TIFF 2020: Roman Polanskis J’accuse («An Officer and a Spy»), basert på Robert Harris’ roman, hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia, der den mottok Sølvløven – til lyden av ramaskrik. I Frankrike har filmen blitt en stormende kassasuksess samtidig som enkelte kinoer har lyttet til protester og boikottet Polanski.

Det blir siste ord om kontroverser i denne omtalen, for her skal selve filmen få være i fokus, og i den forbindelse er én ting sikkert: Den polske auteuren, nå 86 år gammel, kan ikke anklages for å ha mistet evnen til å lage fantastiske filmer, for J’accuse er hans sterkeste regiprestasjon på ti år.

Dette historiske dramaet våkner gradvis til live, med utsøkt musikalitet og rytmesans. Dører, skap og skuffer som åpnes og lukkes, dokumenter og fotografier som studeres, flyttes og byttes, rollefigurer som vandrer gjennom korridorer, opp og ned trapper, inn og ut av rom, eller som stiger fram og trekker seg tilbake i militærisk tur og orden. Polanski, med god hjelp fra Pawel Edelmans dristige digitale foto, tar seg rikelig med tid til å omtenksomt fange opp detaljer. Eksposisjonen er knapp, manuset stoler på publikums evne til å oppfatte sammenhenger, slik at scenene kan fokusere på å orientere seg i de mange spennende miljøene og undersøke de omstendelige prosedyrene som utgjør filmens tidskoloritt.

Denne detaljbesatte poetikken kler «Dreyfus-affæren», den skandaleomsuste hendelsen som fant sted i Frankrike mellom 1894 og 1906. I skarp kontrast med den utilbørlige prosessen som ble avdekt å ligge bak denne unge, jødiske kapteinens dom og degradering for spionasje og landsforræderi, gjør Polanski seg flid med å skildre avsløringen av alle de selvhevdende, liksom-patriotiske – altså fascistiske og rasistiske – fasettene av forsøkene på å slå politisk mynt på justismord. Fra åpningen med ydmykelsen av Alfred Dreyfus foran militærskolen i Paris 5. januar 1895, romsteres det i fem år, i krinker og kroker, fram mot en ny rettsak.

J’accuse kan høres ut som en slags historietime med etterrettelig kildeføring. I så fall er det en usedvanlig engasjerende skolebenkaffære: forbilledlig velkomponert og -formidla med gripende minimalistisk patos. Selv om antallet dramatiske konfrontasjoner og følelsesmessige utbrudd kan telles på én hånd, ulmer sprengkraftig stoff i de minste sjatteringer av et blikk, variasjoner av honnørgjøring, eller til og med i en ekstra blafrende bart. Selv om det er noe stivt og faktumfokusert over materien, monteres alt sammen med en effektivitet og eleganse som utruster fortellinga med en 75-kaliberkanons underholdningskraft.

Foruten et markant produksjonsdesign og Polanskis sedvanlig urovekkende, suggererende «je ne sais quoi», er skuespillet vesentlig for filmens appell. Tilskuerens inngang er Jean Dujardins tolkning av Georges Picquart, offiseren som risikerte karriere og liv for å renvaske Dreyfus – til tross for sine anti-semittiske holdninger – i sannhetens og rettferdighetens tegn, som en oppvisning i subtil mimikk, gestus og stemmebruk. Louis Garrel er nær sagt ugjenkjennelig som Dreyfus, lavmælt og med små gester.

Polanski marsjerer strategisk mot en ettertrykkelig larmete siste givakt. Med Emilé Zolas berømte anklagelsessalve mot myndighetene, og påfølgende rettsprosess og domfelling, og Dreyfus’ andre rettsgang – farse på farse, inkludert periodisk fekting og skuddsalver – bytter filmen frontlinje mot storslåtte tablåer, spekket av scenografisk og koreografisk action. Her er det ikke bare selve filmens komposisjon som løfter seg, men tematiseringa av nasjonalistisk, institusjonalisert intoleranse og maktmisbruk. Frihet, likhet og brorskap, men vel å merke ikke for alle – urett hvis skygger strekker seg helt til vår egen samtid.

J’accuse er slik sett ikke bare en kunstnerisk bearbeidelse av en definerende hendelse i fransk historie, men en medrivende film som angår oss her og nå, helt fram til sin bittersøte epilog om to menn som aldri møttes igjen. Det er muligens en klisjé å parafrasere Simone Weil og si at kjennskap til fortida trengs for å forstå nåtida og forme framtida, men det like fullt en sannferdig tanke, som Polanski poengterer aldeles mesterlig.