stan Brakhage eller arkivanvendelsen til Terence Davies, og mer i tråd med Joseph Cornells eksepsjonelle resirkuleringsprosjekt Rose Hobart (1936) og tanken om å lime i hop materiale fra disparate kilder for å skape nye ideer, historier og betydninger, som er et styrende strukturelt prinsipp og gjennomgående motiv i det Straume her har gjort.

Det spesifikke materialet som benyttes i remake.me består av scener og sekvenser fra Straumes tidligere filmer, nye opptak fra blant annet hennes heimtrakter på Nordvestlandet og nåværende tilholdssted i Italia, innstillinger tatt fra bil, buss, tog og fly (og båt?) av mørke landeveier og tunneler, gamle ruiner og bylandskap, bølger og svaiende siv i vannet –, samt digitalvideo fra hverdagen i ei leilighet, foran datamaskinen med redigeringsprogrammet. Sammenblandinga av disse bildene og kildene – akkompagnert av en fortellerstemme (fra Til en ukjent?), ulike typer tekstinnskudd, temarelevante radiointervjuer og Nils Petter Molværs jazzkomposisjoner – gir hverandre gjensidig «liv». Filmsekvensene «klippes» rett og slett inn i en ny kontekst, og får med dette ny mening og merverdi, mens den øvrige bildestrømmen både former og formes av dette vekslingsforholdet mellom fortelling og virkelighet, mot en nyskapt, helhetlig filmopplevelse.

Narrativt sett utfolder disse montasjene seg i løsbundne «bevegelser», som en slags assosiativ reise av inntrykk, bruddstykker og øyeblikk organisert med en poetisk rytmesans og lyrisisme. Fra et første fokus på barndom, familie, oppvekst og modning – blant annet representert ved bilder fra Til en ukjent og et fortryllende skråblikk på ei ungjente som senkes ned i en båt fra ei brygge av sin far, et spesielt pregnant moment – til påfølgende interesse rundt kjærlighet og seksualitet (en lengre scene fra Thranes Metode får her stor vekt), stadig med sidesyn mot kunstens rolle som prosess og virksomhet, blir filmen et slags selvportrett av Straumes liv og verk, av hennes «virkelighet», og en tematisering av tid, minne og identitet.

Film som erindring – film som minne – filmen som felles erkjennelsesreise

Prosjektet remake.me blir derfor et søkende og prøvende eksperiment der Straume forsøker å «gjenskape» seg selv, gjennom refleksjoner over eget arbeid, tidsperiodene og stedene der filmene ble til, og seg selv som person – noe som har vært, gjennom øynene av personen som nå er, som en overskridende erindringsprosess. Det blir ikke bare et tilbakeblikk og en tidsreise, men nærmest en «livsreise», der en metafor om produksjon, lagring og gjengivelse av minner er del av en slags selvnarrativisering sentrert rundt spørsmålet: Hva former oss som mennesker?

Gjennom å løfte frem gjenopplevelsen av betydningsfulle erfaringer og øyeblikk, og bruken av fortidige filmbilder som faktiske minner, som kan fanges og forhandles på nye måter og i nye sammenhenger, blir selve filmen en slags «samleboks» av det som er viktig og iboende hos Unni Straume, i hennes internaliserte identitet. Samtidig rammer hun dette inn i et ekstrovert og generaliserende rammeverk. Dette har en uheldig konsekvens, i en analogi mellom erindring/minner og datalagring/redigering som føles sliten – inkludert overforklarende narrasjon og relativt keitete stemme- og tekstbruk knytta til ord som «ekstern harddisk» og «systemfeil» –, men også den svært heldige konsekvensen at det frigjør montasjenes konnotative potensiale. For remake.me er ikke bare et interessant innblikk i en filmskapers liv og virke, i det som er kjært og meningsfylt for henne selv, men blir i «møtet» med tilskuerne, i selve filmopplevelsen, noe som går forbi filmen som tilbakeskuende tids- og livsdokument.

Straume bedriver nemlig ikke filmskaping bare for seg selv, og remake.me oppleves verken som navlebeskuende eller innadvent. Den nære, personlige og selvreflekterende fortellermåten tjener prosjektet dobbelt. Uten at undertegnede tillegger seg kjennskap til Straumes private tanker og følelser, tror jeg bestemt filmen som prosess har fungert som en slags tankemessig og affektiv bearbeiding av erfaringer, som en erkjennelsesreise. Uttrykket og opplevelsen av filmen, den poetiske og assosiative samtalen av auditive og visuelle sanseinntrykk, blir på samme måte en mulighet for tilskueren til å gå gjennom sin egen erkjennelsesreise.

Remake.me blir som en åpen invitasjon for tilskuere til å relatere det de ser og hører til sine egne liv, å være medskapende deltakere i filmens prosess og benytte filmen som et verktøy for å bearbeide sine egne inntrykk, minner og erfaringer mot sin egen selvopplevelse, selvransakelse og selvrefleksjon. Filmen er på ingen måter en «lukka tekst»; den bildemessige tankestrømmen og eksperimentelle «gjenskapelsen» legger til rette for en felles erkjennelsesreise hos alle tilskuerne som velger å gå den i møte.

Og når enden på denne reisen er nær, og Straume anvender et klipp med hennes egen stemme som sier «Men var det slutt på filmen? Alt jeg ikke fikk med..!», hentet fra en av hennes første dokumentarer, er det samtidig med en forståelse og tilfredshet over det som har vært en fullendt filmopplevelse, at tilskueren kan si sitt eget farvel til dette beundringsverdige og befriende prosjektet.